Hver dag er en kamp..

Utgangspunktet mitt var dårlig da jeg ble mor for første gang. Jeg var fosterbarn med en særdeles grusom barndom bak meg, gikk andre året på videregående og kom til å bli alenemor. Bagasjen jeg hadde med meg var så tung at jeg egentlig ønsket å avslutte livet mitt da jeg fant ut at jeg var gravid. I det øyeblikket forandret livet mitt seg. Jeg fikk noe å kjempe for.

Målet mitt ble å gi dette barnet alt jeg ikke hadde fått, ikke av materielle ting, men kjærlighet, trygghet og omsorg.

Siden har jeg fått 3 barn til og vært stort sett alenemamma hele tiden. Men målet er likevel det samme; Disse barna skal få alt jeg ikke fikk.

Når dagene og livet blir tøft så tenker jeg alltid på hvordan dette påvirker barna mine, hvordan jeg best kan løse dette for å vise barna mine at det er verdt det.

Barna mine trenger den beste bagasjen og verktøyet de kan få for å gå ut i verden og takle dens motgang og stormer som vil komme.

Ofte får jeg høre at jeg er så positiv og blid hele tiden, og det tar jeg til meg. Likevel viser jeg svært få mennesker hvor vanskelig det faktisk er og hvor mye det koster å være blid og positiv. Det finnes ikke rom for kjæreste i livet mitt, og det går helt fint, for meg. Men jeg må ofte "forsvare" hvorfor jeg velger å leve alene, noe som burde vært unødvendig.

Min bagasje er tung nok å bære om jeg ikke skulle måtte dele, og til og med kanskje måtte forsvare, overfor en eventuell kjæreste.

Hver dag er en kamp, en kamp for å bli bedre og sterkere enn jeg var igår. En kamp for å finne løsninger på hvordan jeg skal takle bagasjen min best, slik at jeg kan ruste barna mine best mot den og gi dem en mye bedre bagasje enn jeg har.

Jeg sa til psykologen min her om dagen; Jeg tror ikke folk forstår, eller at jeg kan forklare, hvordan det faktisk er å leve med traumer? Hver dag kjemper man mot lyder, lukter, steder, mennesker og minner som prøver å ta fra deg livsgnisten, som gjør det vanskelig å se lyst på en mørk situasjon. Likevel så jeg fortsette, det er ikke et alternativ å gi opp. Barna mine trenger meg, de trenger en som vet hva de ikke trenger også.

Og det er noe i det; hva de ikke trenger. For hvert traume jeg kjemper mot så gir jeg dem fem gode minner.

Jeg gjør feil, jeg er negativ og har dårlige dager hvor jeg til og med er sur. Men jeg gir ikke opp, hadde jeg gitt opp så hadde jeg vært med på å gi barna mine vond bagasje å bære med seg i livet og det er jo det jeg kjemper mot!

Så selv om hver dag er en kamp, så er det en kamp verdt å kjempe for.

#ptsd #traumer #kamp #alenemammalivet #morskjærlighet #mamma #barn #omsorg

7 kommentarer

due

14.09.2017 kl.07:01

Et fint og sterkt innlegg :) Barna dine er heldige som har deg som mamma <3

mammamaries

14.09.2017 kl.08:04

due: Ååh, tusen hjertelig takk, det var utrolig fint sagt..<3

Tom Erik

14.09.2017 kl.09:42

Veldig sterkt innlegg.. Du er den Beste/Kuleste/Tøffeste/Smarteste og Peneste mammaen noen barn kunne ønske seg Marie..!

Barna dine er et stjerne eksemplar på hvordan du er som mamma ! :)

Se på hva du har oppnådd..! :D Kan ikke annet en å skryte over deg som mamma.. (!!!)Uansett hvordan ståa er mellom oss, Så vill du ALTID være den beste mammaen jeg kjenner til å vet om :) .. håper du får en fin dag videre, å beklager at jeg kommenterte..:)

mammamaries

14.09.2017 kl.10:16

Tom Erik: Ååh, herreli så utrolig fint sagt..<3 Setter utrolig pris på gode ord og fine tilbakemeldinger..<3 Syns det er fint at vi kan ha en god tone selv om ting ble som de ble, så ingenting å beklage..:) Håper du også får en fantastisk dag videre..<3

Sarah Nazeem

14.09.2017 kl.12:42

<3

mammamaries

14.09.2017 kl.14:42

Sarah Nazeem: Takk..<3

janne

16.09.2017 kl.07:54

å søte søte søte deg <3 <3 <3 <3

klemmer i bøttevis!!!

mammamaries

16.09.2017 kl.19:37

janne: Tusen tusen takk, Vakreste deg..<3

Skriv en ny kommentar

mammamaries

mammamaries

38, Grimstad

Mamma på heltid, lite selvhøytidelig og brutalt ærlig.

Kategorier

Arkiv

hits