Hvordan forklarer jeg barna at jeg er syk..?

Det er en hårfin balanse når man snakker med barn om alvorlige ting, som sykdom.

Vi er alle forskjellige og gjør ting på ulike måter, men det kan av og til være godt å høre hvordan andre takler vanskelige situasjoner og samtaler. Derfor vil jeg skrive et innlegg om hvordan jeg fortalte og forteller barna mine at jeg er kronisk syk.

Jeg har barn i "alle aldre" så her er det viktig å snakke aldersadekvat med barna, samtidig som jeg tror og mener at det er viktig å være ærlig med barna. De er henholdsvis (snart) 5 og 10, de to eldste er 14 og 20 år.

Til de to minste har jeg prøvd å forklare dem om det å være kronisk syk ved sammenlikning. Det vil si at jeg bruker hendelser som har skjedd dem for å forklare. Dette går like mye inn i det med empati, fordi man kun er født med en liten grad av empati, videre må dette læres. Så; Når de spurte meg om hvorfor jeg er syk og hva jeg feiler, så forklarte jeg dem det slik;

"Husker du når du ramlet og slo deg i barnehagen og da du kantet på sykkelen? Da slo dere dere veldig og fikk kjempevondt. Sånn har mamma det inni kroppen sin, hele tiden. Vi vet ikke helt hvorfor, derfor må mamma på sykehuset av og til for at doktoren kan sjekke mamma og se at det ikke er noe farlig. Heldigvis finnes det medisiner som gjør at mamma ikke har vondt hele tiden og som gjør at mamma kan bli med på ting sånn som før". Dette er vel og bra, men så kommer oppfølger spørsmålene; men hvorfor er du syk, hele tiden?

Til dette har jeg svart; "Du husker da du ble syk og måtte på sykehuset? Da fikk du medisiner og så ble du frisk og hadde ikke vondt mer, så du kunne reise hjem. Det går ikke med denne sykdommen. Dette er som et sår man får, som aldri gror og blir borte". Igjen blir det vanskelig for barn å forstå noe de ikke kan se, dessuten virker jeg jo "frisk" sånn til vanlig. Her føler jeg at man må være litt "brutalt ærlig" med dem, så jeg svarer;

"Selv om det ser ut som om noen er friske, så er de ikke alltid det. Noen dager så virker kanskje mamma litt mer sliten og sur, ikke sant, disse dagene har jeg mer vondt enn de andre dagene. Og selv om jeg har medisiner så virker ikke disse alltid like godt. Man blir sliten og lei seg når man ikke får til det man vil. Akkurat som da dere skulle lære dere å sykle; dere hadde lyst til å klare det, men fikk det ikke til med en gang. Dere kantet, slo dere, ble sinte og lei dere fordi dere ikke fikk det til. Men så øvde vi, mange ganger og nå kan dere det. Sånn føles det litt for mamma når hun har veldig vondt og ikke orker å gå i Dyreparken. Åsså blir jeg lei meg fordi dere blir triste". Her er det veldig viktig å passe på at barna ikke sitter igjen med en følelse av at de er "ansvarlige" for at du er lei deg, så jeg pleier å si;

"Men det er fordi jeg har lyst til at dere skal være glade hele tiden, og når jeg ikke klarer å gjøre alt like bra som dere, så må jeg øve på å bli bedre. Akkurat som dere øvde da dere lærte å sykle, sant". For dette er en sykdom jeg leve med, så til tider jeg pushe meg og gjøre ting som jeg kanskje ikke orker. Men for at de skal forstå så forklarer jeg det på den måten at jeg må øve. Dette vil også være med på å lære dem litt om at selv om vi ikke alltid har lyst, og har litt vondt, så kan vi klare det, hvis vi prøver.

Barn slår seg som regel til ro etter en forklaring, men å forklare dem om en sykdom de ikke kan se og en sykdom som ikke går over, eller man blir frisk av, det krever at man gjerne må forklare dem dette igjen, og igjen.

Til de to eldste har jeg vært ærlig og fortalt dem hva som blir funnet på prøver, hva symptomene er og hvordan det utarter seg. Likevel er dette mine barn, og det er klart at tanken på døden dukker opp. Alle fire har spurt meg om dette er noe jeg vil av, til det svarer jeg det samme til alle; Dette er ikke noe jeg dør av, jeg vil dø med det.

Jeg tror at så lenge man tar seg tid til å se barna, møte dem på deres premisser og snakke på en måte de forstår og er ærlige med dem, så vil de slå seg til ro med en enkel forklaring. Det trenger ikke være noe hokus pokus med store ord, det enkle er ofte det beste, så lenge man er ærlig. Nå skal det gjentaes at vi alle er forskjellige og at barna våre også er det, derfor er det ikke sikkert min måte å forklare på blir riktig for deg og ditt barn. Men som sagt så er det godt å høre hvordan andre gjør det, for da kan man kanskje fange opp hvordan man kanskje kan gjøre det, eller hvordan man ikke vil gjøre det.

Det lureste man gjør er uansett å være åpne mot barna. For de fanger opp mer enn man tror og hvis man feier bort deres spørsmål og tanker om ting så kan man risikere at de sitter og lager sin egen "versjon" av dette i hodet sitt, og den kan være mye mer grusom enn den enkle sannhet. Det river i mammahjertet mitt når barna mine sier "Jeg gleder meg til du blir frisk sånn som før mamma", for jeg vet ikke om det noen gang vil skje. Likevel svarer jeg hver gang;

"Det gjør jeg også vennen min, og uansett så lover jeg å gjøre så godt jeg kan for at ting skal bli litt sånn som før. Men tenk om det ikke blir det, da må vi alle gjøre vårt beste for at det bare skal bli bedre enn ".

Lykke til alle Fininger, så håper jeg dere slipper å måtte forklare dette for deres barn <3 Men hvis situasjonen først er slik, så håper jeg dette innlegget hjalp dere litt, enten på den ene eller andre måten <3

#helse #kronisk #sykdom #samtale #morogbarn #alenemammalivet #råd #barn #kjærlighet #ærlighet

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

mammamaries

mammamaries

38, Grimstad

Mamma på heltid, lite selvhøytidelig og brutalt ærlig.

Kategorier

Arkiv

hits