Truet til traumer..

Hun kryper sammen og hiver armene opp foran ansiktet for å beskytte seg i det sjefen skriker til henne. Hjertet slår så hardt og fort at hun føler hun skal besvime, halsen snører seg sammen, hun svetter og hiver etter pusten i det hun synker sammen på gulvet.

I flere år ble hun mishandlet av samboeren sin. Hver gang han hevet stemmen til henne hevet han også hånden for å slå. Hun levde i et helvete det tok år å komme ut av. Hun rømte, men han fant henne alltid. Og hver gang lovet han at det var siste gang. Hun gikk på jobb i klær som skjulte blåmerker, hun brukte solbriller når hun gikk på butikken selv om det regnet. Familien hennes visste ingenting, ikke venner eller kollegaer heller. Hun hadde fått beskjed om at hvis hun fortalte det til noen så ville han drepe henne.

Redningen hennes ble at han fant seg ny kjæreste, et nytt offer. Men hun følte ingen lykke. Litt etter litt klarte hun å komme over han og tilbake til livet.

Sjefen hennes, som skrek til henne visste ikke dette, så han fortsatte å kjefte. Og hver gang han kjeftet fikk hun den samme reaksjonen; armene opp, hjertet som hamret, svetten og halsen som snøret seg sammen til hun tilslutt sank sammen på gulvet. Dette pågikk så lenge at hun til slutt ble sykemeldt, hun taklet ikke sjefens utbrudd. Hun ble rett og slett syk av det. Hun fikk feber, hadde influensa flere ganger i året og kom seg liksom aldri til hektene igjen. Legene fant ikke noe galt på blodprøvene, ikke på CT eller røntgen heller. Månedene gikk og ble snart til år, men hun ble ikke frisk. Hun byttet fastlege og denne skjønte at det lå mer bak enn det man kunne se, så han henviste henne til en psykolog.

Hun hadde aldri fortalt noen om den tidligere samboeren, han kunne jo få vite det og komme tilbake for å drepe henne. Det tok lang tid før hun klarte å sette ord på det som hadde skjedd, hun hadde fortrengt dette i mange år. Holdt på hemmeligheten fordi hun fryktet for livet, selv om samboeren var ute av det for lenge siden.

En solfylt dag i mars sprakk boblen, alt kom ut. Psykologen hadde åpnet en sluse hun nå ikke klarte å lukke. Følelser hun ikke visste hun hadde kom til overflaten som en tsunami og veltet ut av henne. Så kom panikken, uten at noen hevet stemmen til henne. Det var kaos inni henne, inni kroppen og hodet. Det var et kaos som tok år å roe ned. Psykologen fortalte henne at dette kaoset kunne holdes under kontroll ved jevnlige samtaler og medisiner, men hun ville aldri bli helt kvitt det.

Hun hadde fått diagnosen Posttraumatisk Stress Lidelse .

Dette er en oppdiktet historie, men likevel veldig reell. Dette er slik mennesker med PTSD kan reagere og må leve med, resten av livet. En traume kan ødelegge livet til et menneske. Man kan ikke se på noen at de lider av PTSD før de får en reaksjon. Noen klarer å leve tilnærmet normalt, med forhåndsregler, mens andre ikke klarer å fungere uten behandling. Hverdagen må tilrettelegges og tilpasses, og man er avhengig av forståelse fra andre for å fungere tilnærmet normalt. I tillegg til selve PTSD følger det som regel med underdiagnoser som angst og depresjon. Det kan være tøft å fortelle om diagnosen, noe som igjen gjør at man trekker seg unna mennesker. Mange blir møtt med fordommer om at man ikke er syk, det er jo bare å ta seg sammen. Mennesker med PTSD kan ikke bare 'ta seg sammen'. Dessuten er det mange som lever med PTSD uten å vite at de har det og ikke forstår hvorfor de har det sånn. Man må tørre å stille spørsmål for å kunne hjelpe.

Jeg syns det er viktig å belyse temaet fordi det er en psykisk sykdom, en sykdom man ikke kan se. En sykdom mange skammer seg over og ikke blir tatt på alvor på grunn av.

Vi må vise respekt og åpenhet for dette temaet, tørre å snakke om det og vise at vi tar på alvor.

PTSD kan ramme alle, når som helst, på hvilken som helst måte. Stå opp og stå sammen i kampen for Psykisk Helse <3

#psykiskhelse #ptsd #helsenorge #samfunn #skjultsykdom #semeg #kjærlighet

9 kommentarer

Roar

15.06.2017 kl.19:32

Fantastisk godt skrevet...et veldig viktig tema som bør belyses mer. Ikke alle lidelser er synlige...

mammamaries

15.06.2017 kl.19:43

Roar: Tusen takk..<3 Ja, jeg håper i fremtiden at det blir mer belyst og tatt på alvor..<3

Trine L

16.06.2017 kl.10:19

Det er en helt for jævlig lidelse å leve med. Dette er det dessverre mange som spøker med, men jeg finner det ikke morsomt i det hele tatt. Det er grisetungt.

mammamaries

16.06.2017 kl.11:28

Trine L: Huff, håper det blir en slutt på det, for ja, den er grusom..:( ????

Celine l.m

16.06.2017 kl.11:23

Utrolig bra skrevet Marie! 🤗

Dette er virkelig et tema som burde læres enda mere om!. Ingen er like men det er viktig at vi godtar hvert enkelt menneske for akkurat den de er, og ikke dømme hverandre, det ligger så mye bak oppførselen/holdingen som en person har uten at vi vet Hvorfer..

Du har masse viktig innhold og gode råd på bloggen din! Som hjelper meg og mange andre.. stå på❤️

mammamaries

16.06.2017 kl.11:33

Celine l.m: Tusen takk, Celine..?? Jeg håper temaet psykisk helse generelt kommer mer på agendaen, for der er minst like viktig, om ikke viktigere..?? Så utrolig godt at jeg bidrar til noe positivt med bloggen, det var ønsket mitt..????

Sarah Nazeem

16.06.2017 kl.13:24

Kjempebra innlegg!!!!!! Kan du prøve å sende det til en avis? Ikke helt typisk kronikk/debatt-sjanger, men jeg skulle ønske alle fikk lest det!!

mammamaries

16.06.2017 kl.14:47

Sarah Nazeem: Oi, for en fantastisk hyggelig kommentar..:) <3 Vet ikke om noen avis vil trykke det, men om mange nok deler innlegget, så får det jo oppmerksomhet..:) Men tusen takk igjen..<3

16.06.2017 kl.21:34

Er helt enig i det du skriver Marie !

Utrolig sterkt ❤❤

mammamaries

16.06.2017 kl.21:57

Anonym: Tusen takk..??

Skriv en ny kommentar

mammamaries

mammamaries

37, Grimstad

Kategorier

Arkiv

hits