hits

I’m baaaaack..

Hei.

Jeg vet ikke hvorfor jeg følte for å skrive et innlegg idag, ei heller vet jeg om det blir et sporadisk innlegg og lenge til neste?

Men, nå er jeg er.

Det er 4 mnd siden sist innlegg hvor det ble brått stille.

Tiden etter operasjonen i munnen ble ikke helt som jeg hadde trodd. Jeg gikk ned 10 kg, fra 56 til 46 kg og var mentalt utslitt. Midt oppi alt dette var jeg med min mor på det jeg trodde var en rutine-undersøkelse på sykehuset. Men i stedet gikk jeg derfra gråtende; min mor hadde fått kreft.

Jula kom, det nye året kom og ting stod stille. Livet mitt ble snudd på hodet og jeg fungerte bare på overflaten. Utenpå smilte jeg og holdt motet oppe, inni meg slet jeg med å finne styrke.

Frem til da hadde jeg trodd livet mitt var tøft, men jeg hadde ingen ide. Den tøffeste kampen stod for døren og jeg var ikke klar.

Det er så rart, hvordan man klarer å finne styrke når man tror man er tom. Når alt er helt mørkt, så klarer en likevel å finne litt lys.

Før jeg opererte munnen så trodd jeg virkelig at det skulle være «løsningen på alt», når den var over så ville livet bli SÅ mye bedre. Sånn ble det ikke. Aldri før har jeg følt meg SÅ sliten, lei og nedfor. Kiloene raste av i større fart enn kroppen klarte å oppfatte, plutselig klarte jeg ikke å bære min egen kropp, og ramlet om. I det jeg kom til meg selv forstod jeg det som ble vendepunktet mitt; JEG er den eneste som kan fikse dette. «Alle» andre rundt meg kan bare støtte meg på veien.

På en måte hjalp det meg mye å «måtte» hjelpe mamma med hennes sykdom. Jeg slapp å fokusere på mitt eget mørke og heller fokusere på å finne lyset for mamma. Og sakte, men sikkert kom lyset tilbake i mitt eget liv.

To av barna mine har bursdag i februar og mars, i mai er det konfirmasjon for min eldste datter og i august begynner min yngste på skolen, så store ting stod og står i kø for å lyse opp veien for meg. Mamma ble «friskemeldt» i mars, og i mai får vi den ENDELIGE dommen på om alt har gått bra.

Midt oppi alt dette har jeg klart å komme meg opp til 52 kg, uten å ha fokusert på å gå opp i vekt. Så når jeg bare «slapp» ballen, så begynte spillet å gå av seg selv. Tiden sammen med familien, barna mine og venner var mer verdifull enn å fokusere på alt jeg måtte jobbe med og mot.

Ingen vil noen gang få meg til å tro at dette livet er enkelt, men; Hvis jeg velger å se positivt på det, uten å fokusere så mye på at ting MÅ være sånn og sånn, så går det som regel ofte mye bedre enn om man hadde planlagt det.

«Ingenting er umulig, noen ting bare litt lengre tid»

Jeg vil ikke love at jeg kommer til å være veldig aktiv her inne, eller på noen sosiale medier, jeg har altfor mange prosjekter på gang. Og jeg trenger rom for å gjøre det som gjør MEG lykkelig.

Men om du vil følge meg litt tettere, så er jeg aktiv på snapchat; egolociouz.

Legger ved noen bilder fra de 4 siste mnd;

#livet #kreft #snapchat #kjærlighet #familie #tidspress

Hva faen er normalt..?

Seriøst?

Den siste uka har jeg valgt å gå uten sminke, og aldri har jeg følt meg mindre vel enn da.

Kjendiser hyller det naturlige og oppfordrer til å kutte ut sminke, men ikke faen om samfunnet gjør det.

«Er du sliten, Marie? Du ser syk ut, er du mye dårlig for tiden?», spørsmålene blir frekkere og frekkere, mens moralen synker dypere og dypere.

Facebook flommer over av «lykkelige» mennesker som hedrer sine kjære, vakre, vellykkede liv med bilder og statuser.

Jeg spyr!

Halvparten av dem som legger ut bilder og hashtagger #nomakeup er fulle av foundation og mascara. Den resterende halvparten som skryter av kjæresten og de flotte kalendrene til barna er midt i en samlivskrise og dritt lei av å aldri ha tid til seg selv.

Seriøst? Er livet deres så mislykket at dere må lyve for å lure dere selv til å tro at dere har det bedre enn dere har?

Er det SÅ ille å vise verden at du er sliten, lei, har en dårlig dag, eller dårlig periode i livet?

Det er ikke rart folk får prestasjons-angst og føler seg dårligere enn alle andre, samfunnet er jo bygget opp på en løgn om at alt er perfekt.

Måtte Gud forby at du viser deg ute uten sminke, eller sier at du er litt lei av ungemas og husvask. Folk ramler jo bakover og løper til nærmeste jungel-telegraf for å spre ordet, og før du vet det så har bygde-trollet bosatt seg rundt huset ditt.

Ingen er perfekte, ingen lever perfekte liv, har perfekte kjærester, barn, hus og bil.

Senk skuldrene deres; det er lov å vise baksiden av medaljen, sannheten og virkeligheten, UTEN å føle at det er noe galt med deg.

Livet ditt er faktisk mye bedre enn alle de andres, for du er ekte. Du kan heve deg igjen etter nedturen. De som lever på en løgn har en fasade å holde oppe, de får aldri fri og kan ei heller heve seg. Og om de gjør det, så koster det dem dyrt.

Hva faen er egentlig «normalt»?

Sminke, ikke sminke, løgn eller sannhet?

Vi har viklet oss inn i et nett av falskhet så stort at vi reagerer med forakt over det «normale».

Vi nekter å innse at vi styrer neste generasjon utfor et stup, mens vi flyter på en usikker bølge.

Skjerpings..!

Derfor viser jeg frem kroppen min..

Når jeg blir spurt hvorfor jeg er så «kroppsfiksert» for tiden, så har jeg mest lyst til å vise folk bildet som jeg legger ved i innlegget.

Den store forskjellen ses kanskje ikke så godt på bildet, men den merkes på kroppen. Det er likevel nøyaktig 2 måneder og 6 kilo mellom de bildene lengre nede.

Energi-nivået forsvant også med de 6 kiloene, humøret og selvfølelsen også.

Nå er jeg gått opp til 50 kg og har kommet meg bort fra 40 tallet, noe som gjør meg lykkelig.

Det fokuserer så mye på å gå ned i vekt, hvorfor kan ikke folk da applaudere når noen ønsker å gå opp i vekt?

Nei, fordi folk vil kritisere deg uansett hva du gjør, derfor. Dessverre.

Jeg liker ikke å vise frem kroppen min, men jeg har ingen problemer med å gjøre det.

Og nå gjør jeg det med et formål.

Hvis man skal være fornøyd med seg selv og kroppen sin, så må en jo like den selv først. Og jeg liker ikke at hoftebeina stikker ut, eller at du kan telle ribbeina mine på brystkassa.

Fint og flott for de som liker det, det er jo opp til dem, jeg kritiserer ingen. Men jeg velger å vise min prosess med å gå opp i vekt, fordi jeg trives best med litt mer enn jeg har nå, på kroppen.

La nå være å hate på de som viser kroppen sin, uansett grunn til at de gjør det. Det er jo ikke rart det blir mye kroppsfokus og kroppspress når man må kritisere hver eneste kropp som vises frem.

Hvis du blir «brydd» av å se på kropper som vises frem, så bla videre, det er ingen som tvinger deg til å se på dem. Og har du en mening så hold den for deg selv, med mindre den er konstruktiv.

Og husk at du bør kle på deg før du går på stranda til sommeren, så ikke du bryr andre med kroppen din..;)

#kropp #fokus #vekt #selvfølelse #kritikk #mobbing

Djevelen i meg har våknet..!

Igår fikk jeg en påminnelse på hvor sterk jeg egentlig er.

I to år har det ligget papirer på et kontor uten at de har blitt gjennomgått, vurdert og sendt videre.

Damen som satt tvers over bordet for meg var nesten på gråten, hun ristet på hodet og beklagde på sine kollegers vegne.

Jeg takler mye når det kommer til meg selv, tålmodigheten min kan strekkes til det ytterste og jeg kan pine meg igjennom tidsperioder i påvente av ting. Men når det kommer til barna mine så beskytter jeg dem med livet mitt.

Jeg kunne ikke kjefte på damen som satt tvers over meg, for det var ikke hennes feil. Men jeg lirte av meg noen gloser og smilte, det gjorde heldigvis hun også.

Etter møtet satt jeg lenge i bilen å gråt. Det føltes så meningsløst alt sammen, kamper som har blitt kjempet uten at jeg har hatt noen i ryggen. Fordi byråkratiet er sånn at papirer blir forlagt.

Og sånn er jeg; Jeg går rett i kjelleren. Men på mine 38 år har jeg lært meg noen snarveier opp igjen derfra.

Jeg tørket tårene mine og hevet hodet.

Igjen, når det gjelder barna mine så er det ikke et valg å gi seg, eller gi opp.

Da jeg våknet idag våknet også djevelen i meg, den som river i filler det som står i veien, den som brøler for å bli hørt.

Ingen i denne verden får den gleden igjen av å se meg bukke under eller gi opp. Mine kamper kjempes og vinnes, nettopp fordi jeg ikke gir meg.

«Vi er Sjøkvister, vi gir oss ikke og vi gir i alle fall ikke opp», det er det jeg pleier å si til barna mine når de møter motgang.

Nå, viktigere enn noen gang, er det viktig at jeg viser dem at jeg mener det!

Og det samme går til alle dere der ut;

Når verden går deg imot så husk at du er den sterkeste som finnes og den som er best rustet til å stå i det. Ikke gi opp og ikke gi inn, ingen skal få se deg gi deg!

Lykke til, Fininger..<3!

Shop till you drop..

Ja, det gjorde jeg, bokstavelig talt idag.

Black Friday på Norges største kjøpesenter ble en slitsom affære for meg.

Jeg parkerte kl 08.28 utenfor Senteret idag morges, vel viten om at jeg hadde sovet lite, formen var dårlig og angsten satt utenpå. For ikke å snakke om varm, huet kokte under lua jeg hadde godt tredd nedover ørene.

Allerede i rulletrappa på vei opp til første butikk begynte jeg å skjelve, sånn ukontrollert. Det ble ikke bedre da jeg kom inn i butikken, folk stod som sild i tønne mellom reolene.

Jeg gikk rett bort i barne-avdelingen, alt jeg skulle ha her var 4 strømpebukser. Men jeg fikk litt panikk av alle menneskene, varmen og dyttingen at jeg ble gående litt rådvill omkring, i herreavdelingen?!

Jeg kom meg bort til strømpebuksene, fikk støttet meg til reolen før jeg segnet om. Jeg var ikke borte i mer enn 30 sekunder, men det var lenge nok. For jeg hadde 5 butikker til jeg skulle innom før jeg var ferdig.

Heldigvis traff jeg en gammel venninne på vei til kassa, så jeg fikk fokuset bort fra panikken. Vi ble stående og prate litt før jeg fikk en god klem og kunne fortsette.

En litt «større» dame brøytet seg forbi meg og meiet nesten ned en eldre dame etterpå.

«Herreli, folk er jo gale» sier hun mens hun retter seg opp. Og ja, noen av dem handlet som om det stod om livet der inne.

Lista var klar og jeg hadde planlagt rekkefølgen på butikkene nøye, og jeg visste hva jeg skulle ha i hver butikk. Som nevnt i tidligere innlegg så liker jeg å planlegge og ha kontroll. Men akkurat nå var jeg så glad for akkurat denne ocd’en at jeg kunne begynt å gråte.

Likevel merket jeg at alle tilbuds-plakatene holdt på å lokke meg ut i en shopping-felle. Alle tingene jeg egentlig ikke skulle ha, eller hadde bruk for lyste mot meg og trakk fokuset mitt bort et lite øyeblikk.

Jeg fikk betalt for strømpebuksene og gikk bestemt mot neste butikk. Men på vei til butikk nummer 3 gikk jeg på «en smell», en jakke jeg har hatt lyst på lenge var satt ned til en overkommelig sum, så jeg kjøpte den.

Inne i butikk nummer 3 fant jeg en lue, til meg selv, i tillegg til det jeg skulle ha.

«Altså, jeg har mistet den grå favoritt-lua mi, ergo; jeg må ha ny» tenkte jeg mens jeg gikk mot kassa.

Nå måtte jeg ut i bilen med alle varene for det var tungt å bære på, dessuten kunne jeg kjøre til neste avdeling på Senteret, så slapp jeg å gå gjennom en mengde mennesker der inne.

Jeg raser gjennom de siste butikkene og ender opp i informasjonen til butikken Rusta, en dame fra betjeningen lurer på om hun kan hjelpe meg med noe?

«Beklager, kan jeg bare stå her i fred litt» piper jeg høflig, mens hun smiler det fineste smilet og forteller meg at de har satt frem et bord med sjokolade og kaffe litt bortenfor der jeg står.

«Vi har sånn rasteplass her, så du er hjertelig velkommen til å få litt fred her» sier hun blidt før hun haster avgårde for å hjelpe noen mindre hyggelige kunder.

Etter 5 minutters pause kaver jeg meg opp til Obs og gjennom heeeele butikken, for å finne det jeg skulle ha helt oppe ved kassene. Veldig glad for at jeg parkerte rett på utsiden nå ja!

Vel hjemme er jeg ganske stolt over at jeg taklet denne dagen, alene! Ble nesten ferdig med alle julegavene også.

Men en ting er sikkert;

Til neste år begynner jeg på julegavene i januar, og så unngår jeg Black Friday i november!

Følg meg gjerne på snapchat for å få det siste, først; egoliciouz ..<3

#black #friday #blackfriday #galskap #shopping #julehandel #norges #største #kjøpesenter #sørlandssenteret #angst #snapchat

Når monsteret under senga kryper opp i senga..

Som liten er man gjerne redd for monstre som bor under sengen, man tar løpefart fra døra og hopper en halv meter over gulvet for å unngå sengekanten.

Hver kveld kikket jeg under sengen min før jeg la meg, jeg måtte forsikre meg om at det ikke var noe der selv.

Sånn har jeg egentlig alltid vært; litt uredd. Jeg vil heller vite, enn å ikke vite. Og siden jeg sliter med å stole på mennesker, så må jeg sjekke selv.

I en alder av 38 år så tar jeg meg selv enda i å sjekke under senga før jeg legger meg. Ikke det at noen hadde fått plass under der, men tenk om jeg satt på sengekanten og noen plutselig tok tak i anklene mine.

Brrrh, jeg grøsser ved tanken.

De siste årene er det likevel «monsteret» som legger seg oppi senga som skremmer meg mest, nemlig mitt eget hode.

Jeg kan være så trøtt og sliten jeg bare vil hele dagen, men i det øyeblikket jeg skrur av nattbord-lyset så kommer «monsteret» frem.

«Husker du da de fant den svulsten i brystet ditt, tenk om den nå har utviklet seg til ondartet kreft. Tenk om skjelvingene er tegn på Parkinson, og du vet; lengre bruk av morfin-preparater kan ødelegge kroppen; tenk om du har fått kreft i levra».

Hodet kverner og tankene spinner, men de neste tankene er faktisk verre;

«Det er jo ingen som tror du er syk, du ser jo ikke syk ut. Huff, hvorfor stelte du deg og gikk på butikken akkurat idag, når du traff så mange kjente. Lurer på hva de tenkte da de så deg. Idag har du klaget veldig mye, ingen liker folk som klager. Fysj for en dårlig mor du er, kan du ikke bare ta deg sammen, seriøst, du klarte jo det før. Herregud, tenk om du svimer av imorgen på foreldremøte, så flaut. Du burde fått kreft, helst uhelbredelig, da har du i alle fall grunn til å klage. Stakkars ungene dine, som har deg som mor, det beste hadde nok vært om du bare forsvant».

Tårene presser på når jeg leser hva jeg selv skriver, for dette er hverdagens harde realitet.

Jeg vet ikke hva jeg feiler. Jeg, som ikke takler å miste kontrollen. Jeg, som må vite, men som nå ikke vet.

Jeg skrur på nattbord-lampa og setter meg på sengekanten.

«Jævla monster, kan du ikke krype tilbake under sengen og bli en frykt jeg kan styre».

Det fungerer ikke sånn.

Livet har forandret seg, frykten har forflyttet seg og uvissheten skremmer meg.

De som er friske vet ikke hvordan det er å være syk, pleier jeg å si. Og når man ikke kan se på noen at de er syke så er det lett å anta at de bare later som.

Sannheten min er at jeg later som om jeg er frisk. Jeg skammer meg over å være syk. Jeg beskylder meg selv for å ikke bli frisk og straffer meg selv ved å stenge meg inne.

Folk skal ikke se meg slik, de trenger ikke å vite hvordan jeg egentlig har det.

Skam. Tenk det; jeg skammer meg over at jeg er syk.

«Monsteret» tar større og større plass i livet mitt. Skammen tar større og større plass.

Jeg mimrer tilbake til tiden før jeg ble syk og smiler litt; håpet kan ikke «monsteret» ta fra meg i alle fall <3

#sykdom #skam #angst #insomnia #frykt #monster #håp

En ny høytid å klage over..

Støvet har nettopp lagt seg etter hatet en stor andel av den norske befolkning kastet ut i forbindelse med Halloween, før vi nå har en ny høytid å klage over.

Handelsstanden får igjen gjennomgå, samt foreldre som bruker uvettig mye penger i førjulstiden for å kjøpe barna sine.

Pakkekalendere er en skam på lik linje som å banne i kirka, mens foreldre som kjøper barna sine sammenliknes med martyrer.

Nå må vi rulle inn litt her, for igjen;

Er det nødvendig å gå foran som fanebærer i toget som meier ned barns glede?!

Har vi virkelig ikke kommet lengre i 2017?

Når skal alle disse som klager forstå at det er VI som setter eksempelet og standaren?

Om nabofamilien driter penger og kjøper i dyre dommer til barna sine, så får det falle på deres kappe.

Gå heller i deg selv, før du peker fingre!

Hva lærer barnet ditt når du sitter å kritiserer andre høylytt i stua etter at nyheten er ferdig fordi det blir brukt uvettig mye penger i jula?

Jo, barnet ditt lærer fordommer og at å løse konflikter skal skje ved å peke fingre og rope høyt.

Var det det du ville oppnå?

Eller burde du kanskje sette deg ned med barnet ditt å forklare om pengebruk, nestekjærlighet og verdier?

Barna våre gjør som vi gjør, ikke som vi sier. Så hvis du skriker høyt, så vil barnet ditt gjøre det samme.

Hvorfor ikke forklare dem at du mener at penger ikke er det viktigste, at gaver kan lages og at verdien av ting kan måles i viktigere ting enn penger.

Her i huset får ungene en sjokoladekalender til 10 kr, men hver søndag i advent får de en liten ekstra gave. Noe de trenger, som tannbørste, et par hansker, en refleks osv.

Samtidig prøver jeg å forklare dem at gleden av å gi burde være større enn gleden av å få. Dessuten blir jeg gladere for en tegning enn et kjøpt bilde.

Jeg syns også det blir brukt uvettig mye penger i jula, men måten jeg forklarer barna mine det på er å vise dem i handling at vi kan forandre på den trenden ved å være fornuftige.

Jula handler om forskjellige ting, for forskjellige mennesker. Men til syvende og sist bør jula handle om kjærlighet og samhold, gode verdier og minner.

Ikke ødelegge dette for barna dine fordi du irritere deg over handelsstanden og andres overforbruk av penger.

Led an gode tradisjoner med gode verdier og glede. Vær et godt forbilde og skap gode minner, det koster faktisk ingenting.

Og igjen; Det er DU som står for hva ditt barn tar med seg videre i livet, ikke handelsstanden, så pass på hva du pakker i ditt barns bagasje..<3!

#høytid #jul #klage #handelsstand #verdier #foreldreogbarn

«Du forstår ikke»..

Ordene lyser mot meg fra displayet på mobilen mens termometeret jeg har i rumpa begynner å pipe.

Det viser 39.2, «Det er det høyeste så langt denne uka» deler jeg med mine følgere på snapchat.

Jeg vasker hendene mens jeg ser meg selv i speilet og kverner over ordene jeg nettopp mottok.

Kampen om å bevege kroppen min fra badet og ned de 6 trappetrinnene til stua, gå over gulvet før jeg kan knekke kroppen ned i sofaen er så tung at jeg vurderer å bare legge meg på badegulvet.

På bunnen av trappa gløtter jeg inn på kjøkkenet og ser at gårsdagens middag burde vært ryddet bort, søpla skulle vært tømt og oppvaskmaskinen roper på de skitne tingene som står på benken.

En ny melding tikker inn: «Hvorfor gidder du å klage over at du er syk hele tiden, broren min har blodkreft og han klager aldri».

Angrer allerede på at jeg la ut forrige snap om feberen.

Fastlegen mente at lungebetennelsen min var astma og at bihulebetennelsen var stress, uten å ta så mye som en blodprøve. Så jeg gidder ikke gå til legen før jeg får byttet lege 1.desember. Antibiotika har jeg fått så mange ganger hittil i år at jeg bør styre unna, mens kjøkkenskuffen er full av morfin-preparater som fastlegen har skrevet ut til meg, det er nemlig hans løsning på alt.

Jeg lukker skuffen og tenker; «Det er nok morfin til å ta livet av 5 hester oppi der», så jeg bestemmer meg for å pakke dem sammen og levere dem på apoteket.

Enda en melding tikker inn, det er stor trafikk på snapchat denne dagen, jeg har jo nemlig delt at jeg er syk for n’te dagen på rad.

Nå er det noen som føler seg sviktet over at jeg ikke tar kontakt for tiden og gir lite lyd i fra meg, «men jeg har tid til å dele ting på snapchat».

Fingrene begynner å trykket på tastaturet, men jeg må gi opp. Det står mellom å få ryddet på kjøkkenet eller å svare på meldingene. Det som gir meg mest er et ryddig kjøkken, så jeg velger det.

Vekta har krøpet opp fra 47 til 49 kilo, så det betyr at jeg har fått i meg litt mer mat denne uka, en gledens dag. Jeg feirer dette med et kinderegg.

Vel nede i sofaen kjenner jeg at feberen begynner å avta, kroppen reagerer på smertestillende og febernedsettende, så hvis jeg venter litt til kan jeg klare å sette på en maskin med tøy også denne dagen.

Jeg sov dårlig natten før, smerten rev i kroppen og alt gjorde vondt. Men nest yngste datter hadde også høy feber, så det var ikke sjans at jeg kunne slutte å fungerer. Her måtte jeg bite tennene sammen og holde ut, og det gjorde jeg.

Dagen etter var en fin dag for meg, jeg vasket huset og pusset vinduer, lukten av grønnsåpe og salmiakk gjør meg faktisk lykkelig.

Etter et par timer kjente jeg litt skjelvinger i armene, men det er vanlig, så jeg fortsatte. Det fikk en bråstopp da jeg på vei opp trappa for å vaske badet besvimte. Bøtta med såpevannet føk utover det nyvaskede stuegulvet og kroppen traff gulvet som en potetsekk. «Jaggu godt jeg landa på teppe» tenkte jeg da jeg kom til meg selv.

Jeg står opp, lager frokost, smører niste, steller barn, kjører på skole og i barnehage, henter igjen, lager middag, vasker klær og hus, leker med barna, kjører på turn og venter mens de turner, handler og ellers det man gjør når man er alenemamma.

Midt oppi alt dette så er jeg syk, hele tiden, uten at de finner ut av hva jeg feiler og kan behandle det.

Ikke forventer jeg sympati eller hjelp, men jeg gir sympati og hjelp når jeg kan.

Dessverre så handler hverdagen min om å overleve for tiden, om å komme seg gjennom dagene og spare krefter til dagen etter.

Jeg deler hverdagen min på snapchat fordi det finnes mennesker som finner inspirasjon og trøst i å vite at andre har det som dem.

Jeg har dessverre ikke mulighet til å svare på alle henvendelser og meldinger, fordi jeg ikke orker rett og slett, men jeg prøver å sende noen korte svar i ny og ne.

Sympati vil ikke gjøre meg frisk og jeg forventer som sagt ei heller å få det.

Men å kritisere meg fordi du, eller jeg, ikke forstår ting det syns jeg man bør holde seg for god for.

Livet blir hva man gjør det til sies det, vel, i noen tilfeller får man ikke et valg. Men man prøver å gjøre det beste ut av det.

Så selv om du ser på snapchat at jeg er ute å handler julegaver, så er det fordi ungene mine fortjener en fin jul selv om jeg er syk.

Men husk at dere ikke får se alle tingene som skjer før og etter den ene snappen, der skjuler det seg mye.

Jeg forstår at ikke alle kan forstå hvordan jeg har det og det respekterer jeg.

Den samme respekten burde jeg fått tilbake..

#sykdom #helse #respekt #snapchat

Ikke gi opp - Gi faen heller..

Når samfunnet peker fingre og bestemmer hva som er godkjent og ikke, så følger saueflokken etter og gjør som de blir bedt om.

Jeg vil ikke være en sau. Jeg vil ikke gjøre det alle andre gjør.

«Hvis du gjør det du alltid har gjort, så får du det du alltid har fått»!

True dat!

Alle vil ha hus med stakittgjerde, volvo, 2 barn og en hund. Fint skal det være om halve ræva henger ut.

Vel, det var også barndomsdrømmen min.

Den ble knust av en stefar og et samfunn som trodde barn kunne reddes ved å putte dem i en boks hvor det stod «skadet» på.

Hele tenåringsperioden min med på å snakke med psykologer og leger og en barnevernsetat som gjerne ville at det skulle se bra ut, på papiret.

Du skulle snakke om problemene dine, men ikke for høyt. For utad skulle alt være perfekt; du fikk hjelp, støtte og tilbud.

Mmhm, ingen lærte meg hvordan jeg skulle takle problemene jeg selv fikk med menn, i voksen alder. Hvordan jeg skulle styre unna det jeg hadde rømt fra som liten. Det var ingen støtte da jeg fylte 18 og ble «voksen». Nå var jeg ikke lengre et «skadet barn», men en skadet voksen, og det er det ingen som vil ta ansvar for, eller hjelpe.

Alle tilbud forsvant i løse luften og jeg måtte selv finne veien.

I 35 år famlet jeg i blinde og håpet på det beste. Jeg tråkket feil, snublet og gikk på trynet.

Hver gang jeg falt stod det en horde bak meg for å påpeke feilen jeg hadde gjort, de ropte og skrek mens de pekte fingre.

Da jeg reiste meg så jeg ingen av dem, de forsvant like fort som de kom.

Ingen vil se deg lykkes i livet, det er en viktig huskeregel!

For om du ikke feiler, så er det ingen der.

Det føltes ensomt å stenge seg selv inne, eller andre ute, om du vil. Lenge lurte jeg på om det var en dum avgjørelse, men det har vist seg at det var den smarteste jeg noen gang har tatt.

For disse som peker fingre har ingenting å snakke om lengre. De kjenner meg ikke og vet ingenting om meg.

Alt de har er gammel drit og den må de gjerne sitte med.

Husk dette; Når du distanserer deg fra negative mennesker og ting, så distanserer du også dem fra å finne nederlag å rope etter.

Det finnes ingenting bedre enn å være trygg på seg selv og det en gjør, uten at noen skal fortelle en om det er rett eller galt.

Livet mitt ble ikke til for å tilfredstille andre, det er mitt liv og min historie.

Liker du den ikke, så er det ingen som tvinger deg til å ta del i den.

Men faen ikke spill en rolle i den hvis jeg går på trynet.

En livshistorie utspiller seg ikke slik at man kan sette på pause, og bare se halve, før en uttaler seg.

Du får være med hele veien, eller la være. Men blir du med, så får du støtte meg i både opp OG nedturer, på en konstruktiv måte!

Gi faen i hva folk tenker og mener om deg, DU skal leve DITT liv.

Og ingen kan gjøre det bedre enn deg!

#ferdigsnakka #gifaen #fordommer #meninger #elskdegselv #semeg #

Det gjør så forbanna vondt..

Dagene kryper sakte forbi, selv om tiden flyr.

Imorgen skal minste Prinsessa skrives inn på skolen og til høsten er hun førsteklassing.

Hvor ble tiden av?

Året 2017 nærmer seg slutten og igjen lurer jeg på hvor tiden ble av?

Hver nyttårsaften så har man en liten ide om hvordan året skal bli, man har lagt planer og forbereder seg på disse.

Likevel har jeg den samme følelsen hver eneste november; «Jeg har ikke fått gjort halvparten»..

Atter et år har forsvunnet i sykdom, sykehus-opphold og medisiner.

Jeg har gjennomgått tre store operasjoner, to av dem var nøye planlagt, mens den ene kom litt brått på.

Alvorlig sykdom i nær familie som også kom veldig brått på og forandret hele livsperspektivet.

Det gjør så jævlig vondt å kjenne på den følelsen av maktesløshet. At man mister kontrollen og sitter hjelpesløs tilbake og bare ser på at livet passerer, uten at en egentlig tar del i det.

Jeg sliter fremdeles med å akseptere at dette er slik livet er. Legen sier at det kan forandre seg, men jeg må være forberedt på å leve kortsiktig og ta dag for dag. Det er en tanke jeg ikke klarer å slå meg til ro med.

Her om dagen satt jeg å kikket på barna å tenke «plutselig er de store, voksne, og det de vil huske er at mamma var syk og sliten hele tiden». Hjertet mitt knuste og jeg brast i gråt.

Jeg vet jo at det ikke er slik, men på de tyngste dagene så husker til og med jeg bare livet fra perspektivet «horisontal».

Min 5’te lungebetennelse dette året har satt seg skikkelig fast i kroppen og sliter meg ut. Å gå opp de 6 trinnene til badet er en kamp føles det ut som.

«Hvorfor er det slik, hvorfor ble det slik og hvor lenge skal det vare

Spørsmålene jeg aldri vil få svar på kverner oppi hodet på meg og stjeler nattesøvnen min.

Å nyte livet har blitt en hjemmelekse jeg må øve på, ironisk nok, siden jeg egentlig elsker lekser og skolearbeid. Men denne kunne jeg vært foruten.

Jeg prøver å ikke klage og se det positive i det meste, men til og med jeg må kaste inn håndkleet nå på tampen av året.

Jeg har bestemt meg for å droppe den delen hvor jeg legger planer for året som kommer, for da kan jeg ikke bli skuffet.

Natta, kjære Fininger og takk for at dere fortsatt leser bloggen min..<3

#sykdom #helse #livet #sorg

Hvorfor gjør du dette mot deg selv..?

Etter at jeg fortalte om prosessen med tennene mine så er dette et spørsmål som går igjen.

Det virker som om noen tror jeg gjør det bare av forfengelighet. Tidligere har jeg skrevet et innlegg om hvorfor jeg gjør dette, der forklarer jeg også at det er mest av medisinske grunner. Men det er klart at når en først gjennomgår en så stor prosess så kan en like godt fikse litt på det estetiske også.

I dette innlegget vil jeg gå litt dypere i hvorfor dette måtte gjøre, hvorfor jeg gjør det i privat sektor og prosessen i seg selv.

I over 90 % av tilfellene av odontofobi har pasientene vært utsatt for seksuelle overgrep på et tidspunkt i livet fikk jeg vite av psykologen som gav meg diagnosen. Dette er tilfelle for meg. I tillegg har jeg har jeg en tannsykdom som angriper tenner og tannkjøtt og ødelegger disse.

Pga min tannlegeskrekk turte jeg ikke å gå til tannlegen i den tidlige fasen av sykdommen og den fikk herje fritt i munnen min.

Da jeg endelig tok mot til meg å begynte denne prosessen for nesten 5 år siden var det kommet så langt at jeg måtte trekke nesten halvparten av jekslene mine.

Min daværende tannlege innså fort at tannlegeskrekken min ville sette en stopper for å redde resten av tennene og henviste meg til et sted som er spesialisert på tannlegeskrekk, i håp om å redde de tennene jeg hadde igjen.

Tannlegen på det stedet mente at vi burde jobbe med angsten før vi begynte selve behandlingen. Usikker og redd som jeg var gikk jeg med på dette. Etter over ett år der, og enda flere tenner trukket, innså jeg at jeg kom til å ende opp med å miste alle tennene om vi ikke snart begynte behandling. Tannlegen her mente ikke det samme, hun sa også at det var umulig å gjøre tannbehandling i narkose. Dette nektet jeg å tro på og hadde hørt at flere hadde fått utført behandling i narkose på sykehuset, i regi av det offentlige. Så jeg fikk henne til å henvise meg dit.

Planen var å gå i angst-behandling der samtidig som man utførte behandling i narkose.

Pga sykdom hos tannlegen og dårlig kommunikasjon mellom dem, ble behandlingen satt på vent. Og da dagen kom for å klaregjøre til behandling i narkose fikk jeg vite at disse kun trakk tenner og gjorde enkle fyllinger, i narkose. Jeg var blitt lovet å få satt inn tenner og kjeveben, samt få beholde noen av mine egne. Dette var ikke tilfelle.

Så jeg takket nei og reiste hjem i fortvilelse.

Uker ble til måneder, mens tennene ble dårligere og dårligere. Angsten vokste i takt med smertene.

Noen tipset meg om Nordmo Tannlegesenter i Kr.sand og sa jeg burde kontakte dem. I nesten 3 måneder satt jeg med mobilen i hånda, men turte ikke ringe pga angsten.

Det var først da jeg knakk en hjørne-fortann at jeg innså at jeg måtte ringe dem. Så jeg gjorde det og fikk time allerede uka etterpå.

Hele prosessen ble raskt satt i gang og Nordmo kunne fortelle meg at de gjorde over 500 behandlinger, i året, i narkose. Så det jeg var blitt fortalt om at dette ikke gikk an, var bare tull.

De tidligere tannlegene hadde «lurt» meg følte jeg, og latt meg gå å miste tenner og la sykdommen utvikle seg enda mer, bare pga penger.

Nordmo er privat-praktiserende praksis og ville også koste meg dyrt, men jeg kunne likevel få dekket en viss andel av Helfo.

Hadde jeg skulle ventet på det offentlige, så hadde jeg måtte ventet i flere år til og det var tid jeg ikke hadde. Så jeg slo til.

Hele summen kom på 194.000 kr, hvor min egenandel kom på 56.000 kr. Denne hadde jeg krav på å få dekket av nav, men siden jeg hadde fått en etterbetaling pga ung ufør, så mente nav at jeg kunne bruke denne på det.

Så jeg gjorde det. I ettertid har jeg fått vite at det var en uriktig avgjørelse av nav, så jeg kan søke om å få dem tilbakebetalt, noe jeg kommer til å gjøre!

Første time hos Nordmo gikk med på å ta bilder og gå igjennom munnen og historien min. Deretter ble det satt opp time til operasjon. Alt gikk plutselig kjempefort. Fortere enn jeg var forberedt på og det slo ut psykisk etter operasjonen. Men de hos Nordmo er helt unike. De ivaretar og følger opp pasientene sine på en helt spesiell måte. Angsten forsvinner litt etter litt for hver gang man er der.

Skulle du være i tvil om hva du bør gjøre om du sliter med tannlegeskrekk eller trenger hjelp til tannbehandling, så anbefaler jeg Nordmo Tannlegesenter på det varmeste.

Det er verdt de ekstra kronene man betaler, for du vil gå ut derfra og lure på hvorfor du noen gang har vært redd for tannlegen..

#tannlege #tannlegeskrekk #nav #helfo #angst #odontofobi

Jeg gråt rett etter dette bildet..

Tidligere ikveld la jeg ut et bilde på snapchat av meg selv i en body jeg fikk av mammaen min idag.

Jeg var så stolt og glad over den fine toppen mamma hadde kjøpt til meg, og jeg følte meg skikkelig fin i den også.

Selvfølgelig haglet det med kommentarer på bildet, let’s face it; folk (menn) takler jo ikke å se litt hud før de må lire av seg kommentarer.

Men det bildet gjorde meg kvalm, fysisk dårlig, så dårlig at jeg begynte å gråte.

For på det bildet kunne jeg selv se hvor tynn jeg er blitt. Jeg veier 49 kg nå.

49 usle små kilo.

Det er snart 3 uker siden jeg ble operert i munnen og denne onsdagen som var skulle jeg få inn de permanente tennene. Det nye livet mitt skulle endelig begynne, men slik ble det ikke.

Tennene var skjeve og passet ikke, så de måtte sendes tilbake. Ny dato ble satt til den 15.nov, men idag fikk jeg beskjed om at det kanskje ble fremskyndet til onsdag 8.nov.

Jeg burde blitt glad, jeg burde hoppet av glede og smilt fra øre til øre.

Men det gjorde jeg ikke. Istedet sank jeg sammen i sofaen, og gråt.

Pga sykdom sliter jeg med alvorlig underernæring fra før av, så de små 7 kg jeg har mistet på de siste 3 ukene har tatt alt av energi og krefter. I tillegg har jeg fått influensa og medfølgende høy feber.

Dessuten skjer det mye andre ting i livet mitt akkurat nå, så det har liksom toppet seg litt.

Disse i-lands-problemene mine virker kanskje små for mange, men de er store nok, for meg.

Kommentarer som «du hadde ikke trengt å kle deg ut som skjelett på halloween, du ser jo ut som et» og «fy faen, nå er du sykelig tynn» kverner oppi hodet mitt hele tiden.

Men jeg er så sliten, at jeg orker ikke svare tilbake, jeg orker ikke å forklare, jeg bare ser ned og går.

Hjem, hjem for å gråte, fikse litt på sminken før jeg må vise meg utendørs igjen.

Livet er ikke for jævlig, eller tungt å leve. Men alle menneskene og ordene deres kveler gnisten min, pågangsmotet og styrken min.

«Du er så tynn at du er stygg».

Vel, jeg lever ikke for å tilfredstille andres behov for å ha noe fint å se på.

Jeg kjemper min egen kamp, midt på et jorde av hyklere som må mene noe om meg.

Ikke tro at jeg ikke bryr meg, for det gjør jeg. Jeg bryr meg mer enn jeg burde.

Jeg syns faktisk synd på dere som mener så mye, for det må være ufattelig slitsomt å sitte å holde følge med alt alle andre gjør og i tillegg skulle kommentere alt dere ser.

Jeg blir sliten av å dømme meg selv, så jeg hadde ikke orket det dere gjør, sånn helt seriøst.

Dager som dette er det dere lever for, at jeg skal skrive et innlegg om hvor trist og sliten jeg blir. For da får dere mer å snakke om.

Men husk på det; Jeg åpner ikke kjeften min for å snakke om andre, det holder jeg meg for god for.

Dere burde prøve det samme, kanskje vi kan bli en gladere gjeng alle sammen da.

Frem til da kan dere jo analysere bildene mine, innlegget mitt og tenke litt over om dere faktisk får det bedre, eller dårligere, med dere selv når dere gjør det..

Noen MÅ hate alt..

Atter en vellykket Halloween er over og mine små håpefulle sovna før de traff puta.

For første gang fikk 10 åringen gå alene med venner i nabolaget mens 5 åringen og jeg var på et arrangement som het HalloVenn.

Et fantastisk tilbud hvor man betalte 60 pr snute og så var alt gratis. Aktiviteter, godteri, mat og drikke. Min lille Prinsesse storkoste seg med alle inntrykk, godteriet og maten ble helt glemt. Min 10 åring kom hjem og var så utrolig stolt over å ha gått knask eller knep, alene.

Gleden deres lyste mot meg og i mitt stille sinn ble jeg så ydmyk og rørt over deres glede.

Tradisjonen tro spiste vi god mat og kake før kvelden endte og Halloween var over for i år.

Så..

Jeg har sunket ned i sofaen og skal scrolle meg gjennom facebook før jeg tar kvelden.

Til min store irritasjon så har flere bloggere, og personer generelt, gått ut i media og «hatet på» Halloween.

Noen hater pris-krigen som butikk-kjeden blusser opp ved slike høytider, noen hater alt godteriet ungen putter i seg, og til slutt så er det jammen med noen som hater at unger går å tigger godteri på døra til folk.

Seriøst?!

Er det virkelig nødvendig å komme med disse negative ytringene, hvert år, til hver høytid? Går de ikke lei?

Flere steder i verden så sulter og dør barn, hver dag. Det er krig i flere land, folk flykter og frykter for livene sine. Terrorister slår til oftere og oftere.

Mens vi, vi sitter hjemme, i vårt trygge land, varme stuer og fråtser i negativitet.

Måtte Gud forby at unger har det hyggelig i dagens samfunn. Og de må for all del ikke spise godteri.

Overvekt og diabetes brukes som flittig skyts i denne negative propagandaen mot Halloween.

Sist jeg sjekket så kunne man få diabetes uten å spise mye godteri, og overvekt kan man få av livsviktige medisiner man må gå på.

Og så lenge vi er avhengig av handelstanden så vil de kjøre pris-krig på varer.

Jeg hører ingen skrike høyt og «hate på» disse kjeden når de har pris-krig på frukt og grønt?!

Ingen klager når de har dager i uka hvor vaskemiddel er billig, eller taco-produkter.

Man kan bli feit av så mangt, og man kan i alle fall bli syk av enda mer enn sukker.

Skal vi voksne virkelig tillate oss selv å ødelegge barns glede over slike høytider fordi vi irriterer oss over pris-krig på godteri?

Blir ikke barna våre kastet inn i livets harde virkelighet fort nok om ikke vi voksne skal ta fra dem de små gledene de har som barn.

Disse dagene skaper gode minner, tradisjonene vil de tenke tilbake på med glede og kjærlighet. De dagene i året når de kunne kle seg ut, være oppe litt lengre og gjøre noe hyggelig sammen med venner og familie.

Noen familier lever hektiske liv, med et stramt tidsskjema, men Halloween står først den ene dagen i oktober.

Er det nødvendig å være så ufattelig negativ når du ødelegger gleden for barnet ditt? Kan du ikke bare nyte lykken og gleden fra barnet ditt og tenke at du er den som former barnet ditt.

Hvis du gir dem et godt grunnlag og gode verdier, så vil de nok lære «både og» her; Både å glede seg over de små tingene i livet, som Halloween.. Og at godteri bør inntaes i moderate mengder.

Det er vi, voksne, som former barna våre. Det vi fokuserer på og gir dem, er det de vil ta med seg videre i livet <3!

#halloween #priskrig #debatt #unødvendig #skjerpdeg #kjærlighet #verdier

Når en krise oppstår..

Det er i krise-situasjoner at man ser menneskets virkelige karakter. Måten de håndterer og takler situasjonen på alle måter.

Noen trenger tid til å bearbeide, noen reagerer umiddelbart, noen blir sinte og noen begynner å le.

Noen kommer nærmere hverandre og noen sklir fra hverandre.

Selv har jeg smertelig erfart at krise-situasjoner får frem det verste i mennesker. Gamle episoder blir dratt til overflaten og skyldfordeling er det som står i fokus. Samholdet forsvant fortere enn relasjonene man hadde.

Blod er ikke alltid tykkere enn vann, og det beviser seg at venner er den familien en velger selv.

Skuffelsen og sviket overtar plassen for sorgen og fortvilelsen og man trekker seg unna.

For ingen skal måtte forsvare seg selv og sitt når en krise oppstår, med mindre man faktisk er grunnen til den krisen.

Ingen skal måtte tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer en selv.

Men når uretten som rammet andre åpner en dør for å skyte hverandre med spydige ord, da tenker jeg at det er på tide å lukke døren.

Lukke døren, og aldri se seg tilbake. Lukke døren, å gå videre, alene.

Jeg sier, til det kjedsommelige, at man skal være stolt av den man er, det man står for og det livet man lever. Hvis mennesker trykker deg ned fordi de ikke er enige med deg i dette, og ikke støtter deg; så la dem gå.

Du trenger ikke slik negativitet i livet ditt!

Så nå lukker jeg døren, og fortsetter fremover, for det er i fremtiden jeg skal leve.

Fortiden er forbi og den får man ikke gjort noe med, men man kan forme fremtiden slik man selv vil.

Lykke til på ferden til alle dere som møter kriser, som må ta et valg og står alene oppi det. Og hva du enn gjør; Husk at ingen kan leve ditt liv bedre enn deg, du er god nok som du er. Skulle noen fortelle deg noe annet så be dem feie for sin egen dør, først.

For man skal ha ryggen temmelig bar før en begynner å kritisere andre!

Jeg var ikke forberedt godt nok..

Nå er det to dager siden jeg opererte i munnen.

Hevelsen begynner å gå ned og for første gang siden søndag har jeg fått i meg mat!

Jeg gråt da jeg satte (de midlertidige) tennene i den første skiva med leverpostei, uten skorper vel å merke.

Smertene er til tider uutholdelige, men de holdes i sjakk med smertestillende. Antibiotika tar jeg 4 ganger om dagen og skyller med munnskyll så ofte jeg skal.

Likevel sliter jeg, mentalt.

Jeg trodde jeg hadde forberedt meg godt før denne operasjonen. Angsten for å hovne opp i munn, svelg og tunge har preget meg mye den siste tiden før jeg ble operert. Det å ha fremmedlegemer i munnen var også en stor frykt jeg hadde.

Jeg snakket om det med tannlege, lege og psykolog for å forberede meg.

Men 24 timer etter operasjon fikk jeg mitt første panikkanfall. Jeg ble nesten hysterisk og måtte ta beroligende for å klare å fokusere på å roe meg ned.

Jeg reiste inn til tannlegen bare for at han skulle se på meg og roe meg ned, jeg ble helt satt ut faktisk.

Jeg gråt ukontrollert og holdt på til jeg sovnet av utmattelse.

Mentalt sitter angsten utenpå kroppen og spiser opp gleden ved hele prosessen. Gleden over å få nye tenner, gleden over å kunne spise normalt igjen, smile bredt og være stolt av det jeg ser i speilet.

I mange år har jeg skjult munnen min når jeg ler, jeg har spist alene fordi jeg syns det er flaut at jeg må ta ut en tann og tygge med fortennene. Sosialt har det hemmet meg veldig, fysisk har jeg gått ned i vekt og blitt syk av å ikke kunne fått i meg næring via mat.

Så jeg har virkelig sett frem til denne operasjonen og prosessen med å få nye tenner.

Så blir jeg sittende å gråte, nedstemt og trist på grunn av angsten. Det er så utrolig vondt.

Mentalt er jeg utmattet etter to dager.

Jeg håper det blir bedre når jeg får satt inn de permanente tennene 1.november og de 3 jekslene som skal skrues på i januar.

Frem til da tar jeg dag for dag og prøver å fokusere på de små gledene som oppstår i løpet av dagene.

Idag kom også de to minste Prinsessene mine hjem igjen og det hjelper godt på humøret <3!

Håper dere der ute har det bedre enn meg, og hvis noen sliter med det samme så husk at dere ikke er alene <3 Og det er ingen skam i å si at en har det for jævlig til tider.

#angst #helse #tenner #familie #mentalhelse

Update på operasjonen..

I over 4 timer ble jeg operert.

Kjevebenet på venstre side var så porøst at de måtte fylle inn masse for å gjøre det sterkt nok til å sette inn skrue-implantat. Det er tilsammen satt inn 3 skruer, trukket en visdomstann og 2 andre tenner. Det har løsnet tannkjøttet for å forme det til de nye tennene og sydd.

Jeg føler meg mørbanka i munnen.

Min Bestie holdt meg i hånden til jeg sovnet. Det var noe av det verste hun har vært med på sa hun senere.

Selv husker jeg ikke så mye før jeg våknet etter å ha sovet noen timer hjemme etterpå. Da jeg våknet lo jeg av nesten alt, uansett hva det var. To timer senere gråt jeg av nesten alt.

Operasjonen i seg selv var vellykket og tannlegene var veldig fornøyd. Det er jeg også altså.

Men jeg sliter med angsten.

Angsten som nå får fritt spillerom fordi alle medisiner og beroligende er ute av kroppen. Angsten som prøver å ødelegge gleden over at jeg har gjennomført og tatt det første skrittet mot et bedre liv.

Både livskvalitet og livsglede avhenger av denne operasjonen.

Den tøffeste kampen begynner jo fant jeg ut idag. Jeg som har gått å gruet meg til operasjon, skjønte plutselig at det var den enkle delen av denne prosessen!

1.november skal jeg tilbake for å gjennomføre del 2 av i alt 3 deler, jeg håper tiden frem til da går bedre enn idag. Uansett så prøver jeg å se på dette som tidenes angst-trening, for jeg må liksom stå i det nå som vi har begynt.

Jeg er uansett vanvittig heldig som gjør dette, hos det jeg vil kalle, Verdens Beste tannlege, nemlig Nordmo Tannlegesenter . Du skal lete lenge etter flinkere mennesker. De har vært fantastiske, alle sammen. For første gang i mitt liv føler jeg meg trygg hos tannlegen!

Følg meg gjerne på snapchat om du vil se hvordan det går; egoliciouz .

#operasjon #tannhelse #helse #angst #nordmo

Da er operasjonen i gang/ Gjeste innlegg fra bestis..❤

Hei alle lesere..❤

Da ligger Marie i narkose og sover søtt..

Heldigvis så klarte jeg å roe henne ned før hun sovnet slik at hun fikk en behagelig overgang fra å være våken til å sovne..❤

Jeg og mamma ( Sonja ) er å tar oss en kaffi før vi skal farte litt rundt for å få tiden til å gå fortere..

Krysser fingrene for at alt skal gå bra..❤

Ha en fin dag lesere..❤

Trivelig Torsdag - Give away..

Idag bestemte jeg meg for å starte en ny liten trend for meg selv, nemlig Trivelig Torsdag.

Ikke bare gjorde jeg noe positivt for meg selv, men jeg bestemte meg for å gjøre noe trivelig for andre også.

I dagens samfunn er vi blitt for innesluttet og sammenbitte. Vi unngår øyekontakt med mennesker og det meste av kommunikasjon går over internett og gjennom en mobil eller pc.

Så etter en litt utfordrende periode i livet mitt bestemte jeg meg for å prøve å snu den trenden.

Jeg handlet inn litt småting og lagde en liten «pose med kjærlighet» som jeg valgte å kalle det.

Ikke bare skulle jeg prøve å være positiv og gjøre noe trivelig for min egen del, jeg ville gjøre det for andre også. Jeg lagde 5 små poser og reiste til sentrum for å dele disse ut.

Overraskende nok så fikk jeg gitt ut alle 5 posene i løpet av 10 minutter, og samtlige personer ble utrolig glade.

Det skal veldig lite til for å gjøre så mye, både for en selv, og andre.

Jeg har lyst til å sette litt pris på leserne mine også og har derfor bestemt meg for at 3 stykker kan få 3 av disse posene sendt hjem til seg!

Alt dere trenger å gjøre er å dele dette innlegget og følge meg på snapchat. Da legger du til; egoliciouz !

Når innlegget er delt kan dere sende meg en melding på snapchat, så er dere med i trekningen.

Har du ikke snapchat eller allerede følger meg der, så kan du likevel være med i trekningen. Da deler du dette innlegget og så sender du meg en melding her inne når det er gjort!

Er ikke det hyggelig :)?

Du kan velge å beholde posene selv, eller gi dem til noen du setter pris på, det er opp til deg <3!

Vinnerene blir trukket kl 12 på lørdag, så følg med :)!

#giveaway #snapchat #triveligtorsdag #kjærlighet

Du antok feil..

Jeg brukte nesten 60.000 kroner på nye tenner. Det gikk ikke upåaktet hen.

«Tenk å bruke mye penger på utseende sitt»!

Nå har det seg slik at jeg har en tannsykdom som ødelegger tennene mine. Det vil si at jeg har mistet endel tenner og de tennene jeg fortsatt har er allerede ødelagte og vil gå tapt i løpet av kort tid.

Det offentlige har hatt større fokus på å behandle tannlegeskrekken min fremfor selve tannbehandlingen. Konsekvensene av dette er at jeg nå sliter med å få i meg mat.

Jeg tok dermed saken i egne hender og betalte av egen lomme for å gjøre nødvendig behandling i privat sektor.

I tillegg har jeg fortalt at jeg i samme runde vil fylle inn Restylane i leppene mine. Dette er rett og slett fordi jeg vil at de nye tennene ikke skal se så falske ut, men at hele munnen skal få et naturlig preg.

I samfunnet generelt er dette helt uakseptabelt og må jo selvfølgelig bemerkes.

Jeg er mor til 3 døtre og skal gå foran med et godt eksempel, lære mine barn at man er fin nok som man er.

Okei, her må jeg få lov til å respondere;

For det første, så jeg gjør dette av helsemessige årsaker først og fremst. At jeg i tillegg er åpen om at jeg vil fylle ut leppene mine bør ikke være en døråpner for å angripe meg.

Jeg er stor forkjemper av det naturlige og å være stolt av den man er og hvordan man ser ut. Men det må være rom for å snakke om hva som er viktig for meg også. Det er jo jeg som skal leve med hvordan jeg ser ut.

De nye tennene mine vil bli litt større enn mine egne, de vil fylle ut munnen min på en helt annen måte enn det som utgjør utseende mitt nå. Jeg fyller ikke ut leppene mine fordi jeg er misfornøyd med leppene mine, da hadde jeg gjort det for lenge siden. Jeg gjør det for at munnen min skal se naturlig ut. Det er noe helt annet.

Og for det andre, så er jeg 38 år og tar mine egne avgjørelser. Det oppfordrer jeg mine barn til å gjøre også.

I dette tilfelle handler det ikke om å gjøre store forandringer på utseende fordi jeg er misfornøyd med hvordan jeg ser ut. Det handler om nødvendig behandling for å kunne få i seg mat og fungere normalt. Og det handler om å korrigere på leppene for at den nødvendige behandlingen skal se mest mulig naturlig ut.

Til syvende og sist så handler det om å være fornøyd med seg selv, og hvis en liten korrigering kan hjelpe meg med det så gjør jeg det!

Så ikke anta og tro at det handler om noe før du vet, for denne gangen antok og trodde du feil!

Mine verdier og holdninger forandrer seg ikke fordi jeg gjør disse inngrepene, det kan jeg garantere dere.

Vi er alle unike og fantastiske akkurat sånn som vi er, uansett hvordan vi ser ut..<3

#holdninger #samfunn #plastisk #kirurgi #helse #munn #lepper #restylane #godnok #utseende #kropp #sjel

Så jævla utakknemlig..

Idag slo det meg plutselig at det nærmer seg jul. Helt frem til august så har jeg gledet meg skikkelig til desember og julemåneden.

Plutselig skjedde det masse i livet mitt og hodet mitt klarte ikke helt å følge med. Den siste måneden har jeg vært på grensa til deprimert uten at jeg forstår hvorfor. Alt går egentlig kjempebra og det skal skje så mye fremover, likevel går jeg dag ut og dag inn å er nedfor.

Jeg føler rett og slett at jeg er så jævla utakknemlig. Jeg eier mitt eget hus, jeg kjøpte meg nettopp ny bil cash kontant og betalte en regning på nesten 60.000 kr for nye tenner. Friske, lykkelige barn har jeg og hverdagen min er preget av positive mennesker. Mens jeg, jeg sitter her å er lei meg, uten at jeg helt vet hvorfor.

Eller, jeg merker at helseproblemene mine har en stor innvirkning. Jeg har ikke energi eller overskudd til å nyte alle disse positive tingene.

Hver morgen har jeg en liten pep-talk med meg selv og prøver å pushe energi-nivået opp, men hver ettermiddag har gnisten nesten dødd ut.

9 av 10 ting er på plass i livet, men den ene tingen velter hele lasset.

For det er vanvittig vanskelig å holde motet oppe og være positiv når en knapt nok har energi til å smile.

Jeg skal til legen igjen den 30, jeg håper virkelig på positive nyheter fra han.

Jeg nekter å gå inn i et nytt år på denne måten, for hodet mitt er på riktig plass, men kroppen henger ikke med på det.

Dette er nytt for meg. Jeg har aldri slitt fysisk før, så jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle denne situasjonen. Alt jeg vet er at jeg nekter å gi opp, jeg nekter å godta dette, det finnes svar og løsninger!

Ha en god natt, Fininger..<3

#psykisk #fysisk #helse #livet #tanker

Musikk er terapi for meg..

Musikk er terapi for meg og jeg elsker å spille høyt mens jeg bare beveger meg til rytmen.

Denne sangen gjør noe med meg uten at jeg helt kan sette fingeren på akkurat hva.

Den minner meg om noe, noen, på godt og vondt. Samtidig så elsker jeg beaten, måten den er bygd opp på og overgangene.

Hvis det er en sang du bør legge til i spillelista di på Spotify så er det denne!

Spill den høyt og nyt den <3!

#musikk #terapi #beat #tekst #taktogtone #spotify

Jeg måtte innse det selv..

Da jeg i september i fjor ble ufør så raste verden rundt meg sammen.

Jeg har alltid likt å være aktiv, på alle måter. Og plutselig fikk jeg et brev hvor det stod svart på hvitt at jeg ville være arbeidsufør resten av livet mitt. Jeg gråt i en uke tror jeg. Hva skulle jeg gjøre nå? Ingen mer skolegang og ingen jobb. Frykten for hva folk ville si og tenke om meg forsvant langt bak mine egne tanker om meg selv.

Min beste venninne prøvde å fortelle meg at dette var vanlig tankegang og at jeg nå måtte bruke tiden på å «innfinne» meg med situasjonen. For det å finne seg selv og sitt «kall» etter å ha blitt ufør er utrolig viktig.

Jeg var smertelig klar over at jeg ikke kom til å fungere i jobbsammenheng eller i noen skolegang, men jeg nektet å gi opp håpet på at jeg en dag kanskje kunne prøve meg igjen.

Dagene og månder gikk, mens jeg satt å håpet.

Så kom årsdagen for da jeg fikk brevet, jeg nektet å gå ut, snakke med noen, jeg satt inne å gråt. Året som hadde gått hadde bevist at jeg ikke kom til å komme tilbake dit jeg hadde vært så aktiv tidligere.

En måned senere snakket jeg med min beste venninne på telefonen og plutselig sier jeg de magiske ordene; «jeg vet at jeg aldri vil kunne fungere i jobb eller skole igjen, så nå vil jeg fokusere på å gjøre noe for å hjelpe andre».

Venninnen min begynte å gråte og sa «endelig, jeg har venta på å høre deg si det».

Det tok meg litt over ett år for å innse at livet mitt hadde forandret seg, men aller viktigst så hadde jeg godtatt det og det er det viktigste.

At jeg er ufør betyr ikke at jeg ikke kan bidra lengre. Det betyr heller ikke at jeg er en byrde for samfunnet. Jeg kan være med på å hjelpe andre som er i samme situasjon som meg og det har jeg bestemt meg for å gjøre.

Det er vanskelig å forstå noe man ikke selv har opplevd eller gått igjennom, så jeg vil bruke min historie til å hjelpe andre.

Jeg går kanskje ikke på jobb fra 9 - 16 hver dag, ei heller sitter jeg på skolebenken, men jeg gir håp til dem som trenger noe å holde fast i for ikke å gi opp. Mine erfaringer og ord er det jeg har å bidra med akkurat nå, og hvis det kan hjelpe om så bare en person, så er det godt nok for meg <3!

Ikke gi opp håpet, ting tar tid, men vit at du kommer dit, til slutt.. Og er du ikke kommet dit, så er det heller ikke slutten..<3

Følg meg gjerne på snapchat; egoliciouz <3

#ufør #helse #mentalitet #kjærlighet #snapchat

Jeg bare later som..

I det siste har livet vist seg fra sin verste side, sykdommen min tar knekken på meg og jeg føler bokstavelig talt at kroppen bare visner bort.

Uansett hvem som spør så svarer jeg det samme «joda, bare bra». Jeg orker ikke snakke om det lengre, forklare eller unnskylde meg. Så hvis det er noe jeg ikke klarer å være med på så sier jeg bare at jeg dessverre er opptatt og derfor ikke kan. Til og med ikke mine aller nærmeste får et ærlig svar når de spør hvordan det går.

Jeg er så lei av å føle meg som en byrde for alle, fordi jeg er syk, så jeg har begynt å late som om jeg er frisk, bare veldig opptatt.

Jeg måtte kutte ut facebook og messenger, jeg fysisk slettet appene fra mobilen min fordi det ble for mye tilgang på meg. I 2017 ringer man ikke lengre til hverandre og sms koster jo penger, så de fleste ringte eller sendte melding via facebook. Dessuten må jeg innrømme at jeg faktisk ble sliten av å se alle «lykkelige» oppdateringer flere ganger om dagen. Og helt ærlig folkens; det har vært en deilig befrielse å være uten den siste uka. Jeg deler blogginnlegg på facebook, men jeg slipper å fysisk se noe der inne for å dele det.

På snapchat deler jeg bare det jeg selv velger å vise fra hverdagen min, men jeg passer også der på at det ser veldig mye bedre ut enn det egentlig er. Nettopp fordi det må samsvare med det jeg svarer når folk spør hvordan det går.

Men det har jeg bestemt meg for å slutte med, nå skal jeg begynne å hvis det folk ikke ser.

Leddene mine verker så ekstremt mye at jeg ikke klarer å gå lengre enn høyst nødvendig.

Det føles meningsløst å gå til legen, som mener så mye om hva dette kan være, men som likevel syns vi skal bruke tid på å snakke om livshistorien min før vi gjør noe. Og reiser jeg på legevakten pga frostanfall og feber som ikke går ned, så vil legen garantert legge meg inn til observasjon når jeg forklarer sykdomsbildet den siste tiden. Story of my life.

Og siden jeg er alene med små barn og har lite nettverk i byen jeg bor i så sier det seg selv at jeg ikke har hverken tid eller mulighet til noen sykehusinnleggelse nå.

Så jeg biter faktisk tennene sammen og tar meg såpass sammen at jeg kan fungere som menneske og være den mammaen mine barn trenger at jeg er. Og da får resten av livet mitt vente, for jeg risikerer ikke å bruke meg selv opp på noe annet enn barna mine!

Følg meg gjerne på snapchat for å se virkeligheten; egoliciouz ..<3

Dette ble jo et ganske negativt innlegg, rett etter at jeg har hatt et innlegg om at jeg ikke er så negativ. Jeg trengte egentlig bare å si det høyt, til noen.

#sykdom #kamp #helse #smerte #snapchat

Jeg skal snart under kniven..

Nå nærmer det seg operasjonsdag med stormskritt og jeg er faktisk mindre nervøs enn jeg pleier å være, noe som ikke ligner meg i det hele tatt.

Jeg har skrevet et innlegg tidligere om tennene og tannsykdommen min, det er altså dette jeg skal operere nå.

Tennene har vært et sårt tema av mange grunner, både estetisk og helsemessig. Dessuten har jeg hatt ekstrem tannlegeskrekk, noe som igjen har gjort det vanskelig å behandle meg.

Med ptsd pga seksuelt misbruk så er det nemlig vanlig å utvikle tannlegeskrekk.

Når man blir seksuelt misbrukt så rømmer man gjerne til et vakkert sted i hodet mens misbruket pågår, men når man blir eldre og kommer i situasjoner man føler man må rømme fra så er det typisk å falle tilbake til situasjonen hvor misbruket pågikk.

Av denne grunnen er det risikabelt å behandle meg for tennene da dette er en situasjon jeg føler det blir gjort et overgrep mot meg, fordi jeg mister kontrollen og føler meg hjelpesløs. I tillegg er det en lang og omfattende prosedyre, så det er besluttet å gjøre operasjonen i full narkose.

Det skal settes inn flere implantater og nytt kjeveben på den ene siden nede, samtidig som jeg vil få skallfasetter på de av mine tenner som jeg fortsatt har i front, både oppe og nede.

Som sagt tidligere så har tannhelsen min preget meg både psykisk og fysisk i den form av at jeg skjemmes og unngår å være sosial, i tillegg får jeg ikke i meg nok næring pga manglende tenner å tygge maten med. Så det er nok mye av grunnen til at jeg ikke gruer meg til dette, fordi jeg vet at dette vil gjøre en stor forskjell i livet mitt.

Hele prosessen skal utføres på privatklinikk hos og av tannlege Nordmo . Dette medfører jo endel kostnader, men det er verdt det. Jeg har sett andres resultater etter behandling hos Nordmo og det er upåklagelig. Prisen jeg betaler er mye mindre enn den jeg allerede har betalt for å leve med dette, så penger blir en filleting i denne sammenheng.

Det var en stund usikkert om de kunne gjennomføre inngrepet pga hjerteproblematikken min og at dette er en privatklinikk, men anestesilegen fikk klarsignal etter samtale med sykehuset. Jeg var overlykkelig da jeg fikk den telefonen.

Så, nå er det bare å vente, på å få Hollywood-gliset mitt og gleden av å endelig kunne tygge mat ordentlig igjen!

Ha en flott lille-lørdag, Fininger, husk at dere er unike <3

#tenner #tannlege #operasjon #helse #ptsd

Det er lov å være blid..

Igår hadde jeg enda et lite sammenbrudd her på bloggen. Det føles ikke riktig å fremstille meg selv så negativt, for jeg er egentlig en veldig positiv person. Men noen dager er klart verre enn andre og det må være lov å uttrykke, uansett hvor man velger å gjøre det.

Når jeg blir lei meg så gjør jeg som regel tre ting; baker, shopper og har kvalitetstid med barna mine. Jeg droppet shopping igår, fordi jeg rett og slett ikke orket å være sosial og faren for å treffe kjente når jeg vandrer rundt på shopping er stor.

Så jeg var med barna og brukte opp resten av energien min på å leke og kose meg sammen med dem. Og når de var lagt så bakte jeg.

Som jeg skrev igår; å ta livet av meg har aldri vært et alternativ. Det å vite at jeg hadde påført mine kjæreste så stor smerte og sorg knuser hjertet mitt bare ved tanken.

Disse små versjonene av meg som jeg har skapt og påtatt meg ansvaret for trenger meg. De er faktisk avhengige av meg og min eksistens. Derfor jeg reise meg i motgangen og kjempe videre.

De er så omtenksomme, kreative og lykkelige vesner, så det er umulig å være trist og lei veldig lenge. Det er så spennende å se dem utvikle seg og vokse opp. Det også, gjør at jeg aldri kunne forlatt dem.

Så nå har jeg bestemt meg for å løfte hodet mitt å se fremover med positive øyne, med ny giv. Motgang er bare en mulighet til å tenke nytt og utfordrer en selv til å finne nye løsninger og veier å gå.

Livet er ingen dans på roser, men du får tid til å kjenne på lukten av dem når du først stikker deg på tornene. Det er slik tankegang som vil redde deg fra å bli i mørket <3

Ha en fin tirsdagskveld, Fininger, og ikke gi opp hvis du møter motgang, du er sterkere enn du tror <3

#kjærlighet #motgang #styrke #morogbarn

Jeg kommer til å dø av dette..

Idag var jeg hos legen igjen. Å si at det gikk bra er vel tidenes overdrivelse.

Med en kompleks sykdomshistorie og flere behandlere så er det klart at det blir uenigheter. Det er et ordtak som heter jo flere kokker, jo mere søl, og det er noe i det. Når fastlege, sykehus og psykolog er uenige, så føler jeg meg ganske meningsløs midt oppi prosessen som omhandler meg.

For å kunne gi riktig behandling må man ha riktig diagnose. Og når jeg har en diagnose som jeg går på medisiner for, så gjør det det vanskelig å utrede meg for noe annet.

Jeg gråt mine bitre tårer idag og tryglet legen min om å slutte på smertestillende, om hjelp til å trappe ned og kutte dem ut. Hulkende sa jeg at jeg dreit i hvor mye smerter jeg måtte leve med, for det vil være verdt det i et liv uten medisiner.

Legen min mener nemlig at mye av symptomene mine kommer av bivirkninger fra medisinene, mens sykehus og psykolog mener symptomene tilsier andre diagnoser. Andre diagnoser som kan medisineres med noe annet enn morfin-preparater.

Nå vil legen at vi skal bruke tid på å gjennomgå livshistorien min, for å nøste opp og se om det finnes noen svar der.

I mellomtiden må jeg takle smerter, søvnproblemer, vekttap, utmattelse og nedsatt livskvalitet.

Han sa at jeg må lærer meg å innse at resten av livet mitt vil bestå av små forandringer over lang tid. Dette setter jo psyken min på tidenes prøvelse, å vite at det kunne ha skjedd endringer kjapt, men jeg må vente, kanskje resten av livet mitt.

Jeg er ikke suicidal og jeg hadde ALDRI tatt livet mitt, fordi jeg aldri kunne gjort det mot barna mine. Likevel frykter jeg at kroppen min ikke takler all denne ventetiden, utforskning og antagelser.

Jeg er konstant utmattet og jeg vet ikke hvorfor. Det kan være psykisk, det kan være fysisk og det kan være pga medisinene. Men for å finne ut av det så må vi snakke om det i lang tid fremover, mens livet mitt bare går forbi. Dagen blir til uker, uker blir til måneder og måneder blir til år. Barna vokser opp med en mor som tilbringer mye tid på sykehuset, hos legen, i sengen eller på sofaen, fordi hun er syk. Men de som kan gjøre meg frisk blir ikke enige og bruker tid på å diskutere at de ikke er enige.

På sidelinjen står jeg, alene. Jeg prøver å være positiv og se lyst på fremtiden, men jeg må innrømme at det er tungt på dager som denne.

Hvis ikke sykdommen tar livet av meg, så gjør tiden det..

#sykdom #helse #helsenorge #smerter #medisiner #frykt #død

«Ingen liker deg»..

I mange år hatet jeg mitt eget speilbilde og min egen kropp. Kroppen min har gjennomgått mye i løpet av livet mitt, likevel sitter de dypeste sporene på sjelen min.

Jeg ble misbrukt som liten og misbruket fortsatte da jeg ble voksen. Mennesker jeg hadde et nært forhold til og elsket misbrukte kroppen min og ødela selvbildet mitt.

«Du er så deilig, skikkelig milf». Det får jeg fortsatt høre og jeg hater det, sånn skikkelig. Jeg forbinder ikke komplimenter på kroppen min som noe positivt.

Den dag idag er jeg stolt av kroppen min og ikke lengre flau for å vise den frem, noe jeg tror betyr noe helt annet for andre, enn det betyr for meg. Jeg viser ikke frem kroppen min fordi jeg vil at den skal bli sett og kommentert, jeg viser den frem fordi det er den ytre delen av meg. Det er den delen som kan skades, men likevel fikses. Den ytre delen betyr ikke lengre så veldig mye for meg, fordi den er ødelagt, men jeg klarte å fikse det.

Det som betyr noe er det som er på innsiden, den delen svært få mennesker får komme nær. Den delen jeg ikke lengre gir noen mulighet til å skade, fordi den er så skjør. Det viktigste for meg er å fikse det som er ødelagt, på innsiden.

Selvtillit er et ord jeg har et ambivalent forhold til. Folk tror at fordi man tør å vise det ytre av kroppen sin så må en jo nødvendigvis ha god selvtillit. Som regel får man dårlige tilbakemeldinger om man viser kroppen sin, uansett hvor fin den måtte være. Enten vil de kritisere kroppen i seg selv, eller så vil de kritisere deg, fordi du viser den frem. Dette er ikke med på å bygge opp noens selvtillit, så jeg tror ikke folk viser kroppen sin i håp om å få bedre selvtillit.

Personlig tenker jeg at begge deler vil være med på å ødelegge noens selvtillit. Men om man har en god indre selvtillit, så vil en ikke bry seg om hvordan en ser ut, eller hva folk mener om en. Hvis en er trygg på seg selv og har styrket det indre i seg selv, så vil det også vises på utsiden. Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå det.

Lenge følte jeg meg som et offer og lukket meg inne fordi jeg følte jeg ikke var slik jeg burde være, på utsiden.

Det var først da jeg ble alene for 4 år siden at jeg innså at jeg er god nok, både på utsiden og innsiden. Det tok meg bare litt lengre tid å bygge opp innsiden min igjen.

Poenget med innlegget mitt er egentlig at en bør føle seg trygg nok på seg selv til å være stolt av den en er og sånn som en ser ut. Noen vil alltid ha en mening om det du gjør, hvordan du ser ut og hvilke meninger du har. Men så lenge du vet hvem du er og er fornøyd med deg selv, så vis det. Hvilken måte du velger å vise det på er opp til deg selv. Kropp er provoserende, men det bare den ytre delen av den du er, så hvis du vil vise hvem du er gjennom kropp; gjør det!

Jeg heier på dere alle sammen og syns dere er noen flotte mennesker, husk det <3

#kropp #selvbilde #selvtillit #meninger #hat #kjærlighet #trygghet #styrke

En god nummer 2..

Det er visst «veldig 2017» å ha partnere på beite, når man har kjæreste.

Jeg forstår ikke helt greia med det?

Hvis man går inn i et forhold så bør en gå inn i det med hele seg, fult og helt. Men det virker som om noen ikke klarer dette og må ha en ‘back up’ sånn i tilfelle forholdet ikke funker.

Hva får folk til å tro at man synker ned til det nivået at en frivillig setter seg i en dårlig posisjon hvor ens selvtillit og selvbildet blir behovsprøvd på daglig basis?

Ingen med respekt for seg selv bør finne seg i slik behandling!

«Du er ikke god nok som kjæresten min, men jeg vil gjerne ha deg i bakhånd til de kjipe dagene i forholdet mitt».

Jeg ville mye heller vært en dårlig nummer en enn en god nummer to.

Ta dere sammen, kvinner som menn, og behandle mennesker med respekt. Om du ikke har respekt nok for deg selv, så ha det i alle fall for dem som har troa nok på deg til å velge deg som kjæreste.

Ikke ta det for gitt at du er Guds gave til menneskeheten, for du har selv valgt å vise deg som drittsekk til den eller de, du behandler som en «god nummer to».

P.s; «Den får ta det til seg den som føler seg truffet»..;)!

#kjærlighet #ærlighet #sex #forhold #respekt

Det stakk i magen..

Igår hadde jeg en samtale med min beste venninne om hvor utrolig bra ting går for tiden på mange områder. Men helt siden jeg var ganske liten har jeg hatt noe jeg kaller for magefølelse. De fleste kaller det nok intuisjon, mens jeg føler dette er litt sterkere da den aldri har slått feil.

Så, mens vi satt å snakket sier jeg, ut av det blå; «du skal se det nå at det vil rakne snart, en etter en ting vil falle fra».

Og det gikk ikke mange timene før den ene tingen etter den andre bare falt ut av perspektiv.

Av og til så skulle jeg så inderlig ønske at jeg tok feil, at jeg får en gang skyld kunne kjenne på den følelsen og bare fnyse den bort uten å ofre den noen videre tanke, men nei.

Så nå er det et par ting som står for tur som positivt, men dessverre har magefølelsen min satt en støkk i meg, så jeg sitter egentlig bare å venter på neste ‘smell’.

I et muntert øyeblikk tenkte jeg også at kanskje disse tingene skjedde for å gjøre plass for den ene positive, men det vil bare tiden vise.

Frem til da må jeg prøve å ikke tenke så mye på det tror jeg, å heller bare fnyse det bort i et positivt pust.

Har noen av dere opplevd noe slik; at du får en stikkende klump i magen som prøver å fortelle eller ‘advare’ dere mot noe? I så fall; let me know!

Ha en strålende lille-lørdag, Fininger og husk; Dere er unike og enestående alle sammen <3

#sjette #sans #magefølelse

Kjærligheten knuste meg..

Ofte stilles jeg spørsmål om hvorfor jeg velger å leve alene og så innesluttet som jeg gjør og jeg har tidligere "pyntet" litt på akkurat det. Men som sagt i tidligere innlegg så har jeg blitt satt litt "til veggs" på hvorfor jeg ikke forteller det som det er. Og derfor har jeg nå bestemt meg for å være ærligere i innleggene mine.

Senest igår fikk jeg spørsmålet på nytt; hvorfor velger du å være singel?

Helt ærlig så har jeg ikke tatt det valget basert på at jeg syns det er best, men utifra erfaring så har jeg valgt å leve slik, for å beskytte meg selv og de nærmest meg, mine barn.

Jeg var i et forhold i flere år, et usunt forhold sådan. Likevel trodde jeg at det var det beste forholdet jeg hadde vært i. Alt var fint og flott til å begynne med og da forandringene kom så så jeg dem helt ærlig ikke. Kanskje fordi jeg ikke ville se dem, jeg vet ikke?

I det forholdet fikk vi frem det verste i hverandre og til slutt måtte jeg gå, det var faktisk så usunt at det var farlig.

I flere år hadde jeg blitt fortalt at jeg var elsket og verdifull, selv om alle handlinger tilsa det motsatte. Og da bruddet var et faktum så ble ordene det verste våpenet.

Alt jeg hadde sagt og betrodd ble samlet opp og brukt mot meg, symbosen vi hadde ble klemt sammen og knust.

Jeg skulle straffes for at jeg fikk det siste ordet.

Tanken på å innlede noe nytt til noen, åpne meg opp og slippe dem inn på meg er så fryktinngytende at jeg blir fysisk dårlig bare jeg tenker på det. Jeg blir livredd. Det skjer en fysisk og psykisk forandring i kroppen min når temaet "følelser og kjærlighet" kommer opp. Det er som et traume som blusser opp og skyter fart mot overflaten for å knuse meg og jeg går inn i forsvarsposisjon.

Jeg vil heller være mutters alene enn å kjempe den kampen. Dessuten føler jeg fortsatt at jeg ikke er verdt å kjempe den kampen for. Ikke vil jeg "forlange" det av noen heller.

For jeg er iskald, innelukket som en østers og lever på overflaten. Hvis jeg slipper noen inn så risikerer jeg å ikke bare bli såret, men knust. For det var det som skjedde; jeg ble knust. Ikke sånn hjertesorg og kjærlighetssorg, men han gikk inn for å knuse meg som menneske.

Det er 4 år siden dette skjedde, og jeg har prøvd å ha kjæreste. Men hver gang vi nærmer oss "alvorlige følelser" så får jeg panikk og trekker meg unna.

Det plager meg ikke, på den måten at jeg ikke går å dveler ved det. Men det plager andre, de som er glad i meg og bryr seg om meg, og de som har prøvd å komme innpå meg som kjæreste. Disse menneskene vil sikkert at jeg skal bli, og være, lykkelig, jeg vet ikke? Jeg vet ikke fordi jeg ikke stoler på noen lengre, ingen.

Jeg gav 110 % til den ene, og han rev det i stykker, uten å blunke.

Jeg vet at han den dag idag har gått videre og er lykkelig, og det er ingenting i verden som gleder meg mer. Ikke er jeg bitter på han heller, for det han ødela hos meg, noe andre igjen finner rart. Men jeg får meg ikke til å "legge skylden" på noen andre enn meg selv.

Let's face it; jeg ble fortalt i en årrekke at skylden var min, uansett hva som skjedde, så da påtar jeg meg skylden for dette også.

Inni mellom merker jeg at psykologen min ser på meg med et blikk som sier "du er for ødelagt", men hun gir ikke opp.

Så da kan ikke jeg heller gjøre det. Men at jeg kommer til å inngå et langvarig forhold noen gang igjen ville jeg ikke satset penger på.

Sånn, da vet dere det. Puh, det var godt å bare skrive, uten å ta fem konsekvensanalyser først, heheh ;)!

Ha en fin mandag, dere Fininger <3

#kjærlighet #ærlighet #kjærester #traumer #knuste #drømmer

Les mer i arkivet » April 2018 » Desember 2017 » November 2017