hits

En ny høytid å klage over..

Støvet har nettopp lagt seg etter hatet en stor andel av den norske befolkning kastet ut i forbindelse med Halloween, før vi nå har en ny høytid å klage over.

Handelsstanden får igjen gjennomgå, samt foreldre som bruker uvettig mye penger i førjulstiden for å kjøpe barna sine.

Pakkekalendere er en skam på lik linje som å banne i kirka, mens foreldre som kjøper barna sine sammenliknes med martyrer.

Nå må vi rulle inn litt her, for igjen;

Er det nødvendig å gå foran som fanebærer i toget som meier ned barns glede?!

Har vi virkelig ikke kommet lengre i 2017?

Når skal alle disse som klager forstå at det er VI som setter eksempelet og standaren?

Om nabofamilien driter penger og kjøper i dyre dommer til barna sine, så får det falle på deres kappe.

Gå heller i deg selv, før du peker fingre!

Hva lærer barnet ditt når du sitter å kritiserer andre høylytt i stua etter at nyheten er ferdig fordi det blir brukt uvettig mye penger i jula?

Jo, barnet ditt lærer fordommer og at å løse konflikter skal skje ved å peke fingre og rope høyt.

Var det det du ville oppnå?

Eller burde du kanskje sette deg ned med barnet ditt å forklare om pengebruk, nestekjærlighet og verdier?

Barna våre gjør som vi gjør, ikke som vi sier. Så hvis du skriker høyt, så vil barnet ditt gjøre det samme.

Hvorfor ikke forklare dem at du mener at penger ikke er det viktigste, at gaver kan lages og at verdien av ting kan måles i viktigere ting enn penger.

Her i huset får ungene en sjokoladekalender til 10 kr, men hver søndag i advent får de en liten ekstra gave. Noe de trenger, som tannbørste, et par hansker, en refleks osv.

Samtidig prøver jeg å forklare dem at gleden av å gi burde være større enn gleden av å få. Dessuten blir jeg gladere for en tegning enn et kjøpt bilde.

Jeg syns også det blir brukt uvettig mye penger i jula, men måten jeg forklarer barna mine det på er å vise dem i handling at vi kan forandre på den trenden ved å være fornuftige.

Jula handler om forskjellige ting, for forskjellige mennesker. Men til syvende og sist bør jula handle om kjærlighet og samhold, gode verdier og minner.

Ikke ødelegge dette for barna dine fordi du irritere deg over handelsstanden og andres overforbruk av penger.

Led an gode tradisjoner med gode verdier og glede. Vær et godt forbilde og skap gode minner, det koster faktisk ingenting.

Og igjen; Det er DU som står for hva ditt barn tar med seg videre i livet, ikke handelsstanden, så pass på hva du pakker i ditt barns bagasje..<3!

#høytid #jul #klage #handelsstand #verdier #foreldreogbarn

«Du forstår ikke»..

Ordene lyser mot meg fra displayet på mobilen mens termometeret jeg har i rumpa begynner å pipe.

Det viser 39.2, «Det er det høyeste så langt denne uka» deler jeg med mine følgere på snapchat.

Jeg vasker hendene mens jeg ser meg selv i speilet og kverner over ordene jeg nettopp mottok.

Kampen om å bevege kroppen min fra badet og ned de 6 trappetrinnene til stua, gå over gulvet før jeg kan knekke kroppen ned i sofaen er så tung at jeg vurderer å bare legge meg på badegulvet.

På bunnen av trappa gløtter jeg inn på kjøkkenet og ser at gårsdagens middag burde vært ryddet bort, søpla skulle vært tømt og oppvaskmaskinen roper på de skitne tingene som står på benken.

En ny melding tikker inn: «Hvorfor gidder du å klage over at du er syk hele tiden, broren min har blodkreft og han klager aldri».

Angrer allerede på at jeg la ut forrige snap om feberen.

Fastlegen mente at lungebetennelsen min var astma og at bihulebetennelsen var stress, uten å ta så mye som en blodprøve. Så jeg gidder ikke gå til legen før jeg får byttet lege 1.desember. Antibiotika har jeg fått så mange ganger hittil i år at jeg bør styre unna, mens kjøkkenskuffen er full av morfin-preparater som fastlegen har skrevet ut til meg, det er nemlig hans løsning på alt.

Jeg lukker skuffen og tenker; «Det er nok morfin til å ta livet av 5 hester oppi der», så jeg bestemmer meg for å pakke dem sammen og levere dem på apoteket.

Enda en melding tikker inn, det er stor trafikk på snapchat denne dagen, jeg har jo nemlig delt at jeg er syk for n’te dagen på rad.

Nå er det noen som føler seg sviktet over at jeg ikke tar kontakt for tiden og gir lite lyd i fra meg, «men jeg har tid til å dele ting på snapchat».

Fingrene begynner å trykket på tastaturet, men jeg må gi opp. Det står mellom å få ryddet på kjøkkenet eller å svare på meldingene. Det som gir meg mest er et ryddig kjøkken, så jeg velger det.

Vekta har krøpet opp fra 47 til 49 kilo, så det betyr at jeg har fått i meg litt mer mat denne uka, en gledens dag. Jeg feirer dette med et kinderegg.

Vel nede i sofaen kjenner jeg at feberen begynner å avta, kroppen reagerer på smertestillende og febernedsettende, så hvis jeg venter litt til kan jeg klare å sette på en maskin med tøy også denne dagen.

Jeg sov dårlig natten før, smerten rev i kroppen og alt gjorde vondt. Men nest yngste datter hadde også høy feber, så det var ikke sjans at jeg kunne slutte å fungerer. Her måtte jeg bite tennene sammen og holde ut, og det gjorde jeg.

Dagen etter var en fin dag for meg, jeg vasket huset og pusset vinduer, lukten av grønnsåpe og salmiakk gjør meg faktisk lykkelig.

Etter et par timer kjente jeg litt skjelvinger i armene, men det er vanlig, så jeg fortsatte. Det fikk en bråstopp da jeg på vei opp trappa for å vaske badet besvimte. Bøtta med såpevannet føk utover det nyvaskede stuegulvet og kroppen traff gulvet som en potetsekk. «Jaggu godt jeg landa på teppe» tenkte jeg da jeg kom til meg selv.

Jeg står opp, lager frokost, smører niste, steller barn, kjører på skole og i barnehage, henter igjen, lager middag, vasker klær og hus, leker med barna, kjører på turn og venter mens de turner, handler og ellers det man gjør når man er alenemamma.

Midt oppi alt dette så er jeg syk, hele tiden, uten at de finner ut av hva jeg feiler og kan behandle det.

Ikke forventer jeg sympati eller hjelp, men jeg gir sympati og hjelp når jeg kan.

Dessverre så handler hverdagen min om å overleve for tiden, om å komme seg gjennom dagene og spare krefter til dagen etter.

Jeg deler hverdagen min på snapchat fordi det finnes mennesker som finner inspirasjon og trøst i å vite at andre har det som dem.

Jeg har dessverre ikke mulighet til å svare på alle henvendelser og meldinger, fordi jeg ikke orker rett og slett, men jeg prøver å sende noen korte svar i ny og ne.

Sympati vil ikke gjøre meg frisk og jeg forventer som sagt ei heller å få det.

Men å kritisere meg fordi du, eller jeg, ikke forstår ting det syns jeg man bør holde seg for god for.

Livet blir hva man gjør det til sies det, vel, i noen tilfeller får man ikke et valg. Men man prøver å gjøre det beste ut av det.

Så selv om du ser på snapchat at jeg er ute å handler julegaver, så er det fordi ungene mine fortjener en fin jul selv om jeg er syk.

Men husk at dere ikke får se alle tingene som skjer før og etter den ene snappen, der skjuler det seg mye.

Jeg forstår at ikke alle kan forstå hvordan jeg har det og det respekterer jeg.

Den samme respekten burde jeg fått tilbake..

#sykdom #helse #respekt #snapchat

Ikke gi opp - Gi faen heller..

Når samfunnet peker fingre og bestemmer hva som er godkjent og ikke, så følger saueflokken etter og gjør som de blir bedt om.

Jeg vil ikke være en sau. Jeg vil ikke gjøre det alle andre gjør.

«Hvis du gjør det du alltid har gjort, så får du det du alltid har fått»!

True dat!

Alle vil ha hus med stakittgjerde, volvo, 2 barn og en hund. Fint skal det være om halve ræva henger ut.

Vel, det var også barndomsdrømmen min.

Den ble knust av en stefar og et samfunn som trodde barn kunne reddes ved å putte dem i en boks hvor det stod «skadet» på.

Hele tenåringsperioden min med på å snakke med psykologer og leger og en barnevernsetat som gjerne ville at det skulle se bra ut, på papiret.

Du skulle snakke om problemene dine, men ikke for høyt. For utad skulle alt være perfekt; du fikk hjelp, støtte og tilbud.

Mmhm, ingen lærte meg hvordan jeg skulle takle problemene jeg selv fikk med menn, i voksen alder. Hvordan jeg skulle styre unna det jeg hadde rømt fra som liten. Det var ingen støtte da jeg fylte 18 og ble «voksen». Nå var jeg ikke lengre et «skadet barn», men en skadet voksen, og det er det ingen som vil ta ansvar for, eller hjelpe.

Alle tilbud forsvant i løse luften og jeg måtte selv finne veien.

I 35 år famlet jeg i blinde og håpet på det beste. Jeg tråkket feil, snublet og gikk på trynet.

Hver gang jeg falt stod det en horde bak meg for å påpeke feilen jeg hadde gjort, de ropte og skrek mens de pekte fingre.

Da jeg reiste meg så jeg ingen av dem, de forsvant like fort som de kom.

Ingen vil se deg lykkes i livet, det er en viktig huskeregel!

For om du ikke feiler, så er det ingen der.

Det føltes ensomt å stenge seg selv inne, eller andre ute, om du vil. Lenge lurte jeg på om det var en dum avgjørelse, men det har vist seg at det var den smarteste jeg noen gang har tatt.

For disse som peker fingre har ingenting å snakke om lengre. De kjenner meg ikke og vet ingenting om meg.

Alt de har er gammel drit og den må de gjerne sitte med.

Husk dette; Når du distanserer deg fra negative mennesker og ting, så distanserer du også dem fra å finne nederlag å rope etter.

Det finnes ingenting bedre enn å være trygg på seg selv og det en gjør, uten at noen skal fortelle en om det er rett eller galt.

Livet mitt ble ikke til for å tilfredstille andre, det er mitt liv og min historie.

Liker du den ikke, så er det ingen som tvinger deg til å ta del i den.

Men faen ikke spill en rolle i den hvis jeg går på trynet.

En livshistorie utspiller seg ikke slik at man kan sette på pause, og bare se halve, før en uttaler seg.

Du får være med hele veien, eller la være. Men blir du med, så får du støtte meg i både opp OG nedturer, på en konstruktiv måte!

Gi faen i hva folk tenker og mener om deg, DU skal leve DITT liv.

Og ingen kan gjøre det bedre enn deg!

#ferdigsnakka #gifaen #fordommer #meninger #elskdegselv #semeg #

Det gjør så forbanna vondt..

Dagene kryper sakte forbi, selv om tiden flyr.

Imorgen skal minste Prinsessa skrives inn på skolen og til høsten er hun førsteklassing.

Hvor ble tiden av?

Året 2017 nærmer seg slutten og igjen lurer jeg på hvor tiden ble av?

Hver nyttårsaften så har man en liten ide om hvordan året skal bli, man har lagt planer og forbereder seg på disse.

Likevel har jeg den samme følelsen hver eneste november; «Jeg har ikke fått gjort halvparten»..

Atter et år har forsvunnet i sykdom, sykehus-opphold og medisiner.

Jeg har gjennomgått tre store operasjoner, to av dem var nøye planlagt, mens den ene kom litt brått på.

Alvorlig sykdom i nær familie som også kom veldig brått på og forandret hele livsperspektivet.

Det gjør så jævlig vondt å kjenne på den følelsen av maktesløshet. At man mister kontrollen og sitter hjelpesløs tilbake og bare ser på at livet passerer, uten at en egentlig tar del i det.

Jeg sliter fremdeles med å akseptere at dette er slik livet er. Legen sier at det kan forandre seg, men jeg må være forberedt på å leve kortsiktig og ta dag for dag. Det er en tanke jeg ikke klarer å slå meg til ro med.

Her om dagen satt jeg å kikket på barna å tenke «plutselig er de store, voksne, og det de vil huske er at mamma var syk og sliten hele tiden». Hjertet mitt knuste og jeg brast i gråt.

Jeg vet jo at det ikke er slik, men på de tyngste dagene så husker til og med jeg bare livet fra perspektivet «horisontal».

Min 5’te lungebetennelse dette året har satt seg skikkelig fast i kroppen og sliter meg ut. Å gå opp de 6 trinnene til badet er en kamp føles det ut som.

«Hvorfor er det slik, hvorfor ble det slik og hvor lenge skal det vare

Spørsmålene jeg aldri vil få svar på kverner oppi hodet på meg og stjeler nattesøvnen min.

Å nyte livet har blitt en hjemmelekse jeg må øve på, ironisk nok, siden jeg egentlig elsker lekser og skolearbeid. Men denne kunne jeg vært foruten.

Jeg prøver å ikke klage og se det positive i det meste, men til og med jeg må kaste inn håndkleet nå på tampen av året.

Jeg har bestemt meg for å droppe den delen hvor jeg legger planer for året som kommer, for da kan jeg ikke bli skuffet.

Natta, kjære Fininger og takk for at dere fortsatt leser bloggen min..<3

#sykdom #helse #livet #sorg

Hvorfor gjør du dette mot deg selv..?

Etter at jeg fortalte om prosessen med tennene mine så er dette et spørsmål som går igjen.

Det virker som om noen tror jeg gjør det bare av forfengelighet. Tidligere har jeg skrevet et innlegg om hvorfor jeg gjør dette, der forklarer jeg også at det er mest av medisinske grunner. Men det er klart at når en først gjennomgår en så stor prosess så kan en like godt fikse litt på det estetiske også.

I dette innlegget vil jeg gå litt dypere i hvorfor dette måtte gjøre, hvorfor jeg gjør det i privat sektor og prosessen i seg selv.

I over 90 % av tilfellene av odontofobi har pasientene vært utsatt for seksuelle overgrep på et tidspunkt i livet fikk jeg vite av psykologen som gav meg diagnosen. Dette er tilfelle for meg. I tillegg har jeg har jeg en tannsykdom som angriper tenner og tannkjøtt og ødelegger disse.

Pga min tannlegeskrekk turte jeg ikke å gå til tannlegen i den tidlige fasen av sykdommen og den fikk herje fritt i munnen min.

Da jeg endelig tok mot til meg å begynte denne prosessen for nesten 5 år siden var det kommet så langt at jeg måtte trekke nesten halvparten av jekslene mine.

Min daværende tannlege innså fort at tannlegeskrekken min ville sette en stopper for å redde resten av tennene og henviste meg til et sted som er spesialisert på tannlegeskrekk, i håp om å redde de tennene jeg hadde igjen.

Tannlegen på det stedet mente at vi burde jobbe med angsten før vi begynte selve behandlingen. Usikker og redd som jeg var gikk jeg med på dette. Etter over ett år der, og enda flere tenner trukket, innså jeg at jeg kom til å ende opp med å miste alle tennene om vi ikke snart begynte behandling. Tannlegen her mente ikke det samme, hun sa også at det var umulig å gjøre tannbehandling i narkose. Dette nektet jeg å tro på og hadde hørt at flere hadde fått utført behandling i narkose på sykehuset, i regi av det offentlige. Så jeg fikk henne til å henvise meg dit.

Planen var å gå i angst-behandling der samtidig som man utførte behandling i narkose.

Pga sykdom hos tannlegen og dårlig kommunikasjon mellom dem, ble behandlingen satt på vent. Og da dagen kom for å klaregjøre til behandling i narkose fikk jeg vite at disse kun trakk tenner og gjorde enkle fyllinger, i narkose. Jeg var blitt lovet å få satt inn tenner og kjeveben, samt få beholde noen av mine egne. Dette var ikke tilfelle.

Så jeg takket nei og reiste hjem i fortvilelse.

Uker ble til måneder, mens tennene ble dårligere og dårligere. Angsten vokste i takt med smertene.

Noen tipset meg om Nordmo Tannlegesenter i Kr.sand og sa jeg burde kontakte dem. I nesten 3 måneder satt jeg med mobilen i hånda, men turte ikke ringe pga angsten.

Det var først da jeg knakk en hjørne-fortann at jeg innså at jeg måtte ringe dem. Så jeg gjorde det og fikk time allerede uka etterpå.

Hele prosessen ble raskt satt i gang og Nordmo kunne fortelle meg at de gjorde over 500 behandlinger, i året, i narkose. Så det jeg var blitt fortalt om at dette ikke gikk an, var bare tull.

De tidligere tannlegene hadde «lurt» meg følte jeg, og latt meg gå å miste tenner og la sykdommen utvikle seg enda mer, bare pga penger.

Nordmo er privat-praktiserende praksis og ville også koste meg dyrt, men jeg kunne likevel få dekket en viss andel av Helfo.

Hadde jeg skulle ventet på det offentlige, så hadde jeg måtte ventet i flere år til og det var tid jeg ikke hadde. Så jeg slo til.

Hele summen kom på 194.000 kr, hvor min egenandel kom på 56.000 kr. Denne hadde jeg krav på å få dekket av nav, men siden jeg hadde fått en etterbetaling pga ung ufør, så mente nav at jeg kunne bruke denne på det.

Så jeg gjorde det. I ettertid har jeg fått vite at det var en uriktig avgjørelse av nav, så jeg kan søke om å få dem tilbakebetalt, noe jeg kommer til å gjøre!

Første time hos Nordmo gikk med på å ta bilder og gå igjennom munnen og historien min. Deretter ble det satt opp time til operasjon. Alt gikk plutselig kjempefort. Fortere enn jeg var forberedt på og det slo ut psykisk etter operasjonen. Men de hos Nordmo er helt unike. De ivaretar og følger opp pasientene sine på en helt spesiell måte. Angsten forsvinner litt etter litt for hver gang man er der.

Skulle du være i tvil om hva du bør gjøre om du sliter med tannlegeskrekk eller trenger hjelp til tannbehandling, så anbefaler jeg Nordmo Tannlegesenter på det varmeste.

Det er verdt de ekstra kronene man betaler, for du vil gå ut derfra og lure på hvorfor du noen gang har vært redd for tannlegen..

#tannlege #tannlegeskrekk #nav #helfo #angst #odontofobi

Jeg gråt rett etter dette bildet..

Tidligere ikveld la jeg ut et bilde på snapchat av meg selv i en body jeg fikk av mammaen min idag.

Jeg var så stolt og glad over den fine toppen mamma hadde kjøpt til meg, og jeg følte meg skikkelig fin i den også.

Selvfølgelig haglet det med kommentarer på bildet, let’s face it; folk (menn) takler jo ikke å se litt hud før de må lire av seg kommentarer.

Men det bildet gjorde meg kvalm, fysisk dårlig, så dårlig at jeg begynte å gråte.

For på det bildet kunne jeg selv se hvor tynn jeg er blitt. Jeg veier 49 kg nå.

49 usle små kilo.

Det er snart 3 uker siden jeg ble operert i munnen og denne onsdagen som var skulle jeg få inn de permanente tennene. Det nye livet mitt skulle endelig begynne, men slik ble det ikke.

Tennene var skjeve og passet ikke, så de måtte sendes tilbake. Ny dato ble satt til den 15.nov, men idag fikk jeg beskjed om at det kanskje ble fremskyndet til onsdag 8.nov.

Jeg burde blitt glad, jeg burde hoppet av glede og smilt fra øre til øre.

Men det gjorde jeg ikke. Istedet sank jeg sammen i sofaen, og gråt.

Pga sykdom sliter jeg med alvorlig underernæring fra før av, så de små 7 kg jeg har mistet på de siste 3 ukene har tatt alt av energi og krefter. I tillegg har jeg fått influensa og medfølgende høy feber.

Dessuten skjer det mye andre ting i livet mitt akkurat nå, så det har liksom toppet seg litt.

Disse i-lands-problemene mine virker kanskje små for mange, men de er store nok, for meg.

Kommentarer som «du hadde ikke trengt å kle deg ut som skjelett på halloween, du ser jo ut som et» og «fy faen, nå er du sykelig tynn» kverner oppi hodet mitt hele tiden.

Men jeg er så sliten, at jeg orker ikke svare tilbake, jeg orker ikke å forklare, jeg bare ser ned og går.

Hjem, hjem for å gråte, fikse litt på sminken før jeg må vise meg utendørs igjen.

Livet er ikke for jævlig, eller tungt å leve. Men alle menneskene og ordene deres kveler gnisten min, pågangsmotet og styrken min.

«Du er så tynn at du er stygg».

Vel, jeg lever ikke for å tilfredstille andres behov for å ha noe fint å se på.

Jeg kjemper min egen kamp, midt på et jorde av hyklere som må mene noe om meg.

Ikke tro at jeg ikke bryr meg, for det gjør jeg. Jeg bryr meg mer enn jeg burde.

Jeg syns faktisk synd på dere som mener så mye, for det må være ufattelig slitsomt å sitte å holde følge med alt alle andre gjør og i tillegg skulle kommentere alt dere ser.

Jeg blir sliten av å dømme meg selv, så jeg hadde ikke orket det dere gjør, sånn helt seriøst.

Dager som dette er det dere lever for, at jeg skal skrive et innlegg om hvor trist og sliten jeg blir. For da får dere mer å snakke om.

Men husk på det; Jeg åpner ikke kjeften min for å snakke om andre, det holder jeg meg for god for.

Dere burde prøve det samme, kanskje vi kan bli en gladere gjeng alle sammen da.

Frem til da kan dere jo analysere bildene mine, innlegget mitt og tenke litt over om dere faktisk får det bedre, eller dårligere, med dere selv når dere gjør det..

Noen MÅ hate alt..

Atter en vellykket Halloween er over og mine små håpefulle sovna før de traff puta.

For første gang fikk 10 åringen gå alene med venner i nabolaget mens 5 åringen og jeg var på et arrangement som het HalloVenn.

Et fantastisk tilbud hvor man betalte 60 pr snute og så var alt gratis. Aktiviteter, godteri, mat og drikke. Min lille Prinsesse storkoste seg med alle inntrykk, godteriet og maten ble helt glemt. Min 10 åring kom hjem og var så utrolig stolt over å ha gått knask eller knep, alene.

Gleden deres lyste mot meg og i mitt stille sinn ble jeg så ydmyk og rørt over deres glede.

Tradisjonen tro spiste vi god mat og kake før kvelden endte og Halloween var over for i år.

Så..

Jeg har sunket ned i sofaen og skal scrolle meg gjennom facebook før jeg tar kvelden.

Til min store irritasjon så har flere bloggere, og personer generelt, gått ut i media og «hatet på» Halloween.

Noen hater pris-krigen som butikk-kjeden blusser opp ved slike høytider, noen hater alt godteriet ungen putter i seg, og til slutt så er det jammen med noen som hater at unger går å tigger godteri på døra til folk.

Seriøst?!

Er det virkelig nødvendig å komme med disse negative ytringene, hvert år, til hver høytid? Går de ikke lei?

Flere steder i verden så sulter og dør barn, hver dag. Det er krig i flere land, folk flykter og frykter for livene sine. Terrorister slår til oftere og oftere.

Mens vi, vi sitter hjemme, i vårt trygge land, varme stuer og fråtser i negativitet.

Måtte Gud forby at unger har det hyggelig i dagens samfunn. Og de må for all del ikke spise godteri.

Overvekt og diabetes brukes som flittig skyts i denne negative propagandaen mot Halloween.

Sist jeg sjekket så kunne man få diabetes uten å spise mye godteri, og overvekt kan man få av livsviktige medisiner man må gå på.

Og så lenge vi er avhengig av handelstanden så vil de kjøre pris-krig på varer.

Jeg hører ingen skrike høyt og «hate på» disse kjeden når de har pris-krig på frukt og grønt?!

Ingen klager når de har dager i uka hvor vaskemiddel er billig, eller taco-produkter.

Man kan bli feit av så mangt, og man kan i alle fall bli syk av enda mer enn sukker.

Skal vi voksne virkelig tillate oss selv å ødelegge barns glede over slike høytider fordi vi irriterer oss over pris-krig på godteri?

Blir ikke barna våre kastet inn i livets harde virkelighet fort nok om ikke vi voksne skal ta fra dem de små gledene de har som barn.

Disse dagene skaper gode minner, tradisjonene vil de tenke tilbake på med glede og kjærlighet. De dagene i året når de kunne kle seg ut, være oppe litt lengre og gjøre noe hyggelig sammen med venner og familie.

Noen familier lever hektiske liv, med et stramt tidsskjema, men Halloween står først den ene dagen i oktober.

Er det nødvendig å være så ufattelig negativ når du ødelegger gleden for barnet ditt? Kan du ikke bare nyte lykken og gleden fra barnet ditt og tenke at du er den som former barnet ditt.

Hvis du gir dem et godt grunnlag og gode verdier, så vil de nok lære «både og» her; Både å glede seg over de små tingene i livet, som Halloween.. Og at godteri bør inntaes i moderate mengder.

Det er vi, voksne, som former barna våre. Det vi fokuserer på og gir dem, er det de vil ta med seg videre i livet <3!

#halloween #priskrig #debatt #unødvendig #skjerpdeg #kjærlighet #verdier

Når en krise oppstår..

Det er i krise-situasjoner at man ser menneskets virkelige karakter. Måten de håndterer og takler situasjonen på alle måter.

Noen trenger tid til å bearbeide, noen reagerer umiddelbart, noen blir sinte og noen begynner å le.

Noen kommer nærmere hverandre og noen sklir fra hverandre.

Selv har jeg smertelig erfart at krise-situasjoner får frem det verste i mennesker. Gamle episoder blir dratt til overflaten og skyldfordeling er det som står i fokus. Samholdet forsvant fortere enn relasjonene man hadde.

Blod er ikke alltid tykkere enn vann, og det beviser seg at venner er den familien en velger selv.

Skuffelsen og sviket overtar plassen for sorgen og fortvilelsen og man trekker seg unna.

For ingen skal måtte forsvare seg selv og sitt når en krise oppstår, med mindre man faktisk er grunnen til den krisen.

Ingen skal måtte tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer en selv.

Men når uretten som rammet andre åpner en dør for å skyte hverandre med spydige ord, da tenker jeg at det er på tide å lukke døren.

Lukke døren, og aldri se seg tilbake. Lukke døren, å gå videre, alene.

Jeg sier, til det kjedsommelige, at man skal være stolt av den man er, det man står for og det livet man lever. Hvis mennesker trykker deg ned fordi de ikke er enige med deg i dette, og ikke støtter deg; så la dem gå.

Du trenger ikke slik negativitet i livet ditt!

Så nå lukker jeg døren, og fortsetter fremover, for det er i fremtiden jeg skal leve.

Fortiden er forbi og den får man ikke gjort noe med, men man kan forme fremtiden slik man selv vil.

Lykke til på ferden til alle dere som møter kriser, som må ta et valg og står alene oppi det. Og hva du enn gjør; Husk at ingen kan leve ditt liv bedre enn deg, du er god nok som du er. Skulle noen fortelle deg noe annet så be dem feie for sin egen dør, først.

For man skal ha ryggen temmelig bar før en begynner å kritisere andre!

Jeg var ikke forberedt godt nok..

Nå er det to dager siden jeg opererte i munnen.

Hevelsen begynner å gå ned og for første gang siden søndag har jeg fått i meg mat!

Jeg gråt da jeg satte (de midlertidige) tennene i den første skiva med leverpostei, uten skorper vel å merke.

Smertene er til tider uutholdelige, men de holdes i sjakk med smertestillende. Antibiotika tar jeg 4 ganger om dagen og skyller med munnskyll så ofte jeg skal.

Likevel sliter jeg, mentalt.

Jeg trodde jeg hadde forberedt meg godt før denne operasjonen. Angsten for å hovne opp i munn, svelg og tunge har preget meg mye den siste tiden før jeg ble operert. Det å ha fremmedlegemer i munnen var også en stor frykt jeg hadde.

Jeg snakket om det med tannlege, lege og psykolog for å forberede meg.

Men 24 timer etter operasjon fikk jeg mitt første panikkanfall. Jeg ble nesten hysterisk og måtte ta beroligende for å klare å fokusere på å roe meg ned.

Jeg reiste inn til tannlegen bare for at han skulle se på meg og roe meg ned, jeg ble helt satt ut faktisk.

Jeg gråt ukontrollert og holdt på til jeg sovnet av utmattelse.

Mentalt sitter angsten utenpå kroppen og spiser opp gleden ved hele prosessen. Gleden over å få nye tenner, gleden over å kunne spise normalt igjen, smile bredt og være stolt av det jeg ser i speilet.

I mange år har jeg skjult munnen min når jeg ler, jeg har spist alene fordi jeg syns det er flaut at jeg må ta ut en tann og tygge med fortennene. Sosialt har det hemmet meg veldig, fysisk har jeg gått ned i vekt og blitt syk av å ikke kunne fått i meg næring via mat.

Så jeg har virkelig sett frem til denne operasjonen og prosessen med å få nye tenner.

Så blir jeg sittende å gråte, nedstemt og trist på grunn av angsten. Det er så utrolig vondt.

Mentalt er jeg utmattet etter to dager.

Jeg håper det blir bedre når jeg får satt inn de permanente tennene 1.november og de 3 jekslene som skal skrues på i januar.

Frem til da tar jeg dag for dag og prøver å fokusere på de små gledene som oppstår i løpet av dagene.

Idag kom også de to minste Prinsessene mine hjem igjen og det hjelper godt på humøret <3!

Håper dere der ute har det bedre enn meg, og hvis noen sliter med det samme så husk at dere ikke er alene <3 Og det er ingen skam i å si at en har det for jævlig til tider.

#angst #helse #tenner #familie #mentalhelse

Update på operasjonen..

I over 4 timer ble jeg operert.

Kjevebenet på venstre side var så porøst at de måtte fylle inn masse for å gjøre det sterkt nok til å sette inn skrue-implantat. Det er tilsammen satt inn 3 skruer, trukket en visdomstann og 2 andre tenner. Det har løsnet tannkjøttet for å forme det til de nye tennene og sydd.

Jeg føler meg mørbanka i munnen.

Min Bestie holdt meg i hånden til jeg sovnet. Det var noe av det verste hun har vært med på sa hun senere.

Selv husker jeg ikke så mye før jeg våknet etter å ha sovet noen timer hjemme etterpå. Da jeg våknet lo jeg av nesten alt, uansett hva det var. To timer senere gråt jeg av nesten alt.

Operasjonen i seg selv var vellykket og tannlegene var veldig fornøyd. Det er jeg også altså.

Men jeg sliter med angsten.

Angsten som nå får fritt spillerom fordi alle medisiner og beroligende er ute av kroppen. Angsten som prøver å ødelegge gleden over at jeg har gjennomført og tatt det første skrittet mot et bedre liv.

Både livskvalitet og livsglede avhenger av denne operasjonen.

Den tøffeste kampen begynner jo fant jeg ut idag. Jeg som har gått å gruet meg til operasjon, skjønte plutselig at det var den enkle delen av denne prosessen!

1.november skal jeg tilbake for å gjennomføre del 2 av i alt 3 deler, jeg håper tiden frem til da går bedre enn idag. Uansett så prøver jeg å se på dette som tidenes angst-trening, for jeg må liksom stå i det nå som vi har begynt.

Jeg er uansett vanvittig heldig som gjør dette, hos det jeg vil kalle, Verdens Beste tannlege, nemlig Nordmo Tannlegesenter . Du skal lete lenge etter flinkere mennesker. De har vært fantastiske, alle sammen. For første gang i mitt liv føler jeg meg trygg hos tannlegen!

Følg meg gjerne på snapchat om du vil se hvordan det går; egoliciouz .

#operasjon #tannhelse #helse #angst #nordmo

Da er operasjonen i gang/ Gjeste innlegg fra bestis..❤

Hei alle lesere..❤

Da ligger Marie i narkose og sover søtt..

Heldigvis så klarte jeg å roe henne ned før hun sovnet slik at hun fikk en behagelig overgang fra å være våken til å sovne..❤

Jeg og mamma ( Sonja ) er å tar oss en kaffi før vi skal farte litt rundt for å få tiden til å gå fortere..

Krysser fingrene for at alt skal gå bra..❤

Ha en fin dag lesere..❤

Trivelig Torsdag - Give away..

Idag bestemte jeg meg for å starte en ny liten trend for meg selv, nemlig Trivelig Torsdag.

Ikke bare gjorde jeg noe positivt for meg selv, men jeg bestemte meg for å gjøre noe trivelig for andre også.

I dagens samfunn er vi blitt for innesluttet og sammenbitte. Vi unngår øyekontakt med mennesker og det meste av kommunikasjon går over internett og gjennom en mobil eller pc.

Så etter en litt utfordrende periode i livet mitt bestemte jeg meg for å prøve å snu den trenden.

Jeg handlet inn litt småting og lagde en liten «pose med kjærlighet» som jeg valgte å kalle det.

Ikke bare skulle jeg prøve å være positiv og gjøre noe trivelig for min egen del, jeg ville gjøre det for andre også. Jeg lagde 5 små poser og reiste til sentrum for å dele disse ut.

Overraskende nok så fikk jeg gitt ut alle 5 posene i løpet av 10 minutter, og samtlige personer ble utrolig glade.

Det skal veldig lite til for å gjøre så mye, både for en selv, og andre.

Jeg har lyst til å sette litt pris på leserne mine også og har derfor bestemt meg for at 3 stykker kan få 3 av disse posene sendt hjem til seg!

Alt dere trenger å gjøre er å dele dette innlegget og følge meg på snapchat. Da legger du til; egoliciouz !

Når innlegget er delt kan dere sende meg en melding på snapchat, så er dere med i trekningen.

Har du ikke snapchat eller allerede følger meg der, så kan du likevel være med i trekningen. Da deler du dette innlegget og så sender du meg en melding her inne når det er gjort!

Er ikke det hyggelig :)?

Du kan velge å beholde posene selv, eller gi dem til noen du setter pris på, det er opp til deg <3!

Vinnerene blir trukket kl 12 på lørdag, så følg med :)!

#giveaway #snapchat #triveligtorsdag #kjærlighet

Du antok feil..

Jeg brukte nesten 60.000 kroner på nye tenner. Det gikk ikke upåaktet hen.

«Tenk å bruke mye penger på utseende sitt»!

Nå har det seg slik at jeg har en tannsykdom som ødelegger tennene mine. Det vil si at jeg har mistet endel tenner og de tennene jeg fortsatt har er allerede ødelagte og vil gå tapt i løpet av kort tid.

Det offentlige har hatt større fokus på å behandle tannlegeskrekken min fremfor selve tannbehandlingen. Konsekvensene av dette er at jeg nå sliter med å få i meg mat.

Jeg tok dermed saken i egne hender og betalte av egen lomme for å gjøre nødvendig behandling i privat sektor.

I tillegg har jeg fortalt at jeg i samme runde vil fylle inn Restylane i leppene mine. Dette er rett og slett fordi jeg vil at de nye tennene ikke skal se så falske ut, men at hele munnen skal få et naturlig preg.

I samfunnet generelt er dette helt uakseptabelt og må jo selvfølgelig bemerkes.

Jeg er mor til 3 døtre og skal gå foran med et godt eksempel, lære mine barn at man er fin nok som man er.

Okei, her må jeg få lov til å respondere;

For det første, så jeg gjør dette av helsemessige årsaker først og fremst. At jeg i tillegg er åpen om at jeg vil fylle ut leppene mine bør ikke være en døråpner for å angripe meg.

Jeg er stor forkjemper av det naturlige og å være stolt av den man er og hvordan man ser ut. Men det må være rom for å snakke om hva som er viktig for meg også. Det er jo jeg som skal leve med hvordan jeg ser ut.

De nye tennene mine vil bli litt større enn mine egne, de vil fylle ut munnen min på en helt annen måte enn det som utgjør utseende mitt nå. Jeg fyller ikke ut leppene mine fordi jeg er misfornøyd med leppene mine, da hadde jeg gjort det for lenge siden. Jeg gjør det for at munnen min skal se naturlig ut. Det er noe helt annet.

Og for det andre, så er jeg 38 år og tar mine egne avgjørelser. Det oppfordrer jeg mine barn til å gjøre også.

I dette tilfelle handler det ikke om å gjøre store forandringer på utseende fordi jeg er misfornøyd med hvordan jeg ser ut. Det handler om nødvendig behandling for å kunne få i seg mat og fungere normalt. Og det handler om å korrigere på leppene for at den nødvendige behandlingen skal se mest mulig naturlig ut.

Til syvende og sist så handler det om å være fornøyd med seg selv, og hvis en liten korrigering kan hjelpe meg med det så gjør jeg det!

Så ikke anta og tro at det handler om noe før du vet, for denne gangen antok og trodde du feil!

Mine verdier og holdninger forandrer seg ikke fordi jeg gjør disse inngrepene, det kan jeg garantere dere.

Vi er alle unike og fantastiske akkurat sånn som vi er, uansett hvordan vi ser ut..<3

#holdninger #samfunn #plastisk #kirurgi #helse #munn #lepper #restylane #godnok #utseende #kropp #sjel

Så jævla utakknemlig..

Idag slo det meg plutselig at det nærmer seg jul. Helt frem til august så har jeg gledet meg skikkelig til desember og julemåneden.

Plutselig skjedde det masse i livet mitt og hodet mitt klarte ikke helt å følge med. Den siste måneden har jeg vært på grensa til deprimert uten at jeg forstår hvorfor. Alt går egentlig kjempebra og det skal skje så mye fremover, likevel går jeg dag ut og dag inn å er nedfor.

Jeg føler rett og slett at jeg er så jævla utakknemlig. Jeg eier mitt eget hus, jeg kjøpte meg nettopp ny bil cash kontant og betalte en regning på nesten 60.000 kr for nye tenner. Friske, lykkelige barn har jeg og hverdagen min er preget av positive mennesker. Mens jeg, jeg sitter her å er lei meg, uten at jeg helt vet hvorfor.

Eller, jeg merker at helseproblemene mine har en stor innvirkning. Jeg har ikke energi eller overskudd til å nyte alle disse positive tingene.

Hver morgen har jeg en liten pep-talk med meg selv og prøver å pushe energi-nivået opp, men hver ettermiddag har gnisten nesten dødd ut.

9 av 10 ting er på plass i livet, men den ene tingen velter hele lasset.

For det er vanvittig vanskelig å holde motet oppe og være positiv når en knapt nok har energi til å smile.

Jeg skal til legen igjen den 30, jeg håper virkelig på positive nyheter fra han.

Jeg nekter å gå inn i et nytt år på denne måten, for hodet mitt er på riktig plass, men kroppen henger ikke med på det.

Dette er nytt for meg. Jeg har aldri slitt fysisk før, så jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle denne situasjonen. Alt jeg vet er at jeg nekter å gi opp, jeg nekter å godta dette, det finnes svar og løsninger!

Ha en god natt, Fininger..<3

#psykisk #fysisk #helse #livet #tanker

Musikk er terapi for meg..

Musikk er terapi for meg og jeg elsker å spille høyt mens jeg bare beveger meg til rytmen.

Denne sangen gjør noe med meg uten at jeg helt kan sette fingeren på akkurat hva.

Den minner meg om noe, noen, på godt og vondt. Samtidig så elsker jeg beaten, måten den er bygd opp på og overgangene.

Hvis det er en sang du bør legge til i spillelista di på Spotify så er det denne!

Spill den høyt og nyt den <3!

#musikk #terapi #beat #tekst #taktogtone #spotify

Jeg måtte innse det selv..

Da jeg i september i fjor ble ufør så raste verden rundt meg sammen.

Jeg har alltid likt å være aktiv, på alle måter. Og plutselig fikk jeg et brev hvor det stod svart på hvitt at jeg ville være arbeidsufør resten av livet mitt. Jeg gråt i en uke tror jeg. Hva skulle jeg gjøre nå? Ingen mer skolegang og ingen jobb. Frykten for hva folk ville si og tenke om meg forsvant langt bak mine egne tanker om meg selv.

Min beste venninne prøvde å fortelle meg at dette var vanlig tankegang og at jeg nå måtte bruke tiden på å «innfinne» meg med situasjonen. For det å finne seg selv og sitt «kall» etter å ha blitt ufør er utrolig viktig.

Jeg var smertelig klar over at jeg ikke kom til å fungere i jobbsammenheng eller i noen skolegang, men jeg nektet å gi opp håpet på at jeg en dag kanskje kunne prøve meg igjen.

Dagene og månder gikk, mens jeg satt å håpet.

Så kom årsdagen for da jeg fikk brevet, jeg nektet å gå ut, snakke med noen, jeg satt inne å gråt. Året som hadde gått hadde bevist at jeg ikke kom til å komme tilbake dit jeg hadde vært så aktiv tidligere.

En måned senere snakket jeg med min beste venninne på telefonen og plutselig sier jeg de magiske ordene; «jeg vet at jeg aldri vil kunne fungere i jobb eller skole igjen, så nå vil jeg fokusere på å gjøre noe for å hjelpe andre».

Venninnen min begynte å gråte og sa «endelig, jeg har venta på å høre deg si det».

Det tok meg litt over ett år for å innse at livet mitt hadde forandret seg, men aller viktigst så hadde jeg godtatt det og det er det viktigste.

At jeg er ufør betyr ikke at jeg ikke kan bidra lengre. Det betyr heller ikke at jeg er en byrde for samfunnet. Jeg kan være med på å hjelpe andre som er i samme situasjon som meg og det har jeg bestemt meg for å gjøre.

Det er vanskelig å forstå noe man ikke selv har opplevd eller gått igjennom, så jeg vil bruke min historie til å hjelpe andre.

Jeg går kanskje ikke på jobb fra 9 - 16 hver dag, ei heller sitter jeg på skolebenken, men jeg gir håp til dem som trenger noe å holde fast i for ikke å gi opp. Mine erfaringer og ord er det jeg har å bidra med akkurat nå, og hvis det kan hjelpe om så bare en person, så er det godt nok for meg <3!

Ikke gi opp håpet, ting tar tid, men vit at du kommer dit, til slutt.. Og er du ikke kommet dit, så er det heller ikke slutten..<3

Følg meg gjerne på snapchat; egoliciouz <3

#ufør #helse #mentalitet #kjærlighet #snapchat

Jeg bare later som..

I det siste har livet vist seg fra sin verste side, sykdommen min tar knekken på meg og jeg føler bokstavelig talt at kroppen bare visner bort.

Uansett hvem som spør så svarer jeg det samme «joda, bare bra». Jeg orker ikke snakke om det lengre, forklare eller unnskylde meg. Så hvis det er noe jeg ikke klarer å være med på så sier jeg bare at jeg dessverre er opptatt og derfor ikke kan. Til og med ikke mine aller nærmeste får et ærlig svar når de spør hvordan det går.

Jeg er så lei av å føle meg som en byrde for alle, fordi jeg er syk, så jeg har begynt å late som om jeg er frisk, bare veldig opptatt.

Jeg måtte kutte ut facebook og messenger, jeg fysisk slettet appene fra mobilen min fordi det ble for mye tilgang på meg. I 2017 ringer man ikke lengre til hverandre og sms koster jo penger, så de fleste ringte eller sendte melding via facebook. Dessuten må jeg innrømme at jeg faktisk ble sliten av å se alle «lykkelige» oppdateringer flere ganger om dagen. Og helt ærlig folkens; det har vært en deilig befrielse å være uten den siste uka. Jeg deler blogginnlegg på facebook, men jeg slipper å fysisk se noe der inne for å dele det.

På snapchat deler jeg bare det jeg selv velger å vise fra hverdagen min, men jeg passer også der på at det ser veldig mye bedre ut enn det egentlig er. Nettopp fordi det må samsvare med det jeg svarer når folk spør hvordan det går.

Men det har jeg bestemt meg for å slutte med, nå skal jeg begynne å hvis det folk ikke ser.

Leddene mine verker så ekstremt mye at jeg ikke klarer å gå lengre enn høyst nødvendig.

Det føles meningsløst å gå til legen, som mener så mye om hva dette kan være, men som likevel syns vi skal bruke tid på å snakke om livshistorien min før vi gjør noe. Og reiser jeg på legevakten pga frostanfall og feber som ikke går ned, så vil legen garantert legge meg inn til observasjon når jeg forklarer sykdomsbildet den siste tiden. Story of my life.

Og siden jeg er alene med små barn og har lite nettverk i byen jeg bor i så sier det seg selv at jeg ikke har hverken tid eller mulighet til noen sykehusinnleggelse nå.

Så jeg biter faktisk tennene sammen og tar meg såpass sammen at jeg kan fungere som menneske og være den mammaen mine barn trenger at jeg er. Og da får resten av livet mitt vente, for jeg risikerer ikke å bruke meg selv opp på noe annet enn barna mine!

Følg meg gjerne på snapchat for å se virkeligheten; egoliciouz ..<3

Dette ble jo et ganske negativt innlegg, rett etter at jeg har hatt et innlegg om at jeg ikke er så negativ. Jeg trengte egentlig bare å si det høyt, til noen.

#sykdom #kamp #helse #smerte #snapchat

Jeg skal snart under kniven..

Nå nærmer det seg operasjonsdag med stormskritt og jeg er faktisk mindre nervøs enn jeg pleier å være, noe som ikke ligner meg i det hele tatt.

Jeg har skrevet et innlegg tidligere om tennene og tannsykdommen min, det er altså dette jeg skal operere nå.

Tennene har vært et sårt tema av mange grunner, både estetisk og helsemessig. Dessuten har jeg hatt ekstrem tannlegeskrekk, noe som igjen har gjort det vanskelig å behandle meg.

Med ptsd pga seksuelt misbruk så er det nemlig vanlig å utvikle tannlegeskrekk.

Når man blir seksuelt misbrukt så rømmer man gjerne til et vakkert sted i hodet mens misbruket pågår, men når man blir eldre og kommer i situasjoner man føler man må rømme fra så er det typisk å falle tilbake til situasjonen hvor misbruket pågikk.

Av denne grunnen er det risikabelt å behandle meg for tennene da dette er en situasjon jeg føler det blir gjort et overgrep mot meg, fordi jeg mister kontrollen og føler meg hjelpesløs. I tillegg er det en lang og omfattende prosedyre, så det er besluttet å gjøre operasjonen i full narkose.

Det skal settes inn flere implantater og nytt kjeveben på den ene siden nede, samtidig som jeg vil få skallfasetter på de av mine tenner som jeg fortsatt har i front, både oppe og nede.

Som sagt tidligere så har tannhelsen min preget meg både psykisk og fysisk i den form av at jeg skjemmes og unngår å være sosial, i tillegg får jeg ikke i meg nok næring pga manglende tenner å tygge maten med. Så det er nok mye av grunnen til at jeg ikke gruer meg til dette, fordi jeg vet at dette vil gjøre en stor forskjell i livet mitt.

Hele prosessen skal utføres på privatklinikk hos og av tannlege Nordmo . Dette medfører jo endel kostnader, men det er verdt det. Jeg har sett andres resultater etter behandling hos Nordmo og det er upåklagelig. Prisen jeg betaler er mye mindre enn den jeg allerede har betalt for å leve med dette, så penger blir en filleting i denne sammenheng.

Det var en stund usikkert om de kunne gjennomføre inngrepet pga hjerteproblematikken min og at dette er en privatklinikk, men anestesilegen fikk klarsignal etter samtale med sykehuset. Jeg var overlykkelig da jeg fikk den telefonen.

Så, nå er det bare å vente, på å få Hollywood-gliset mitt og gleden av å endelig kunne tygge mat ordentlig igjen!

Ha en flott lille-lørdag, Fininger, husk at dere er unike <3

#tenner #tannlege #operasjon #helse #ptsd

Det er lov å være blid..

Igår hadde jeg enda et lite sammenbrudd her på bloggen. Det føles ikke riktig å fremstille meg selv så negativt, for jeg er egentlig en veldig positiv person. Men noen dager er klart verre enn andre og det må være lov å uttrykke, uansett hvor man velger å gjøre det.

Når jeg blir lei meg så gjør jeg som regel tre ting; baker, shopper og har kvalitetstid med barna mine. Jeg droppet shopping igår, fordi jeg rett og slett ikke orket å være sosial og faren for å treffe kjente når jeg vandrer rundt på shopping er stor.

Så jeg var med barna og brukte opp resten av energien min på å leke og kose meg sammen med dem. Og når de var lagt så bakte jeg.

Som jeg skrev igår; å ta livet av meg har aldri vært et alternativ. Det å vite at jeg hadde påført mine kjæreste så stor smerte og sorg knuser hjertet mitt bare ved tanken.

Disse små versjonene av meg som jeg har skapt og påtatt meg ansvaret for trenger meg. De er faktisk avhengige av meg og min eksistens. Derfor jeg reise meg i motgangen og kjempe videre.

De er så omtenksomme, kreative og lykkelige vesner, så det er umulig å være trist og lei veldig lenge. Det er så spennende å se dem utvikle seg og vokse opp. Det også, gjør at jeg aldri kunne forlatt dem.

Så nå har jeg bestemt meg for å løfte hodet mitt å se fremover med positive øyne, med ny giv. Motgang er bare en mulighet til å tenke nytt og utfordrer en selv til å finne nye løsninger og veier å gå.

Livet er ingen dans på roser, men du får tid til å kjenne på lukten av dem når du først stikker deg på tornene. Det er slik tankegang som vil redde deg fra å bli i mørket <3

Ha en fin tirsdagskveld, Fininger, og ikke gi opp hvis du møter motgang, du er sterkere enn du tror <3

#kjærlighet #motgang #styrke #morogbarn

Jeg kommer til å dø av dette..

Idag var jeg hos legen igjen. Å si at det gikk bra er vel tidenes overdrivelse.

Med en kompleks sykdomshistorie og flere behandlere så er det klart at det blir uenigheter. Det er et ordtak som heter jo flere kokker, jo mere søl, og det er noe i det. Når fastlege, sykehus og psykolog er uenige, så føler jeg meg ganske meningsløs midt oppi prosessen som omhandler meg.

For å kunne gi riktig behandling må man ha riktig diagnose. Og når jeg har en diagnose som jeg går på medisiner for, så gjør det det vanskelig å utrede meg for noe annet.

Jeg gråt mine bitre tårer idag og tryglet legen min om å slutte på smertestillende, om hjelp til å trappe ned og kutte dem ut. Hulkende sa jeg at jeg dreit i hvor mye smerter jeg måtte leve med, for det vil være verdt det i et liv uten medisiner.

Legen min mener nemlig at mye av symptomene mine kommer av bivirkninger fra medisinene, mens sykehus og psykolog mener symptomene tilsier andre diagnoser. Andre diagnoser som kan medisineres med noe annet enn morfin-preparater.

Nå vil legen at vi skal bruke tid på å gjennomgå livshistorien min, for å nøste opp og se om det finnes noen svar der.

I mellomtiden må jeg takle smerter, søvnproblemer, vekttap, utmattelse og nedsatt livskvalitet.

Han sa at jeg må lærer meg å innse at resten av livet mitt vil bestå av små forandringer over lang tid. Dette setter jo psyken min på tidenes prøvelse, å vite at det kunne ha skjedd endringer kjapt, men jeg må vente, kanskje resten av livet mitt.

Jeg er ikke suicidal og jeg hadde ALDRI tatt livet mitt, fordi jeg aldri kunne gjort det mot barna mine. Likevel frykter jeg at kroppen min ikke takler all denne ventetiden, utforskning og antagelser.

Jeg er konstant utmattet og jeg vet ikke hvorfor. Det kan være psykisk, det kan være fysisk og det kan være pga medisinene. Men for å finne ut av det så må vi snakke om det i lang tid fremover, mens livet mitt bare går forbi. Dagen blir til uker, uker blir til måneder og måneder blir til år. Barna vokser opp med en mor som tilbringer mye tid på sykehuset, hos legen, i sengen eller på sofaen, fordi hun er syk. Men de som kan gjøre meg frisk blir ikke enige og bruker tid på å diskutere at de ikke er enige.

På sidelinjen står jeg, alene. Jeg prøver å være positiv og se lyst på fremtiden, men jeg må innrømme at det er tungt på dager som denne.

Hvis ikke sykdommen tar livet av meg, så gjør tiden det..

#sykdom #helse #helsenorge #smerter #medisiner #frykt #død

«Ingen liker deg»..

I mange år hatet jeg mitt eget speilbilde og min egen kropp. Kroppen min har gjennomgått mye i løpet av livet mitt, likevel sitter de dypeste sporene på sjelen min.

Jeg ble misbrukt som liten og misbruket fortsatte da jeg ble voksen. Mennesker jeg hadde et nært forhold til og elsket misbrukte kroppen min og ødela selvbildet mitt.

«Du er så deilig, skikkelig milf». Det får jeg fortsatt høre og jeg hater det, sånn skikkelig. Jeg forbinder ikke komplimenter på kroppen min som noe positivt.

Den dag idag er jeg stolt av kroppen min og ikke lengre flau for å vise den frem, noe jeg tror betyr noe helt annet for andre, enn det betyr for meg. Jeg viser ikke frem kroppen min fordi jeg vil at den skal bli sett og kommentert, jeg viser den frem fordi det er den ytre delen av meg. Det er den delen som kan skades, men likevel fikses. Den ytre delen betyr ikke lengre så veldig mye for meg, fordi den er ødelagt, men jeg klarte å fikse det.

Det som betyr noe er det som er på innsiden, den delen svært få mennesker får komme nær. Den delen jeg ikke lengre gir noen mulighet til å skade, fordi den er så skjør. Det viktigste for meg er å fikse det som er ødelagt, på innsiden.

Selvtillit er et ord jeg har et ambivalent forhold til. Folk tror at fordi man tør å vise det ytre av kroppen sin så må en jo nødvendigvis ha god selvtillit. Som regel får man dårlige tilbakemeldinger om man viser kroppen sin, uansett hvor fin den måtte være. Enten vil de kritisere kroppen i seg selv, eller så vil de kritisere deg, fordi du viser den frem. Dette er ikke med på å bygge opp noens selvtillit, så jeg tror ikke folk viser kroppen sin i håp om å få bedre selvtillit.

Personlig tenker jeg at begge deler vil være med på å ødelegge noens selvtillit. Men om man har en god indre selvtillit, så vil en ikke bry seg om hvordan en ser ut, eller hva folk mener om en. Hvis en er trygg på seg selv og har styrket det indre i seg selv, så vil det også vises på utsiden. Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå det.

Lenge følte jeg meg som et offer og lukket meg inne fordi jeg følte jeg ikke var slik jeg burde være, på utsiden.

Det var først da jeg ble alene for 4 år siden at jeg innså at jeg er god nok, både på utsiden og innsiden. Det tok meg bare litt lengre tid å bygge opp innsiden min igjen.

Poenget med innlegget mitt er egentlig at en bør føle seg trygg nok på seg selv til å være stolt av den en er og sånn som en ser ut. Noen vil alltid ha en mening om det du gjør, hvordan du ser ut og hvilke meninger du har. Men så lenge du vet hvem du er og er fornøyd med deg selv, så vis det. Hvilken måte du velger å vise det på er opp til deg selv. Kropp er provoserende, men det bare den ytre delen av den du er, så hvis du vil vise hvem du er gjennom kropp; gjør det!

Jeg heier på dere alle sammen og syns dere er noen flotte mennesker, husk det <3

#kropp #selvbilde #selvtillit #meninger #hat #kjærlighet #trygghet #styrke

En god nummer 2..

Det er visst «veldig 2017» å ha partnere på beite, når man har kjæreste.

Jeg forstår ikke helt greia med det?

Hvis man går inn i et forhold så bør en gå inn i det med hele seg, fult og helt. Men det virker som om noen ikke klarer dette og må ha en ‘back up’ sånn i tilfelle forholdet ikke funker.

Hva får folk til å tro at man synker ned til det nivået at en frivillig setter seg i en dårlig posisjon hvor ens selvtillit og selvbildet blir behovsprøvd på daglig basis?

Ingen med respekt for seg selv bør finne seg i slik behandling!

«Du er ikke god nok som kjæresten min, men jeg vil gjerne ha deg i bakhånd til de kjipe dagene i forholdet mitt».

Jeg ville mye heller vært en dårlig nummer en enn en god nummer to.

Ta dere sammen, kvinner som menn, og behandle mennesker med respekt. Om du ikke har respekt nok for deg selv, så ha det i alle fall for dem som har troa nok på deg til å velge deg som kjæreste.

Ikke ta det for gitt at du er Guds gave til menneskeheten, for du har selv valgt å vise deg som drittsekk til den eller de, du behandler som en «god nummer to».

P.s; «Den får ta det til seg den som føler seg truffet»..;)!

#kjærlighet #ærlighet #sex #forhold #respekt

Det stakk i magen..

Igår hadde jeg en samtale med min beste venninne om hvor utrolig bra ting går for tiden på mange områder. Men helt siden jeg var ganske liten har jeg hatt noe jeg kaller for magefølelse. De fleste kaller det nok intuisjon, mens jeg føler dette er litt sterkere da den aldri har slått feil.

Så, mens vi satt å snakket sier jeg, ut av det blå; «du skal se det nå at det vil rakne snart, en etter en ting vil falle fra».

Og det gikk ikke mange timene før den ene tingen etter den andre bare falt ut av perspektiv.

Av og til så skulle jeg så inderlig ønske at jeg tok feil, at jeg får en gang skyld kunne kjenne på den følelsen og bare fnyse den bort uten å ofre den noen videre tanke, men nei.

Så nå er det et par ting som står for tur som positivt, men dessverre har magefølelsen min satt en støkk i meg, så jeg sitter egentlig bare å venter på neste ‘smell’.

I et muntert øyeblikk tenkte jeg også at kanskje disse tingene skjedde for å gjøre plass for den ene positive, men det vil bare tiden vise.

Frem til da må jeg prøve å ikke tenke så mye på det tror jeg, å heller bare fnyse det bort i et positivt pust.

Har noen av dere opplevd noe slik; at du får en stikkende klump i magen som prøver å fortelle eller ‘advare’ dere mot noe? I så fall; let me know!

Ha en strålende lille-lørdag, Fininger og husk; Dere er unike og enestående alle sammen <3

#sjette #sans #magefølelse

Kjærligheten knuste meg..

Ofte stilles jeg spørsmål om hvorfor jeg velger å leve alene og så innesluttet som jeg gjør og jeg har tidligere "pyntet" litt på akkurat det. Men som sagt i tidligere innlegg så har jeg blitt satt litt "til veggs" på hvorfor jeg ikke forteller det som det er. Og derfor har jeg nå bestemt meg for å være ærligere i innleggene mine.

Senest igår fikk jeg spørsmålet på nytt; hvorfor velger du å være singel?

Helt ærlig så har jeg ikke tatt det valget basert på at jeg syns det er best, men utifra erfaring så har jeg valgt å leve slik, for å beskytte meg selv og de nærmest meg, mine barn.

Jeg var i et forhold i flere år, et usunt forhold sådan. Likevel trodde jeg at det var det beste forholdet jeg hadde vært i. Alt var fint og flott til å begynne med og da forandringene kom så så jeg dem helt ærlig ikke. Kanskje fordi jeg ikke ville se dem, jeg vet ikke?

I det forholdet fikk vi frem det verste i hverandre og til slutt måtte jeg gå, det var faktisk så usunt at det var farlig.

I flere år hadde jeg blitt fortalt at jeg var elsket og verdifull, selv om alle handlinger tilsa det motsatte. Og da bruddet var et faktum så ble ordene det verste våpenet.

Alt jeg hadde sagt og betrodd ble samlet opp og brukt mot meg, symbosen vi hadde ble klemt sammen og knust.

Jeg skulle straffes for at jeg fikk det siste ordet.

Tanken på å innlede noe nytt til noen, åpne meg opp og slippe dem inn på meg er så fryktinngytende at jeg blir fysisk dårlig bare jeg tenker på det. Jeg blir livredd. Det skjer en fysisk og psykisk forandring i kroppen min når temaet "følelser og kjærlighet" kommer opp. Det er som et traume som blusser opp og skyter fart mot overflaten for å knuse meg og jeg går inn i forsvarsposisjon.

Jeg vil heller være mutters alene enn å kjempe den kampen. Dessuten føler jeg fortsatt at jeg ikke er verdt å kjempe den kampen for. Ikke vil jeg "forlange" det av noen heller.

For jeg er iskald, innelukket som en østers og lever på overflaten. Hvis jeg slipper noen inn så risikerer jeg å ikke bare bli såret, men knust. For det var det som skjedde; jeg ble knust. Ikke sånn hjertesorg og kjærlighetssorg, men han gikk inn for å knuse meg som menneske.

Det er 4 år siden dette skjedde, og jeg har prøvd å ha kjæreste. Men hver gang vi nærmer oss "alvorlige følelser" så får jeg panikk og trekker meg unna.

Det plager meg ikke, på den måten at jeg ikke går å dveler ved det. Men det plager andre, de som er glad i meg og bryr seg om meg, og de som har prøvd å komme innpå meg som kjæreste. Disse menneskene vil sikkert at jeg skal bli, og være, lykkelig, jeg vet ikke? Jeg vet ikke fordi jeg ikke stoler på noen lengre, ingen.

Jeg gav 110 % til den ene, og han rev det i stykker, uten å blunke.

Jeg vet at han den dag idag har gått videre og er lykkelig, og det er ingenting i verden som gleder meg mer. Ikke er jeg bitter på han heller, for det han ødela hos meg, noe andre igjen finner rart. Men jeg får meg ikke til å "legge skylden" på noen andre enn meg selv.

Let's face it; jeg ble fortalt i en årrekke at skylden var min, uansett hva som skjedde, så da påtar jeg meg skylden for dette også.

Inni mellom merker jeg at psykologen min ser på meg med et blikk som sier "du er for ødelagt", men hun gir ikke opp.

Så da kan ikke jeg heller gjøre det. Men at jeg kommer til å inngå et langvarig forhold noen gang igjen ville jeg ikke satset penger på.

Sånn, da vet dere det. Puh, det var godt å bare skrive, uten å ta fem konsekvensanalyser først, heheh ;)!

Ha en fin mandag, dere Fininger <3

#kjærlighet #ærlighet #kjærester #traumer #knuste #drømmer

Jeg kler meg naken..

På fredag hadde jeg en av de tøffeste dagene på lenge.

Jeg gjør som regel det jeg vil, sier det jeg vil og så står jeg får det hvis jeg blir konfrontert. Men i det siste har jeg mistet litt av den jeg er og det jeg står for. Hele tiden blir jeg mint på at jeg må "passe på" hva jeg sier, gjør og deler av meg selv. Alle hadde en mening om meg og mitt, utenom meg selv.

Jeg er stor forkjemper for å være den du er og drite i hva andre mener om deg, likevel befant jeg meg plutselig i den bobla hvor du sitter på utstilling så folk kan dømme deg og det du gjør. Og jeg turte ikke stikke hull på den for å skrike ut at folk bare kunne drite og dra, slutte å pirke, mene, tenke og føle noe om det jeg sa eller gjorde.

Så som sagt; på fredag brøt jeg litt sammen på snapchat. Der kan jeg si hva jeg vil og så kan jeg velge hvor lenge jeg vil at folk skal se det, før det forsvinner. Og tilbakemeldingene var mange, både positive og negative. Men jeg valgte å fokusere på de positive, det er jo det jeg oppfordrer andre til.

Jeg fikk et spørsmål om hvorfor jeg ikke turte å si det jeg følte, og det stakk dypere enn jeg trodde. Det utfordret meg til å gå i meg selv å virkelig kjenne etter. Og sannheten var nedslående; jeg var blitt redd for å bli dømt. Dømt for det jeg gjør og sier, redd for konsekvenser, tilbakemeldinger og reaksjoner. Faktumet er egentlig så enkelt at det gir jeg faen i. Jeg sårer ingen, jeg tråkker ingen på tærne og jeg henger ikke ut noen. Hvorfor skal ikke jeg få lov til å ytre mine tanker og følelser om ting som angår meg?

Vel, nå legger jeg ved et bilde hvor jeg er så og si naken, nettopp fordi heretter kler jeg meg naken, metaforisk sett. Hvis det hjelper meg å si eller skrive hva jeg tenker så gjør jeg det, så nakent og ærlig som det passer meg! Og plager det andre, så får det falle på deres kappe.

Ærlighet og åpenhet åpner opp for reaksjoner, og forhåpentligvis fører det med seg positiv endring, på den ene eller andre måten. Uansett så mener jeg at det å snakke om ting ofte er den beste resepten på å få det bedre, så da gjør jeg det.

Tusen takk for alle fine tilbakemeldinger og støtte, det betyr mer enn dere tror <3

Hvis dere vil følge meg på snapchat så legger dere til; egoliciouz <3

#åpenhet #naken #ærlighet #medisin #kjærlighet #frykt #angst #snapchat #kropp #sjel

Hver dag er en kamp..

Utgangspunktet mitt var dårlig da jeg ble mor for første gang. Jeg var fosterbarn med en særdeles grusom barndom bak meg, gikk andre året på videregående og kom til å bli alenemor. Bagasjen jeg hadde med meg var så tung at jeg egentlig ønsket å avslutte livet mitt da jeg fant ut at jeg var gravid. I det øyeblikket forandret livet mitt seg. Jeg fikk noe å kjempe for.

Målet mitt ble å gi dette barnet alt jeg ikke hadde fått, ikke av materielle ting, men kjærlighet, trygghet og omsorg.

Siden har jeg fått 3 barn til og vært stort sett alenemamma hele tiden. Men målet er likevel det samme; Disse barna skal få alt jeg ikke fikk.

Når dagene og livet blir tøft så tenker jeg alltid på hvordan dette påvirker barna mine, hvordan jeg best kan løse dette for å vise barna mine at det er verdt det.

Barna mine trenger den beste bagasjen og verktøyet de kan få for å gå ut i verden og takle dens motgang og stormer som vil komme.

Ofte får jeg høre at jeg er så positiv og blid hele tiden, og det tar jeg til meg. Likevel viser jeg svært få mennesker hvor vanskelig det faktisk er og hvor mye det koster å være blid og positiv. Det finnes ikke rom for kjæreste i livet mitt, og det går helt fint, for meg. Men jeg må ofte "forsvare" hvorfor jeg velger å leve alene, noe som burde vært unødvendig.

Min bagasje er tung nok å bære om jeg ikke skulle måtte dele, og til og med kanskje måtte forsvare, overfor en eventuell kjæreste.

Hver dag er en kamp, en kamp for å bli bedre og sterkere enn jeg var igår. En kamp for å finne løsninger på hvordan jeg skal takle bagasjen min best, slik at jeg kan ruste barna mine best mot den og gi dem en mye bedre bagasje enn jeg har.

Jeg sa til psykologen min her om dagen; Jeg tror ikke folk forstår, eller at jeg kan forklare, hvordan det faktisk er å leve med traumer? Hver dag kjemper man mot lyder, lukter, steder, mennesker og minner som prøver å ta fra deg livsgnisten, som gjør det vanskelig å se lyst på en mørk situasjon. Likevel så jeg fortsette, det er ikke et alternativ å gi opp. Barna mine trenger meg, de trenger en som vet hva de ikke trenger også.

Og det er noe i det; hva de ikke trenger. For hvert traume jeg kjemper mot så gir jeg dem fem gode minner.

Jeg gjør feil, jeg er negativ og har dårlige dager hvor jeg til og med er sur. Men jeg gir ikke opp, hadde jeg gitt opp så hadde jeg vært med på å gi barna mine vond bagasje å bære med seg i livet og det er jo det jeg kjemper mot!

Så selv om hver dag er en kamp, så er det en kamp verdt å kjempe for.

#ptsd #traumer #kamp #alenemammalivet #morskjærlighet #mamma #barn #omsorg

Jeg er ikke redd for å dø lengre..

Da jeg var yngre slet jeg som tidligere fortalt endel med angst og depresjon. Og min aller største frykt var å dø. Eller ikke selve døden, men måten å dø på. Tenk om det var en lang og smertefull død. Fremdeles håper jeg at jeg dør i søvne, av alderdom.

Likevel er jeg ikke redd for døden lengre, den skremmer meg ikke på samme måte som før. Det som derimot skremmer meg er de jeg dør fra. Jeg er velsignet med fire fantastiske barn, mine perfekte øyenstener. Tenk om jeg dør fra dem. De to minste er fremdeles totalt avhengig av meg og sliter enda med å være borte fra meg mer enn noen timer av gangen.

Etter at jeg ble syk ble frykten større, mer reell på en måte. Hverdagen har blitt preget av narkose, medisiner, undersøkelser og opphold på sykehus etter at jeg ble syk.

Døden er det eneste sikre vi opplever i livet, det eneste vi vet vi ikke kan unngå. Men jeg frykter den ikke, bare måten og når den inntreffer. Tenk om det skjer når jeg er rundt barna, tenk om jeg bare skal igjennom en rutine-sjekk eller operasjon og så skjer det?!

Som forelder bekymrer man seg for barna sine, hele tiden. Deres ve og vel kommer først uansett.

Men man kan ikke gå å bekymre seg for om en skal dø hele tiden, da vil hverdagen bli preget av alvor og bli slitsom på en helt annen måte.

Det er sunt å ha et naturlig forhold til døden, for det er en del av livet. Men man burde likevel ha livet i hovedfokus og nyte det mens en kan. Heldigvis vet vi ikke hva morgendagen bringer, derfor bør vi utnytte dagen idag til det fulle og nyte den <3

Ha en fin dag kjære lesere, husk at dere er unike. Og selv om du føler deg som "noen" i denne verden, så er du hele verden for noen <3

#døden #livet #bekymringer #angst #kjærlighet #morogbarn #alenemammalivet

Mental død..

Det høres nokså dramatisk ut og garantert mye verre enn det faktisk er.

Likevel er høsten en årstid hvor det føles ut som om man er nettopp mentalt død for mange.

Jeg elsker høst, dens mørke kvelder og tidlige frostnetter er litt romantisk syns jeg. Men jeg har ikke alltid syns det. Da jeg var yngre slet jeg med tilbakevendende depresjon som ble utløst av nettopp disse tidlige mørke-kveldene. Jeg følte mer på ensomheten, tomheten og tristheten som mørket bar med seg.

Det er først de siste årene jeg har lært meg å like disse sidene av høsten, mørket åpner opp for levende lys og frosten skaper stemning når man så smått kan begynne å fyre i peisen. Knitringen fra veden som brenner gir en indre ro og en følelse av å være i live, det er til og med litt romantisk selv om man sitter helt alene i stuen å hører på det.

Det krever mye å bekjempe en depresjon som stadig vender tilbake, dessuten har jeg vært singel og måtte bekjempe denne alene de fire siste årene, noe som har vært ekstra tøft. Likevel er det nok det faktum som har gjort at jeg nyter denne årstiden litt mer enn de andre. Endelig fikk jeg ro i livet mitt til å konsentrere meg om denne tilstanden og gjøre noe med den, uten "forstyrrelser" fra en samboer.

Jeg merker at kroppen kjenner igjen sitt "gamle mønster" når september setter inn og prøver å åpne opp for den tilbakevendende depresjonen ved å vekke meg midt på natten og legge en tung sky over tankene mine. Heldigvis har jeg nå lært meg tankemønstre og teknikker som gjør at jeg kan stoppe dette før det får grepet ordentlig tak i meg og det føles deilig.

Nå har jeg samtidig begynte så smått å trene igjen denne sensommeren og står dermed også bedre rustet denne høsten, senest idag sa jeg høyt at jeg begynner å glede meg til jul. Og det i seg selv er en milepæl som gjør at seieren over den mentale døden føles litt ekstra god.

Jeg håper dere alle nyter høsten som nå står for døren og omfavner den med all dens sjarm, for hvis man kjenner godt nok etter så er den ganske vakker <3

Sorgen gjør fortsatt vondt..

Sommeren 1988 var en fin sommer som de fleste andre før den. Jeg hadde feiret min 9 årsdag og gledet meg til å begynne på skolen igjen og treffe de vennene jeg ikke hadde sett den sommeren.

Jeg hadde en storesøster og en lillesøster på mammas side, de traff jeg på daglig basis, mens på pappas side hadde jeg to eldre brødre som jeg traff da vi var hos pappa, for mamma og pappa var skilt.

Skolen begynte igjen og jeg var som 9 åringer flest, høyt og lavt. Jeg kom hjem fra skolen en dag og gjorde som jeg pleide; spiste middag, gjorde lekser og skulle ut å leke med venner. Telefonen ringte mens jeg fartet rundt i stua og med ett ble hele livet mitt forandret.

Mamma forlot stuen mens hun gråt. Jeg hørte ikke hva hun sa, men måten hun gråt på skar i hjertet mitt. Min stefar forlot stuen og jeg ble sittende igjen alene i noe som føltes som en evighet. Som 9 åring hadde jeg ikke lært meg å lese ansiktsutrykk på den måten, men jeg forstod at noe var fryktelig galt da mamma kom inn i stuen igjen. Hun satte seg ned ved siden av meg og sa hun måtte fortelle meg noe fryktelig trist.

Min kjære storebror, mitt forbilde og bestevenn hadde vært i en ulykke og døde. Det neste som skjer kommer jeg aldri til å tilgi de voksne rundt meg for, jeg kommer aldri til å glemme det eller komme over det heller.

På grunn av mine foreldres uenigheter og fordi min storebror bodde langt unna fikk jeg ikke gå i min brors begravelse. Jeg vet ikke om de voksne trodde at siden vi "bare" var halvsøsken og ikke traff hverandre på daglig basis så var ikke sorgen så stor for meg. Jeg vet ikke om de trodde de "skjermet" meg ved å ikke snakke om det og bare la hverdagen gå sin vante gang? Alt jeg vet er at hjertet mitt ble knust i tusen biter og livet ble forandret, for alltid. Pappa bar tydelig preg av tapet av sin eldste sønn og ble aldri helt den samme igjen. Vi sluttet å reise på hytta, der vi hadde vært sammen med brødrene mine på sommeren. Pappa snakket ikke med meg om storebroren min lengre og han fikk et rart uttrykk i ansiktet hvis jeg sa navnet hans og spurte om han. Ikke traff jeg den andre storebroren min så mye etter dette, pappa var vårt bånd, men han klarte ikke å komme over tapet av sin førstefødte og dermed falt disse samværene litt ut. I alle år har jeg sørget alene over storebroren min, hvert år, hver bursdag, hver jul og høytider generelt. Jeg har ikke turt å ta opp temaet storebror med noen fordi jeg ikke vet hvordan de rundt meg vil reagere. Men fortsatt tror jeg de fleste tenker at vi "bare" var halvsøsken og at jeg var så liten at det ikke gikk inn på meg. Men det gjorde det, det ødela en bit av hjertet mitt, en del av meg døde sammen med han. Jeg savner latteren hans, smilet hans, klemmene hans og måten han var storebroren min på. Han passet alltid på meg, tok meg i forsvar og inkluderte meg, uten å irritere seg over en masete lillesøster.

Jeg har selv 4 barn, ikke alle er helsøsken, men båndet mellom dem er like sterkt som om de var det. Barn ser ikke på det på den måten; at så lenge man ikke har samme mamma og pappa så er man "bare" halvsøsken. Mine barn elsker hverandre like høyt og ser på seg selv som en enhet og søsken. Det gjorde og gjør jeg fortsatt, med mine brødre og søstre. Derfor gjør det fortsatt ekstra vondt at jeg ikke fikk tatt farvel med han, at jeg ikke fikk snakke med noen om tapet av storebroren min og at jeg savner han, hver dag.

Jeg elsker deg, Ronny, og jeg savner deg ufattelig mye. Jeg skulle ønske du kunne få være den gode onkelen jeg vet du hadde blitt for mine barn og jeg hadde gitt alt bare for å få en klem til av deg igjen.

Gratulerer med dagen din idag, jeg håper du smiler når du tenker på oss, akkurat som jeg smiler når jeg tenker på deg..<3

#storebror #søsken #sorg #savn #søskenkjærlighet #familie #tragedie #tilgivelse

Surmuling anno 2017, Jørgen Skavlan:

Under Arendalsuka i 2015 hadde fastlege Jørgen Skavlan et foredrag om "surmuling" blant det norske folk, Agderposten har skrevet et innlegg om dette, det kan du lese her .

Det er noen ting som selvfølgelig irriterer meg her og som jeg gjerne vil komme med et tilsvar på.

Jørgen Skavlan var på daværende tidspunkt Norges mest populære fastlege, som "surmulte" over at han var sliten. Fordi fastleger idag må være nav-behandlere, sosionomer og psykologer. Han mente også at 90 % av de som gikk til fastlegen bare var dem som kjente ekstra godt etter.

I sitt foredrag dro han frem danskene, som er kåret til verdens lykkeligste mennesker. De røyker og drikker mer enn oss og dør ett år før oss, men de dør lykkelige. Vel Jørgen, i Danmark reklamerer de for alkohol og tobakk, det er ikke lov i Norge. Hvis du har barn og drikker i ukedagene, eller med barn tilstedet, så kan du risikere å få barnevernet på døra dagen etterpå. Tenner du deg en røyk når du sitter ute for å nyte en utepils så blir du brått avbrutt av passive ikke-røykere som lager spetakkel fordi røyken din bryr dem.

Han mente også at dagens unge spiste for sunt og trente for mye fremfor å drikke, røyke og feste mer. Ja, Jørgen, det bør du kanskje ta opp med politikerene som presser på med den type propaganda i media, for det er jo der det største presset kommer fra. 60 dagers dietter, hvordan gå ned i vekt for å komme i form til bikini-sesongen og hvilke antrekk som sikrer deg oppmerksomhet på festen, som ingen drikker eller røyker på. Dessuten reklamerer de for hvor farlig det er å røyke, noen fastleger prakker til og med på deg skam om du røyker, Jørgen.

Danmark er et friere folkeslag enn nordmenn, men de har også en helt annen politikk enn oss, kanskje det er der det ligger? Det er faktisk ikke ansett som skammelig å sitte på pub, eller å røyke. De driter litt mer i kroppspress og koser seg mer, fordi det er tillatt.

Du Jørgen; når du sier at både Petter Stordalen og Jørgen Hattemaker får ny lever, hvis de trenger det, gjør de egentlig det?

Petter Stordalen er 54 år og har penger til å kjøpe seg frem i køen. Hvis Jørgen Hattemaker går på nav og drikker, på sine 54 år, så vil han komme lengre bak i køen, helst sist, på den transplantasjons-lista. Hvis du røyker i en alder av 50 og får lungekreft, så vil du også måtte stå bakerst i køen, fordi du selv valgte å røyke og pga din 'høye' alder anses som mindre viktig enn en ikke-røyker på 35. Så rettferdig og enkelt er det vel ikke?

Du Jørgen, du påpekte at velferd er passiviserende. Vi tar ikke ansvar for noe, eller noen, vi surmuler for mye og vi har ikke lengre tro på fastlegen når han sier vi ikke kommer til å dø av det vi feiler. Du syns det er rart at Norge har dobbelt så høyt sykefravær som svenskene og at sykefraværet i Agder var økende, både pga psykiske, men også allmenne og uspesifiserte lidelser. Og at vi ser på det som en selvfølge at vi fikk hundre prosent godtgjørelse fra dag en, som siste land i verden, syns du var bemerkelsesverdig. Du ville gi mennesker partnere, kjærester og samtaler på rosa resept, fordi du trodde det var der skoen trykker.

Fastlege i Arendal, Martin Runde var enig med deg og tilførte at vi mennesker vokser opp i et trygt samfunn med alle muligheter, lite utfordringer og lite usikkerhet. Det gjorde at man surmuler og går ofte til fastlegen, for å surmule. Vi er nemlig, and I quote: vi er nemlig veldig lite i kontakt med alvorlig sykdom og død i Norge. Seriøst?

Okei, innlegget mitt begynner egentlig her;

Jeg vet ikke helt hvilken gruppe mennesker du har gjort din statistikk på for å komme med dette foredraget, ikke er jeg helt sikkert på hva formålet var heller? Om det var norsk velferd du ville sette fokus på eller dra frem i lyset for at vi "syke" skulle verdsette det mer. Men; jeg kan fortelle deg litt om hvordan det egentlig fungerer, sånn nederst, på gulvet.

Det er vel ingen i Norge som verdsetter velferden i helsevesenet enn oss syke. Ingen er vel mer takknemlig og glad for den flotte, og gode, velferden vi har i norsk helsevesen enn vi som benytter oss mest av det.

Å påstå at folk "surmuler" over små, uviktige ting, som gjør dere fastleger 'slitne' var vel egentlig bare å skyte deg selv, og alle fastleger, i benet. Hvor mange tror du tør å gå til fastlegen sin å fortelle hvordan de egentlig har det etter det foredraget ditt? Og som fastlege så vet du også at for å få en psykolog så må man henvises fra nettopp fastlegen. Du har vel også fått med deg såpass politikk at du har sett at fattig-grensa i Norge er helt latterlig. Mennesker på uføretrygd må betale ekstrem høy skatt ift inntekt, de taes fra tillegg i trygd, fordi man vil ha dem tilbake i arbeid, men det legges ikke tilrette etter uføregrad og grunn. Det er oppskriften på ulykkelige mennesker, og som fastlege vet du også at det henger sammen med kroppen. Hvis man er ulykkelig vil man ofte få psykosomatiske symptomer, som pasienten selv tror er sykdom, men egentlig bare er en følge av det psykiske problemet.

Tror du Jørgen, at sykefraværet også øker fordi det er stor belastning på arbeidsplassen, fordi mange må jobbe mye, fordi arbeidsplassen ikke har råd til å ansette flere? Tror du også at problemet ligger i politikk og media? Eller tror du oppriktig talt at de fleste velger å bli syke, gå hjemme og fortsette å gjøre ingenting annet enn å gå til fastlegen for å "surmule"?

* Med økt fraværsgrense på videregående skole så presser man studenter til å fullføre skole, gjerne med sykdom som de må undertrykke og som gir utslag i at de blir sykemeldte etter en måned i ny jobb. Nettopp fordi kroppen ikke fikk tid til å restituere seg i studie-tiden. Mange faller til og med ut allerede i studie-tiden, dette fører til psykiske lidelser. Mestrings-følelsen ble ødelagt lenge før de fikk begynt å 'vise seg frem'.

* Alenemødre må kjempe for rettigheter, stønader for å kunne studere, ha barn i barnehage slik at de kan studere og/eller jobbe.

* Folk uten fagbrev får ikke jobb nettopp pga dette, lærlinger har ingen sikker arbeidsplass etter endt læretid.

Det finnes mange grunner til at folk går til fastlegen sin for å "surmule", men jeg tror ikke det hjelper at disse menneskene vet at fastlegen sitter der å er sliten pga all denne "surmulingen".

De fleste ser nok opp til fastlegen sin og håper han kan bidra med å skrive den viktige erklæringen til både arbeidsplass, nav og psykolog for at en kan få det en har rett på av hjelp og tilrettelegging. Man ser ikke på fastlegen som en magiker som skal fikse problemet, men som en ressurs som kan bidra med det viktige for å unngå at en blir en surmulende, inaktiv og arbeidsledig belastning på samfunnet.

Det er en tillitserklæring å bli valgt som fastlege, ikke misbruk det på den måten at du ser ned på de som har valgt deg. Hvis du syns det er så slitsomt å høre på klaging, så syns jeg du skulle omskolere deg til et yrke hvor du slipper det istedefor å "surmule" over problemer selv.

Du har avlagt en ed på å hjelpe mennesker, ikke skyve dem lengre ned i den dritten de allerede står i. Legg skylden der den hører hjemme, kanskje du får gladere, friskere og mer "medgjørlige" pasienter, Jørgen Skavlan!

#velferd #jørgenskavlan #fastlege #surmuling #politikk #nav #valkamp #helsevesen #sykdom

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017