D-day..

Idag er det en uke til jeg legges på operasjonsbordet og forhåpentligvis får litt klarer svar på hva som skjer med kroppen min. Det vil også gjøre det lettere å behandle meg. Alle spør meg om jeg ikke gleder meg til å få vite litt mer, men jeg vet ikke helt. På den ene siden så gleder jeg meg, for det å gå i uvisshet er ganske slitsomt. Men på den andre side så vet vi jo ikke hva de vil finne. Legene har sagt at jeg bør forberede meg på det verste og heller bli positivt overrasket. Jeg vet ikke hvordan jeg skal tolke det engang.

Jeg håper at de finner noe som lett kan behandles og ved riktig behandling kan gi meg livet mitt tilbake. Men jeg er også redd for å våkne av narkosen og få beskjed om at det verst tenkelige har skjedd. Det sliter på mentalt også det her, jeg er jo sånn at jeg går å gruer meg fra den dagen jeg får innkallelsen og frem til jeg sovner i narkose. Denne gangen gruer jeg meg ikke bare til selve inngrepet, jeg gruer meg like mye til alt som skjer etterpå.

Noen sa spøkefullt til meg for litt siden "vel, det kan jo ikke bli verre enn dette" og jeg forstår at det var ment i den beste hensikt. Men jeg vet at det faktisk kan nettopp det.

Jeg føler meg skikkelig ubrukelig for tiden også, det hjelper jo ikke akkurat på tankekjøret. Formen er så elendig, men jeg har ikke mulighet til å være syk. Jeg må opp med barna, møte opp til avtaler, ta telefoner, holde hjemmet, lage mat og være mamma. Så det finnes ikke rom for å la kroppen hvile og innhente seg. Jeg kjenner en lungebetennelse komme snikende. Og hvis den slår ut i full blomst innen neste torsdag, så kommer de ikke til å ville legge meg i narkose og operasjonen vil bli utsatt, igjen. Det stresser meg også mye.

Så nå våkna jeg halv fem, for andre gang bare denne uka og sitter her med bloggen min. Tusen takk for at jeg kan lufte tankene mine her og for at dere er så tålmodige med meg og muntrer meg opp <3

Sommerkropp-hysteri..

Ja, sommeren står for døren og mange har allerede brukt flere hundre kroner på helsestudio og dietter.

Vi spiser oss usunne og trener oss syke, for å se bra ut. En kan nesten føle panikken til folk som gruer seg til bikini-sesongen 2017. For Gudene skal vite at Aksel og Hef traff en nerve da de i sangen Syden synger strofen "på stranda vinner kun den kroppen som er best". Unge jenter (og gutter) sloss om å ha den "beste" kroppen, eller i alle fall utseendemessig. Det skal sies at de fins mange i alderen 30 + som gjør det samme altså.

Vi er så redde for å eldes og ikke å se ut som fotomodeller at jeg tror mange glemmer at de bildene man ser i reklamer og på plakater, er fotoshoppet. De er så retusjert og redigert at når du renser dem ned til originalen så er de helt ugjenkjennelige. Og når man først får se en dame som ser ut som over halvparten av Norges befolkning så blir hun klappet frem som en tøff pluss size modell. Seriøst? Det er jo faen ikke rart en gruer seg til å gå på stranda! Jeg personlig hadde i alle fall ikke likt det om noen kom bort til meg og bare "jøss så tøff du er, som tør å vise deg sånn". For det er sånn det er blitt; man er tøff om man er seg selv. Ja vel og merke hvis du faktisk ser normal ut, er homofil eller liker å kle deg i kvinneklær, når du er mann. Da tenker jeg at definisjonen av "normal" har blitt ganske ille.

"Neida, vi dømmer ingen, vi støtter alle vi". Gjør du egentlig det, når du må klappe og støtte de som ikke er som deg, fordi de er tøffe nok til å være seg selv. Jeg blir så lei meg.

Jeg gikk nettopp ned 6 kg og har gått opp igjen 2 nå. Er jeg for tynn, eller er jeg for tjukk? Jeg har født 4 barn, ved keisersnitt, det har satt sine spor. Strekkmerker har jeg også fått. Er jeg tøff hvis jeg går i bikini på stranda i sommer, fordi jeg tør å vise hvordan en helt vanlig kropp ser ut?

Jeg blir 38 år i sommer og jeg tenker på disse tingene. Skal sies at jeg har lært meg å gi litt faen, men når jeg ser hysteriet i tabloid pressen og generelt, hvor de lenge har reklamert for sommerkroppen og hvordan å oppnå den, så merker jeg at det stikker litt i magen. Og hvis det stikker i MIN mage, så lurer jeg på om magene til alle tenåringer og andre unge mennesker vrenger seg. Media trør hjernene deres fulle av alle mulige måter de kan slanke og trene seg flotte på, for å være klar til sommeren.

Hva med å reklamere for at alle er like fine, uansett. Hva med å slutte med bilder, oppskrifter og treningstilbud og heller fokusere på at det viktigste er å være sunn og frisk. Være takknemlig for at du har en fungerende kropp å ta med deg på stranda. Jeg føler vi voksne, som kan bidra til å forme disse ungene menneskene feiler stort, når vi velger å fokusere på utseende fremfor helse. Du burde spise sunt for å holde deg frisk, ikke for å se bra ut.

Skjerpings folkens! Alle er fantastiske og unike mennesker, punktum. Ikke for noen grunn, bare fordi de ER det. Elsk deg selv og den du er, for du er fantastisk <3

Body language..

Jeg delte dette bildet på snap storyen min idag, fornøyd etter å ha tatt sol og fått litt etterlengtet D-vitaminer via dette. Jeg skjønte rimelig kjapt at det var for mye hud på bildet, noe kommentarene bekreftet like etterpå. Mesteparten fra menn, som syns det var så sexy. Det var også noen inni mellom som syns jeg var en hot mama. Like så kom det noen som mente at det var upassende å legge ut slikt på snapchat, noen av barna mine følger meg jo der.

Vel, jeg har faktisk mindre klær på meg når jeg er på stranda om sommeren og viser mye mer hud.

Likevel er problemstillingen jeg har lyst til å ta opp en helt annen; Hvorfor er det slik at vi jenter må tåle at menn hiver seg over oss å kommenterer kroppen vår når vi legger ut slike bilder? Det går ut på akkurat det samme som at vi må forstå at vi blir voldtatt når vi går i utfordrende klær på byen. Ærlig talt, lever vi fortsatt i "gamle dager"? Er folk virkelig trangsynte og nedlatende at dette er ok å si? Så siden jeg delte det bildet bør jeg egentlig vente meg folk på døra som skal voldta meg eller utnytte kroppen min, fordi jeg ba om det via det bildet?

Jeg blir så utrolig oppgitt. Enten er kvinner som deler slike bilder vulgære, eller så ber de om å bli behandlet som fritt vilt.

Hvis du ser nøye på bildet og leser kroppsspråket litt, så vil du se at jeg har høye skuldre, er litt 'knytt' og står med bena i kryss. Er det innbydende eller vulgært? Ber jeg om sleske kommentarer eller å bli 'tatt'? Nei, det vil jeg i aller høyeste grad påstå at jeg ikke gjør.

Igjen; Hvis jeg ser en fyr i shorts og åpen skjorte på byen er det da ok om jeg hopper på han og dra ned shortsen hans og rope vulgære utsagn til han mens jeg gjør det? Vel, jeg er ganske sikker på at politiet hadde blitt ringt ganske kjapt og andre hadde sett på meg som den gale i den settingen. Men når rollene er snudd, da er det helt forståelig; vi ber jo tross alt om det.

Løft hodet deres opp fra sanden og tenk dere om, det er jo noe galt når man må påpeke dette, gang på gang. Jenter og kvinner er ikke alle manns eie, vi ber ikke om å bli det heller fordi vi viser litt hud. Og faen ikke send meg noen 'dick-pics' og tro at jeg ikke vil dele dem på sosiale medier, for det vil jeg, med navn og link til facebook profilen din ;)

Følg meg gjerne på snapchat og gjør deg opp din egen mening, da adder du : egoliciouz

#kroppsspråk #likestilling #sex #voldtekt #hud #snapchat #kropp #kvinner #menn

Hysj for faen..

Her for en tid tilbake fikk jeg påpekt at jeg tømte sjela mi til alle og ikke holdt noe for meg selv. Der og da såret det meg litt og jeg følte en viss "skam". Dagene gikk og ordene spant i hodet mitt. Et nett som bare ble større og større og til slutt kvelte meg. Det kvelte den jeg er og det jeg står for, til de grader at jeg vurderte å forandre meg for å tilfredstille andres krav om hvordan jeg skal være.

Så slo det meg; tenk hvor mange som får høre de ordene, både voksne og barn. Tenk hvor mange som blir fortalt at de prater for mye og utleverer seg selv. Mennesker som blir bedt om å tie stille, ikke være til bry og ikke snakke så høyt. Da sprakk nettet som hadde kvelt meg og jeg bestemte meg for å snakke, mer.

Når vi har et problem, ting som er vanskelig, sorg som tærer og smerter som ingen ser, da får vi beskjed om å sette ord på det og snakke om det. Alt blir mye letter hvis du snakker om det, får vi høre. Men det gjelder tydeligvis bare i de rette kretser, sånn som hos en psykolog, en lærer eller en helsesøster. Der kan du, og forventes det, at du snakker. Der skal du kunne åpne deg og fortelle, alt som plager deg, gleder deg eller bare generelt hva du tenker på. Og det er fint, faktisk er det fantastisk at noen er villig til å lytte og ta deg på alvor.

Problemet ligger i når du går ut fra disse stedene, når du kommer hjem, til venner eller på sosiale medier. Da skal du ikke snakke mer. Eller jo, du må gjerne snakke, så lenge du sier det som er sosialt riktig.

"Hvordan har du det?". Her forventer mennesker at du skal svare "Jotakk, bare bra". Hvis du sier hvordan du egentlig har det, så blir de brydd. De blir overrumplet og stresset, for hva skal de svare på det? Jeg har opplevd at vedkommende svarte meg "Åja, men så bra da" når jeg sa at jeg hadde det helt jævlig, nettopp fordi slike spørsmål går på automatikk og man egentlig ikke hører etter.

Tilbake til problemstillingen; Hvorfor skal man ikke kunne tømme sjela si og si ting som de er? Hva er galt i det? Og hvorfor er det ok å lesse av seg lykkelige ting i en samtale? Hvis du har en gledelig ting å dele, ja da lytter alle øre og du kan snakke, uavbrutt, lenge.

Skal jeg godta at mine barn vokser opp i et samfunn hvor mottoet er "Fint skal det være, om halve ræva henger ut"? Hvor "lykkelige" mennesker driver med selvskading og skjuler dette med designer klær fordi de ikke har noen å snakke med, fordi de ikke kan snakke høyt om smerten de lider av? Nei, det må jeg ikke godta.

Jeg tar meg tid til å lytte om noen trenger å lette hjerte sitt med mindre positive ting. Jeg tar meg tid til å lese et innlegg som handler om noe annet enn overfladisk lykke, jeg tar meg til og med tid til å kommentere noe hyggelig i håp om å bedre personens dag også.

På facebook idag hadde noen delt en video hvor et barn ble mishandlet med teksten "Jeg blir så forbanna" til. Ja, jeg blir også forbanna. For det er ok å dele, men ikke ens egne, eller andres tanker og problemer. Folk blir brydd over at jeg deler tanker og følelser om min hverdag, men de ser gjerne hele videoen av barnet som blir mishandlet og deler den videre på sosiale medier, uten å blunke. De finner det til og med passende å kommentere på mitt innlegg at slike innlegg ikke passer seg på facebook.

Jeg syns det er rart at vi mennesker er forskjellige. Jeg syns det er trist at samfunnet er blitt slik.

Jeg bruker min stemme til å snakke litt høyere i håp om at andre skal tørre å snakke mer. Det er ikke noe galt med deg fordi du snakker om følelsene dine, eller setter ord på dem. Og nå snakker jeg om nettopp det; å snakke om hvordan en har det. Hva en tenker og føler i gitte situasjoner, spesielt vonde og vanskelige sådan. Livet er ikke perfekt, ingen mennesker er det heller, så vi må slutte å late som. De menneskene som reklamerer høyest for sin egen lykke, er som regle ikke lykkelige og bruker mye tid på å overbevise seg selv og andre om at de er det. Ingen er for eksempel så lykkelige (på sosiale medier) som når det stormer som verst, enten inni dem eller innenfor husets fire vegger.

Vi er så redde for å være oss selv og vise hvem vi er og hvordan vi egentlig har det, at det sitter flere mennesker på legekontor og blir sykemeldt som utbrent enn det sitter mennesker hos psykologer for å snakke om tingene som plager dem.

Og bare for å vise at jeg har rett i mye her: Prøv å legg ut en status på facebook hvor du forteller at du sliter med depresjon og egentlig ikke har lyst til å gå på jobb idag, så ser du hva slags tilbakemeldinger du får. Jeg kan garantere deg at de fleste vil skrive et hjerte i kommentarfeltet, fordi de ikke vet hva de skal si, eller fordi de ikke bryr seg, men gjerne vil at andre skal se at de tok seg tid til å skrive et hjerte. Du vil nok også få en og annen kommentar om at du burde 'face it, ikke facebooke det', eller at du ihvertfall ikke burde ta slikt på facebook. Så kan du ha en status om hvor lykkelig du er fordi du har verdens beste kjæreste og dere skal på ferie snart, som du gleder deg SÅ til, da vil kommentarene være mer utfyllende og du vil overøses av komplimenter over hvor mye du fortjener dette og hvor fantastisk dette er. Og det er fantastisk at mennesker har det fint og er lykkelige. Men det er ganske mange som ikke er det også. Tenk over hvordan du selv snakker til andre, om andre. Det er "lettere" å snakke nedlatende om han/hun som klager hele tiden, men er du da noe bedre? Fikk det deg, eller personen du snakket om, til å føle seg bedre? Nei.. Vi må bli flinkere til å se alle.

Dere må gjerne være uenige og hisse dere opp over dette, men dessverre så er det slik. Og jeg får mest sannsynligvis pes fordi jeg sa det høyt og at folk føler jeg tråkket dem på tærne ved å "beskylde" dem for slikt. Det går fint, jeg har rygg til å bære det.

Det jeg vil du skal huske på er at; det er ikke sikkert neste person du angriper for å ha snakket høyt om hva han/hun føler har like sterk rygg.

Vær et godt medmenneske, bry deg litt mer og ikke døm så fort. Jeg for min del har i alle fall fått det bedre med meg selv etter at jeg begynte å sette ord på hva jeg føler, det håper jeg at jeg kan være med å bidra til at andre kan også <3

#psykisk #helse #samfunn #semeg #engasjerdeg #medmenneske #fordommer #sorg #lykke #faen #snakkomdet #åpenhet #aksept #godtogvondt #sosialemedier

Ikke la deg kontrollere..

Ingen andre enn du kan forandret deg selv, det du sliter med og de valgene du tar.

Jeg har slitt med angst i mange år, helt fra jeg var liten faktisk. Jeg har hatt angst for masse, fra små til store ting. Ting som hemmer meg i hverdagen og det å leve et fullverdig liv. Jeg har gått til psykologer og leger, fått råd og tatt med meg erfaringer. Det jeg likevel har kommet frem til er at ingen andre enn jeg kan gjøre noe med den. De kan hjelpe meg på veien, men jeg må gå den selv.

Det er et ordtak som sier at du er din egen lykkes smed, og det er noe i det. Du må forandre ditt eget tankemønster. Vil du bruke tid på det du frykter, eller vil du jobbe for å bli kvitt det? Jo mer tid du bruker på å tenke tanken "Dette er så skummelt, tenk om, hvis og men", jo mer forer du den angsten. Istedet burde du tenke at dette ikke er skummelt, det finnes alltid verre ting der ute. Tenk hvis det går bra.

Angst er en fryktelig vond ting å slite med, den krever så mye av deg. Den ødelegger både for deg og deg som person. Men det er bare du som kan kvitte deg med den. Det nytter ikke å si til seg selv at du ikke klarer, eller tør, da har du tapt. Det blir tøft, for det betyr at du må møte angsten. Du må fysisk stå i det og overbevise deg selv om at dette skal du klare. Dette tar tid, du blir ikke kvitt angsten på første forsøk og det er ikke sikkert du blir kvitt all angsten heller. Men formålet er at du skal komme deg dit at du klarer å takle den. Frykten vil ikke forsvinne, men den kan bli mindre og så liten at du klarer det du frykter.

Alt sitter i hodet ditt. Måten du tenker på, hvordan du velger å tenke og hva du tenker på. Som sagt så kan psykologer hjelpe deg å finne riktig verktøy å bruke i kampen mot angsten, men du må gjøre jobben selv.

Det viktigste for deg er at du er positiv og tror på deg selv. Ingen andre enn du skal styre livet ditt, husk det.

Ikke la angsten spise deg opp eller ta over livet ditt, ta grep og vær sterk. Og husk at noen du ikke har møtt engang, har troa på deg. Lykke til <3

Kjærlighetssorg..

Det har vi alle hatt på et tidspunkt i livet. En følelse man ikke unner sin verste fiende engang. Det varierer med alderen, men den gjør fortsatt vondt. Spesielt dramatisk er den i tenårene, man sørger på en slik måte at man tror man aldri vil komme over det, livet er rett og slett over. Vel, for de av oss som hadde flere enn en kjæreste i tenårene, så var jo livet over opptil flere ganger. Likevel gjorde den like vondt hver gang.

Jeg skulle gjerne kommet med en lovnad om at det blir bedre med årene, men det gjør det dessverre ikke. Følelsen av å ikke være god nok, sorgen over å miste den en elsker og smerten er like stor, selv om en har blitt voksen.

Jeg husker godt min siste, store, kjærlighetssorg. Jeg kan faktisk kjenne på den inni mellom, enda, merkelig nok. Alle håp, ambisjoner, drømmer og planer går litt i oppløsning. Plutselig er man alene om alt og man føler seg ganske tom.

Det jeg derimot kan si er; Det blir lettere med tiden. Man må lære seg å like å være alene, like seg selv og sitt eget selskap. Det er det vanskeligste etter et brudd, spesielt om en var samboere. Når man skal legge seg alene, stå opp alen og planlegge hverdagen, alene.

Det finnes ingen fasitsvar på hvordan en skal takle kjærlighetssorg, men man kan få gode råd og tips, noe jeg tenkte å dele med dere.

1: Ta deg god tid til å venne deg til din nye hverdag.

2: Ikke stress med å erstatte den du har mistet.

3: Det er lov til å gråte og være sint, bare ikke forbli det.

4: Kom deg ut. Ikke bli sittende inne og sture.

5: Snakk med noen, ingen kommer gjennom kjærlighetssorg alene.

6: Bruk litt tid på deg selv, unn deg litt pleie og luksus.

7: Forny noe i hjemmet ditt, for å ikke føle at du sitter i "deres" hjem lengre.

8: Gå videre, slipp taket og møt din nye hverdag med positive øyne og kjærlighet.

Kjærlighetssorg kan gjøre en bitter, for all del, unngå det, det hemmer bare deg selv. Det finnes mange fisk i det velkjente havet, men ting tar tid og du må være tålmodig. Når du minst aner det, så dukker han/hun opp. Da er det viktig at du tillater deg selv å tørre å prøve på nytt, du må ikke sammenligne den nye med den gamle, da er du dømt. Det er ikke noe galt med deg fordi du er singel, nyt tiden alene, man savner den inni mellom når man er i et forhold.

Lykke til alle sammen <3

Hovne føtter og varmt hjerte..

For en dag det var igår, fantastisk på alle måter. Vi fikk feiret i alle tre byene våre og vi koste oss sammen.

Dagen startet med den sammen 17.mai frokosten som vi pleier, hvor vi sitter litt halvstressa å spiser mens noen kler seg inni mellom og andre ikke har fått opp øynene engang. Hvert år kjøper jeg gode pensko til barna, for jeg vet at det blir mye gåing og løping denne dagen. Personlig gjør jeg samme feil hvert år og tar på meg de skoa jeg vet gjør mest vondt for føtter og rygg. Så i kjent tradisjon måtte vi innom hjemme etter skoletoget til Sarah og før vi skulle til by nummer to for å feire med eldste dattra, sånn at jeg kunne bytte sko. Jeg fant noen gamle sko som jeg elsker å gå med, for de ser bra ut og man får ikke vondt av dem. Vi gikk rundt i by nummer to og der traff jeg så mange gamle kjente (jeg bodde i denne byen i tenårene mine) som stoppet opp for en prat og en klem. Vanligvis gruer jeg meg litt til akkurat by nummer to, men igår fikk jeg forandret på den følelsen og det kan faktisk ikke beskrives med ord hvor rørt og takknemlig jeg er for opplevelsen igår.

I by nummer tre startet vi med å spise en bedre middag og lade opp til tivoli senere. Det var her det skjedde, det jeg fryktet mest; Jeg hadde glemt medisinene mine hjemme. Panikken grep meg og det kom noen tårer da jeg skjønte at løpet var kjørt. Men dere kjenner meg til nå, jeg gir meg ikke på "tørre møkka" så jeg smilte det bredeste smilet og tørket tårene, for på tivoli skulle vi. Og tivoli ble det, i flere timer faktisk. Ungene kjørte karuseller og spiste sukkerspinn, popcorn, snacks og vant bamser på lodd. Det skal sies, jeg elsker å se ungene hoppe opp og ned av glede, hvine av fryd og med svarte knær og med sukkerspinn i håret, det er et tegn på at de koser seg.

Vel hjemme avsluttet vi dagen med å bake muffins sammen og kose oss med dem før det er kvelden. Ungene slokna som lys klokka 21.00, og mora like etter rundt klokka 21.15, haha. Jeg våknet før klokka idag, ungene like så. De var så slitne stakkars, de orket knapt å holde øynene oppe. Så idag fikk de fri fra skole og barnehage, jeg syns egentlig 18.mai bør være obligatorisk fri for barn i skole og barnehage. Jeg forstår at det ikke er så lett for dem som jobber og ha barna i barnehage for eksempel. Men likevel, de stakkars små er jo utslitte etter den store dagen, som sikkert tøyde grensen for tålmod og leggetid, og kunne trengt en dag på å fordøye alt som skjedde dagen før.

Jeg selv våknet også med hovne føtter, hender, ansikt, vond rygg og kropp. Men det visste jeg i det jeg skjønte at jeg hadde glemt medisinene mine hjemme, for da måtte jeg presse kroppen min til det ytterste OG takle smertene, uten smertestillende og medisiner. Jeg hadde gjort det igjen altså, anytime. For barna mine gjør jeg alt, uansett. Men igår fikk jeg erfare at det faktisk er like mye for meg selv også. Jeg kan som sagt ikke sette ord på hvor mange fine opplevelser jeg hadde igår, hvor godt det var å se alle de kjente og kjære som jeg traff og hvor mange fantastiske inntrykk jeg sitter igjen med.

Så tusen takk, til alle dere som var med på å gjøre dagen vår så fin igår, jeg håper dere hadde en like fin dag <3

Og til mine fine lesere; Jeg håper dere også hadde en fantastisk feiring og koste dere, for det fortjener dere, alle sammen <3

Stress ned og nyt dagen heller..

Det er 16.mai og halve Norge stresser som gale før morgendagen. Vi handler unødvendig mye mat, vasker ned huset, baker, kjøper nye klær og stryker bunad-skjorter.

Jeg har fire barn og jeg vil gjerne innfri deres forventninger til dagen imorgen. Min eldste datter bor ikke fast hos meg, så vi skal treffe henne etter at vi har sett Sarah på 9 gå i skoletoget i hjembyen vår. Deretter går turen til by nummer to for å feire litt med eldste-dattra, før vi avslutter i min hjemby Kristiansand. Vi skal spise, se Borgertoget og gå på tivoli i sistenevnte by. Det vil si at vi feirer i tre (!) byer imorgen.

Jeg selv elsker tradisjoner, noe jeg prøver å videreføre til mine barn. De elsker dem de også og hviner av glede fra de står opp 17.mai morgen. Vi henger ut flagget og spiser en god frokost før vi steller oss og leverer Sarah på skolen og stiller oss opp på vår vante plass.

Det jeg vil frem til med dette innlegget er, at jeg har forberedt meg på denne dagen i over en måned, den må planlegges nøye ned til minste detalj. Og det er stressende. Det er stressende å hamle opp med fire forventningsfulle som skal feire dagen i tre forskjellige byer. Men når alt kommer til alt, så er det viktigste for dem at vi er sammen og at alle har det bra. De bryr seg ikke om at frokost-bordet er pyntet etter alle kunstens regler eller om bunadskjorta til Mor er strøket krøllefri. De bryr seg ikke om at håret er satt opp perfekt, eller at bilen og huset er vasket og om jeg har bakt hjemmelagd eller kjøpt kake. De bryr seg ikke om noe av det jeg stresser meg halvt ihjel med i over en måned før selve dagen. For de vil bare le, leke, ha det gøy og spise is og pølser. De vil at jeg skal se på dem når de veiver stolt med flagget sitt og ta bilder av dem når de kjører karusell. De gleder seg til alt annet enn det jeg har løpt rundt og sjauet med lenge.

Jeg, eller alle vi voksne, burde ta litt lærdom av disse fantastiske barna. Vi burde senke skuldrene, og krava våre, til at alt skal være perfekt. Vi burde nyte dagen, inntrykkene og tiden sammen med våre kjære. Spis en ekstra is og drit i om du søler cola på bunadskjorta, le litt om kaka ikke ser helt plettfri ut eller om du ikke klarer å følge skjemaet du hadde satt deg ut.

Kos dere sammen på dagen imorgen, ta dere tid til å nyte fremfor å stresse.

Her i hus har ungene lagt seg og sovnet allerede, mens jeg prøver å stresse ned å følge mine egne råd i innlegget.

Hipp hipp hurra og gratulerer med dagen, kjære lesere <3

Det viktigste er å like seg selv..

Dårlig selvtillit fores av deg selv og ditt eget selvbilde, visste du det? Du kan faktisk velge å ta til deg, eller ikke, om noen sier noe stygt om eller til deg. Men hva du sier til deg selv, er faktisk det viktigste. Ikke la noen fortelle deg at du er noe mindre enn du er, velg å ikke lytte til dem.

Har du en dårlig dag eller en dårlig periode; still deg opp foran speilet og si til deg selv at du er god nok. For du er god nok.

Slutt å strebe etter å bli noe du ikke er, slutt å prøve å leve opp til standaren andre setter, du må sette din egen standar. Sett deg dine egne delmål for å nå de store målene. Kravene til deg selv er som regel større enn de andre setter til deg, så du må senke dine egne krav. Ingen har levd dette livet før, det er første gang for alle. Man vil feile og gå på trynet, men vet du; det gjør alle. Du er ikke unik fordi du ikke klarer noe første eller andre gangen, gode ting tar tid.

Ingen kommer med en fasit eller en bruksanvisning, veien blir til mens du går. Hver dag du våkner så velger du selv hvordan den dagen skal bli. Den blir så god, eller dårlig, som du selv velger at den skal være.

Ta vare på ditt unike og enestående "jeg", for ingen kjenner deg bedre enn nettopp du. Ta vare på deg selv, skryt av deg selv, klapp deg selv på skuldra og gå med hevet hode. Du er den vakreste, fineste og beste deg som du kan være.

Ikke sammenligne deg med andre, de er ikke deg og du er ikke dem <3

Bak lukkede dører..

Det verste ved å åpne en ny dør i livet, er at du lukker en annen. Det å avslutte kapitler, æraer, forhold, vennskap, jobb osv, det er milepæler. Og noen av dem gjør vondt. Dessuten er det ikke alle avslutninger som er enkle, selv om de gjennomføres.

Noen dører lukker seg av seg selv, det er enkle beslutninger som ikke setter de store sporene. Mens andre dører føles som å avslutte livet i seg selv. Det er gjerne de dørene som ikke lukkes i sinne eller frustrasjon, men de som lukkes fordi det ikke finnes noen annen utvei. Man får ikke åpnet en ny dør før den døren er lukket. Man innser plutselig en dag at ved å holde den døren åpen så eksponerer en seg for smerte som en faktisk nesten selv velger å bli påført. Det er som en slankekur; Du vet du burde unngå den sjokoladen, men den er så god, den gjør deg bare ikke godt. Sant. Når du vet at den gode følelsen vil ta slutt, for du vet at dette vil skade deg, i det lange løp. Det er ikke noe alvorlig akkurat her og nå, men mange bekker små gjør som kjent en stor å.

En vet som oftes når tiden er inne, men det gjør ikke prosessen enklere. Det er nemlig konstant når den døren blir lukket, for man kan ikke åpne den igjen. Og det er skummelt, for alt som er nytt og fremmed er gjerne litt skummelt. Men man velger selv hvordan man angriper nye situasjoner. Du kan fortsette å stå i døråpningen og holde fast ved det kjente, eller slippe taket og lukke døren bak seg, for å gå ut i det ukjente.

Ondt skal ondt fordrive sier de, vel jeg tror ikke akkurat det er løsningen. Det beste en kan gjøre er å ta sats og hoppe i det, vannet er kaldt uansett. Og hvem vet, kanskje går det bra. Uansett så vet vi alle at å dvele ved fortid får deg ingensteds, det er nemlig ikke der du skal leve. Fremtiden står for døren å venter på deg, du må bare tørre å åpne den, selv om det kan være skummelt å lukke den bak deg.

Lykke til på ferden og husk at du er den som former veien mens du går <3

Endelig på vei opp igjen..

Nå er jeg vektmessig nede i 53 kg. Ikke helt frivillig, men dog. Denne måneden har vært hard for kroppen og mentalt. Det å holde motet oppe og viljestyrken i gang når kroppen strever med å bare klare å stå oppreist, det krever sin kvinne. Men jeg er sta som få, så jeg gir meg ikke.

Vel, som sagt; nå er jeg nede i 53 kg og faktisk, så føler jeg meg freshere enn noen gang. Jeg er på vei opp i energi nivå og mentalt klarer jeg å være positiv uten at noen må 'tvinge' meg til det.

Jeg vet ikke om noen har vært så langt nede fysisk at hjernen steiker, men fy så skummelt. Det å tenke en tanke helt ut, uten å klare å tenke. Jeg har vært mye syk, men dette var nytt for meg til og med. Jeg klarte ikke å gråte engang, sånn helt seriøst; kroppen var så dehydrert at tårene føltes som støv i øynene. Det var så tungt å snakke at jeg ikke klarte å fullføre en enkel samtale.

Men jeg har et fantastisk nettverk rundt meg, familien min og helsevesenet. Det finnes ikke noe mer slitsomt enn å feile noe som ingen ser, og da er det ekstra godt når noen ser deg. De møtte meg med respekt og verdighet, uten at jeg måtte forklare meg. Familien min som stiller opp og støtter meg, jeg blir så rørt og ydmyk.

Jeg tar ingenting for gitt lengre, så det å våkne hver dag og kunne trekke pusten og møte dagen, det er en sann gave.

Ta vare på dere selv og hverandre, en koselig melding og en klem gjør mer enn du tror <3

Paradise Hotel 35 +..

Jeg har blitt hekta på Paradise Hotel denne sesongen også, min sønn på 20 sitter nemlig og ser på dette fra mandag til torsdag hver uke. Det har blitt en koselig liten mamma og sønn tid faktisk. Men jeg må innrømme at jeg blir litt flau av og til når vi ser på dette. Jeg vet ikke om disse ungdommene får "roller" de skal spille og/eller om de er snodige i virkeligheten. De sier og gjør så mye rart.

I begynnelsen satt jeg med en pute foran ansiktet og skjemtes, med en sønn som prøvde å forsvare disse stakkars ungdommene med utsagn som "men de er jo ungdommer, mamma, det er sånn de er". Etterhvert har sønnen min også begynt å bli litt "flau" over disse deltagerne. Jeg spurte han her om dagen "Hvordan hadde du reagert om jeg meldte meg på et slikt program og løp rundt, på tv, å gjorde/sa disse tingene"? Da fikk jeg bare slengt tilbake at jeg var for gammel til å bli med på det, så det bekymret han seg ikke for.

Vel, tenk sånn helt seriøst om de hadde laget samme konseptet for deltagere i alder 35 - 45. Tenk hvor flaue barna våre hadde blitt om vi hadde meldt oss på og oppført oss sånn, på tv. Jeg mener, de slipper unna med det fordi de er "så unge". Vel, å skjemme seg ut har vel ingen aldersgrense.

Jeg har tenkt litt på det og jeg syns det hadde vært et gøy konsept; voksne mennesker i samme setting. Mulig ungdommen hadde sett annerledes på seg selv og sin oppførsel. Jeg hadde i alle fall vurdert å melde meg på om sjansen hadde bydd seg, mest for at ungdommen kanskje skulle fått et annet syn på hva som er "gøy" tv og ikke, og kanskje vi voksne ikke ser "så ned på" ungdommen. Mulig vi hadde forstått hverandre litt bedre og ikke vært så "dømmende", begge veier.

Ikke sikkert sønnen på 20 hadde syns det hadde vært så kult å se på Paradise Hotel lengre. Men men, jeg ser ikke problemet. Det er ok hvis jeg melder meg på Farmen liksom..

#paradise #hotel #aldersgrense #gøy #konsept #triana #haha #voksne #vs #ungdom

I'm Walking Away..

Jeg så et stand up show på tv her om dagen, det handlet om hvor mye vi klager. Og det traff meg midt i hjertet, for vi gjør det; klager for mye.

Det siste jeg har fått med meg er at nav forandret utbetalingsdatoen, i siste liten, fra 12 til 16 mai. Full krise. Men ærlig talt, pengene blir jo utbetalt. Jada, jeg forstår at man kanskje sliter med å spare og at man skulle handlet inn litt før 17.mai. Men faen for et luksus-problem hvis du ikke får handlet nye klær eller sko før 17.mai fordi pengene ikke kommer på konto før 16.

Seriøst; det sulter barn ihjel i mange land. Mange ser familiene sine bli drept og må mange mil for å få nogenlunde rent vann. Og der sitter du, og klager fordi pengene dine kommer 4 dager senere inn på konto enn først lovet. Måtte Gud forby at du kanskje må bruke de samme skoa som ifjor, eller at du må stelle håret ditt selv fordi du ikke kom deg til frisøren.Du får i alle fall feiret at landet ditt fikk sin egen grunnlov, at du lever i et fritt land uten krig og elendighet rundt hvert gatehjørnet. Det sitter sikkert barn i Syria og skriker av smerte, fordi du ikke får pengene dine før 16.mai. Drit i at de mista en arm, så moren og søsknene sine bli sprengt i fillebiter, for du får ikke handlet inn mat til 17.mai frokosten.

Jeg har så små problemer i livet mitt i forhold til mange andre, at jeg burde egentlig bare holde kjeft. Jeg kan gå inn på kjøkkenet å la vannet renne, lenge, for at det skal bli kaldt nok før jeg drikker det. Barna mine kan legge seg i en god og varm seng, vi har mat på bordet og muligheten til å kjøpe nye klær, hver dag, om vi vil. Men nei, verden er en ond plass fordi nav ikke utbetaler trygda før den 16 denne måneden.

Når jeg blir syk så har jeg krav på å bli behandlet på hvilket som helst sykehus, jeg får medisiner og behandling uten å måtte bekymre meg for at sykehuset blir bombet. Barna mine får gå på skole for å få seg en utdannelse.

Mye vil ha mer og "problemene" blir bare mindre og mindre. For all del, man står seg selv nærmest og følelsen av urettferdighet er nok reell for den det måtte angå. Men igjen, du får faktisk pengene dine og du kan gå ut å feire med dine medmennesker. Feire friheten og selvstendigheten din, i et av verdens rikeste og tryggeste land. Skjerp deg og velg dine kamper med omhu !

#luksusproblemer #verdensproblemer #samfunn #takknemlighet #17mai #penger #værydmyk #skjerpdeg

Få se puppene dine da..

Really? Det er den sjekkereplikken du vil åpne med? For du tror nemlig at det er essensielt for meg at du syns jeg har fine pupper for at jeg skal gidde å bruke tid på deg? Eller..

Hvordan hadde dere gutter reagert om vi jenter sendte sånne snaps eller meldinger?

"Faen så deilig du var, få se pikken din da"

Jeg brekker meg bare av å skrive det, her. Jeg skjemmes faktisk. Jeg blir bekymret for mine tre døtre, og alle andres døtre, som skal vokse opp med den type måte å "flørte" på. Vi har kommet dit i utviklingen, at måten å ta kontakt med jenter på er å komplimentere hvor 'digge bryster de har' og om ikke de kan sende 'nudes'. Jeg er 37 år og får sånne snaps, nesten daglig, og jeg blir like brydd hver gang. Det er fra "menn" jeg ikke kjenner, som tar seg den frihet til å sende meg slikt. For å gjøre det helt klart; jeg blir ikke imponert over en eregrert penis, eller utsagn som 'du er så milf'.

Seriøst, ta dere sammen gutter, det er skikkelig turn off. Jenter blir ikke smigret og vi sitter heller ikke å føler oss spesielle fordi vi får sånn trødd opp i trynet når vi åpner en mld. Hadde jeg funnet slike meldinger eller snaps på mobilen til døtrene mine, så hadde jeg kopiert det og lagt det ut med navn og bilde av avsender. Jeg hadde blitt fly forbanna.

Jeg tviler på at mødre oppdrar sønnene sine til å bli slik, så det må jo ha gått galt et sted i miljøet. Tragisk er det uansett for de kommer i alle aldre.

Jenter vil ha Menn, Gentlemen, som ser oss for det mennesket vi er. Så vær kreative, behold klæra på og snakk om andre ting enn utseende, kanskje du har større hell da.

Lykke til ;)

Alder er ikke BARE et tall..

I en alder av 17 år fødte jeg midt første barn og mitt siste i en alder av 33 år. Inni mellom her har jeg fått to prinsesser som nå er 9 og 14 år.

Som 17 åring var jeg alltid yngst på foreldremøter og jeg husker jeg syns det var så flaut. Nå er jeg som regel eldst på foreldremøtene. Kontrastene er store på mange måter. For mentalt føler jeg meg ikke eldst på samme måte som jeg mentalt følte meg yngst da jeg var 17 år.

Det er god spredning i alder på alle fire, det er ikke gjort bevisst, det har bare blitt sånn. Og nå når de er blitt større så er det ganske greit med den spredningen. Den er akkurat passe stor til at de kan leke sammen og at de eldste kan hjelpe til og passe de minste.

Det er vel heller jeg som sliter med å finne min plass, sånn alders adekvat. På fredag var min sønn med meg på legevakta en tur og da trodde sykepleieren at han var mannen min! Jeg vet ikke helt om det var et kompliment for meg eller han, hahah. Likevel så er det rart å være 37 år og ha et barn på 20 år og et på 4 år. Jeg føler meg langt fra 37 år.

Selv har jeg en storesøster som er 11 år eldre enn meg og da hun fylte 30 husker jeg at jeg tenkte hun var eldgammel. Nå er jeg selv 7 år eldre enn hun var da og jeg føler meg langt fra gammel. Det er helt merkelig hvordan barn får deg til å se livet fra en helt annen side. Jeg husker enda da 20 åringen var 4, det føles som om det var igår. Men det er 16 år siden (!) og jeg har hatt tre 4 åringer til siden da. Det er skummelt å se hvor fort tiden har gått, og går. Dessuten ser jo ungdommen mye eldre ut nå enn da jeg var ungdom. De sminker og kler seg så 'voksent', fyller inn ting i leppene sine og legger på falske vipper. Guttene kler seg i dress og sleiker håret. Jeg ble til og med sjekket opp av en fyr på 25 (!), som jeg hadde tippet var 32 minst. Jeg klarer ikke henge med på utviklingen og føler meg plutselig gammel.

Men for all del, det er livets gang, for oss alle. Jeg nyter livet som småbarnsmamma og voksenmamma, det er bare litt forvirrende til tider.

I'd Love To Change The World..

Selv om man er kronisk syk og gjerne ofte på sykehuset, så betyr ikke det at man er utmattet og sengeliggende 365 dager i året. Den siste måneden har vært hard, for min del. Men, så kan jeg ha lange perioder hvor jeg er så oppegående at folk lurer på om jeg later som jeg er syk bare.

Er det ikke rart? Når man feiler noe folk ikke kan se på en, da skal en være umåtelig oppegående for å takle folks sladder. "Den ene dagen er hun innlagt på sykehus, den neste sitter hun i lystig lag og ser veldig så frisk ut". Vel, du kan jo prøve det du, så vil jeg høre hvordan du hadde taklet hverdagen. For jeg kan love deg at etter en måned som den jeg har hatt nå så hadde du følt deg temmelig råtten. Mens denne måneden gjør at jeg gleder meg til å bli så opplagt at jeg kan gå i Dyreparken med barna mine og ha en jentekveld med Bestien min.

Når kreftene enten ebber ut, eller kommer tilbake, så får man en surrealistisk følelse av eufori. I det man kjenner dem ebbe ut så blir en nesten manisk. Man tror man skal dø, at dette er siste gang. Man kjemper for å orke å holde motet og håpet oppe sammen med kreftene. Men i det øyeblikket man kjenner at kreftene kommer tilbake, da blir en nesten 'høy'. Man glemmer helt hvor langt nede en har vært og har så sinnsykt lyst til å gjør alt en ikke har fått gjort når en var nede. Impuls kontrollen skrus av og en raser gjennom dagene uten bekymring. Bare det å stelle seg, kle seg i fine klær og vise seg ute blant folk føles som en gledesrus.

Et lite øyeblikk der så føler en seg 'normal', som alle andre. Det å gjøre, være, nyte og glede seg over livet, det blir en rus. En slags 'high' som på merkelig vis klarer å få deg gjennom nedturene en har.

Men glem nå ikke det da folkens, man er så frisk og eller syk, som man selv føler seg. Noen ser man det godt på, andre ikke. Men en kronisk sykdom trenger ikke å vises eller å være fremtredende hele tiden og takk Gud for det.

Så DU kan angripe MEG..??

Det som irriterer meg mer enn noe annet og som faktisk kan gjøre meg forbanna, er urettferdighet. Og da mener jeg sånn på generelt grunnlag, for alle. Likevel unngår selv ikke jeg å bli kalt urettferdig.

Jeg har en stor trang til å yte mine meninger, gjerne høyt og tydelig. Jeg liker ikke nødvendigvis oppmerksomheten, men heller debatten jeg muligens for i gang. Jeg kan slenge ut ting som det finnes litt sannhet i og resten er en annens mening, som jeg kanskje var enig eller uenig i, men jeg slenger den ut for å se hva andre mener. Det jeg oftes legger merke til, vet dere hva det er? Det er det faktum at min uttalelse gir rett til å angripe meg før de svarer på selve uttalelsen. Ingen vet om det er mitt utsagn, eller om jeg er enig i det som ble uttalt, men like forbanna så angriper de meg for å ha 'idiotiske meninger'.

Syns du det er rart det er krig i verden?

Tenk at noen velger å bruke tid på å mene noe om den statusen du la ut på facebook, når barn blir drept, live på samme sosiale mediet. Tenk at noen gidder å gå gjennom instagram-kontoen din for å kritisere deg for at du legger ut halvnakne bilder, altså bilder av deg i bikini, mens andre tjener penger på å gjøre akkurat det samme.

Jeg syns for eksempel at overvektige mennesker skal nektes servering på McDonalds på lik linje som overstadig beruset mennesker i bar. Se, allerede nå har jeg nok irritert på meg et par av dere. Hvorfor det? Krenket jeg noen? Var jeg direkte slem med noen? Eller var det litt sannhet i det som du kanskje kan være litt enig i?

Jeg er ikke redd for å si hva jeg mener, ei heller å få litt pes for det. Men ærlig talt, gir det deg rett til å angripe meg? Tenk deg om før du svarer nå, for jeg vil forsvare min rett til å mene og uttrykke. Jeg angrep ingen i det utsagnet, jeg gikk ikke inn på person angrep og harselerte med overvektige mennesker. Men du, du mente at dette åpnet opp for din rett til å angripe meg, personlig.

Og igjen spør jeg; syns du det er rart det er krig i verden?

Vær så snill å ikke kommenter på ting hvis du ikke kan være saklig. Hvis du ikke kan komme med konstruktiv kritikk og være voksen. Jeg trenger ikke din anerkjennelse for å føle meg likeverdig, jeg er likeverdig.

Ikke vær redd for å uttrykke meningene dine, så lenge du kan argumentere, saklig og på en respektfull måte. Debatt er viktig for utvikling, det bidrar til at ting kan bli sett på med nye øyne og kanskje bli forandret på. Uvitenhet kommer fra de som angriper deg for dine meninger, de kan nemlig ikke argumentere for seg i debatten. Gni noe jord på det, rett deg i ryggen og gå videre. Livet er fult av mennesker som liker deg, uansett hvilke meninger du har <3

#meningers #mot #debatt #mobbing #samfunn #likeverd #respekt

Legevakta gjorde en fatal feil..

Jeg våknet på lørdag med 38,6 i feber, kroppen ristet i frostanfall mens kroppen kokte. Det er ikke fremmed for meg å ha feber eller influensa-symptomer, så jeg tok febernedsettende og lot dagen gå sin gang. Da kvelden kom forstod jeg at dette ikke var det vanlige og at det ikke kom til å slippe taket med det første. Ganske riktig. På søndagen våknet jeg igjen i et frostanfall og målte feberen til 39,4. Kroppen var helt ute å kjøre så til de grader at jeg faktisk ble bekymret. Telefonsamtalen med legevakta resulterte i at jeg fikk beskjed om å komme inn med en gang. Bilturen bort husker jeg helt ærlig ikke noe av nå i skrivende stund, skremmende nok. Men jeg husker legen, en hyggelig smilende og lyshåret mann. Han målte pulsen min til 107 i hvilepuls og blodtrykket mitt var nede i 96/58. Crp'en var ikke høyere enn 19, noe som heller ikke er unormalt i mitt tilfelle.

Det mest bekymringsfulle skjer nå:

Legen finner ikke helt konkret ut hva jeg feiler, han tror det er noe sammensatt av "litt av hvert". Han spør meg om jeg har gått på antibiotika før noe jeg nikker bekreftende til. Han spør hvilke typer antibiotika jeg har fått, jeg forklarer han at jeg har fått Apocillin og Doxylin ved tidligere anledninger. Jeg legger til ettertrykkelig at Doxylin ble gitt av min fastlege i samråd med overlege på en eller annen avdeling grunnet min problemstilling med magen. Doxylin er nemlig er veldig bredspektret antibiotika som "dreper" alt av gode ting i kroppen din. Dette ble gitt som siste utvei da jeg fikk det sist. Jeg fortalte dette til legen, igjen, fordi det virket som om han ikke tok det alvorlig første gangen jeg sa det. Han kikket på meg som om jeg mumlet et språk han ikke forstod og svarte meg at dette ville nok gå bra, for denne kuren ville ta alt jeg eventuelt måtte feile.

Jeg reise derfra med 4 tabletter. Jeg skulle ta 2 da jeg kom hjem og deretter en om dagen og hente resten av resepten på tirsdag.

På mandagen var jeg adskillig mye dårligere enn dagen før og idag (tirsdag) lå jeg på sofaen å gråt mens jeg spurte mamma om hun trodde jeg kom til å dø av dette. Jeg hadde fortsatt høy feber, uutholdelige smerter i mage og rygg. Det endte som det ofte gjør; med time hos fastlegen min. Jeg forklarte han situasjonen og hendelsesforløpet. Han var lite fornøyd med at legevakt legen hadde foreskrevet Doxylin til meg, så de ble jeg rådet til å kutte ut før smertene ble verre enn de allerede var blitt. Kvalmen og krampene gjør det vanskelig å få i meg og holde på både væske og mat. Nå har jeg blitt satt på en kur, som jeg må avslutte og så må vi vente før vi kan ta nye prøver for å finne ut hva som egentlig gir meg høy feber og eventuelt starter med ny behandling.

Poenget mitt i dette innlegget er at jeg syns det er skummelt at ikke legevakten har bedre tilgang til journalen til pasientene de behandler, at de ikke har bedre skjønn og tid til å lytte til det pasienten sier, når pasienten er "oppegående" og sier ifra om tidligere erfaringer og sykdomshistorie. Hadde denne legen utredet meg bedre og lyttet til det jeg sa, så hadde han aldri satt meg på den antibiotikakuren. Og jeg hadde kanskje vært på en annet stadiet i sykdomsforløpet. Jeg er sikkert ikke den første, og blir nok heller ikke den siste, som opplever dette. Dessverre.

Og vinneren er..

Idag er dagen her, dagen hvor vinneren av konkurransen min blir trukket.

I god gammeldags stil skrev jeg navnet på alle som har deltatt på små lapper, brettet dem og la dem i en skål. Det er viktig at det blir rettferdig, så da ble det gjort ved loddtrekning.

Og vinneren er: Tanja Bolstad !

Tusen takk til alle som deltok og delte bloggen min, dere er skjønne alle sammen <3

Følg med fremover, det blir mer av dette, for dette var gøy!

Ha en fantastisk fin lørdag videre <3

Full pupp..

Sånn, da var dette halvårets sjekk av svulsten i høyre bryst unnagjort. En svulst på størrelse med en liten plomme, som er godartet. Den ser i alle fall sånn ut og det er det viktigste. Jeg gruer meg like mye hver gang, jeg har ikke akkurat vært heldig, til nå, med det sykdomsbildet mitt.

Det er et halvt år siden sist jeg var inne å sjekket den. Idag hadde den bare vokst en millimeter siden sist, det betyr at jeg faktisk kan vente ett år før jeg må inn igjen. Jeg fikk valget om å operere, altså fjerne den, men nå skal jeg operere så mye annet dette året så jeg venter å ser til neste kontroll. Tusen takk til sykehuset i Kristiansand for fantastisk oppfølging, støtte og service. Dere gjør en formidabel jobb!

Mentalt er dette en stor påkjenning, så jeg er ganske sliten nå ikveld. Men, det hindrer meg ikke fra å kose meg med samværshelg og fredagstaco.

Nyt helgen, kjære Fininger <3 Og husk: Det er viktig å sjekke brystene deres, gå heller en gang for mye til legen om du finner noe som ikke skal være der! Jo fortere man oppdager det, jo fortere kan en gjøre noe med det!

#sjekkdeg #bryst #brystkreft #helse #kontroll #svulst #sykehus #fullpupp #ssk #kristiansand

Jeg kunne blitt forbanna..

Ja, det kunne jeg faktisk. Jeg kunne valgt å bli sint, jeg kunne valgt å la det påvirke meg. Men det gjorde jeg ikke. Da jeg ble syk tillot jeg meg en uke til å være forbanna, nedfor, trist, sur og til å hate verden. En uke på å tilvenne meg tilværelsen, tilstanden og på å forberede meg på hvordan livet ville bli fremover. Vel, ingen kan forberede deg godt nok, men så godt som da. Jeg brukte en uke på å grine, skrike, kjefte og høre på sint musikk. Den uken var faktisk mye verre enn hvordan livet mitt ble etterpå. Herreguud, jeg brukte en uke på å kjefte og grine så mye at jeg sovna midt i en setning. Så sliten var jeg. Min beste venninne var her døgnet rundt, hun hørte på meg, støttet meg og tørket tårene mine, mens hun galant lukket ørene når det stormet som verst ut av munnen min. Hun var, hun er fantastisk. For en Heltinne. Hun står støtt, alltid, til og med den dag idag.

Når uka var omme så tenkte jeg "greit, nå gjør vi dette, bring it".

Jeg våkner hver morgen og takker faktisk for det, jeg får oppleve enda en dag. Enda en dag hvor jeg får se barna mine smile, utvikle seg og vokse opp. Det er utrolig hvor mye en setter pris på de tingene man tar for gitt når livet plutselig tar en helomvending.

Klart jeg har dårlige dager. Dager hvor jeg ikke har lyst til å sto opp engang, dager hvor jeg syns livet er urettferdig. Men jeg lar det ikke påvirke meg. Jeg lar det ikke bli en del av meg eller hverdagen min. Jeg kjenner på det, tar det opp og går videre. Ingenting negativt er verdt å dvele ved eller la det opptatt tid og plass i livet ens. Jeg er blitt mye mer takknemlig, tålmodig og oppmerksom. Jeg gråter letter, av hyggelige ting. Altså, jeg blir fort rørt. Rørt over ting som når jeg ser Luna på 4 gjøre ting på turnen, slår kroke eller klatrer litt høyere i ribbeveggen, enn hun turte forrige gang. Når Henrikke på 14 lyser av iver mens hun forteller om noe hun gjorde på skolen, når Sarah på 9 klarer å slå hjul. Og når 20 åringen tok lappen, jeg kan ikke begynne engang. Sånne ting, sånne ting gråter jeg over. Jeg hikster faktisk, for det er så deilig å enda klare å være tilstede for å få med meg de tingene. Av og til ligger jeg på sofaen mens de kommer løpende for å vise eller å fortelle, da koster det meg ingenting å bite tennene sammen for å reise meg og hoppe av glede sammen med dem.

Se, nå ble jeg rørt igjen..

Som sagt; jeg kunne valgt å bli forbanna da jeg ble syk. Forbanna over at det skjedde akkurat meg. Men vet du, det hadde ikke tjent noen. Livet er for kort til å gå rundt å være negativ. Til å bruke tid på å være negativ. Men jeg kan nok fremstå negativ, for mange. Jeg snakker mye om sykdom og triste ting. Men det betyr ikke at jeg bruker dagene mine på det, eller at jeg lar det påvirke meg eller hverdagen min. Husk det.

Så om du sliter med triste ting, negative tanker eller mennesker, gjør som meg; Ta deg tid til å få det ut, ut av systemet ditt. Hyl og skrik, kjenn på det, gå inn i det og analyser det, men må du bli ferdig med det. Du må velge å trekke deg selv bort fra det, fra tankene, situasjonene og menneskene som gir deg negativitet. Det er ikke enkelt, tro meg. Og til tider vil du kjenne på de negative følelsene igjen, men etterhvert vil det gå fortere over. Du blir ikke der, du legger det igjen og går videre. Jeg pleier å si til meg selv:

Alle faller, går på trynet. Styrken ligger i hvordan du reiser deg igjen. Det er akkurat det som definerer deg som person <3

Må jeg få meg kjæreste..?

Av og til lurer jeg på hvorfor det alltid må passe inn. Hvorfor vi higer etter å bli elsket, sett og hørt, av en eventuell livsledsager. Jeg ser mennesker rundt meg i evig angst for å være alene, de tar det første og beste som byr seg frem bare for å slippe den tomme ensomheten. Akkurat som om de tror at en partner vil dekke deres tomrom.

Det finnes et ordtak som sier at du ikke kan elske en annen, før du elsker deg selv. Vel, det er jeg både enig og uenig i. Jeg tror at mange elsker tanken på noen, mer enn selve personen. Men jeg tror også at du fint kan elske noen uten å elske deg selv. Men da er du avhengig av å være trygg på deg selv og ditt. Når vi velger partner så velger vi ut ifra urinstinktet om å bli beskyttet og å føre rasen vår videre. Jenter vil helst ha en stor, sterk og tiltrekkende partner, fordi han skal beskytte dem og passe på dem. Men hva da med dem som velger en partner som er lavere enn seg selv, gjerne litt puslete og ikke sterk. Er det instinktet for videreføring av rase som er viktigst da? Altså, er det viktigere at partneren er smart enn kjekk? Og om ordtaket da stemmer om at man må elske seg selv først, hvorfor trenger vi da så gjerne noen som ser oss og hører oss? Da er jo behovet for oppmerksomhet større enn kjærlighet, trygghet og gener. Det forundrer meg at noen finner sin Store kjærlighet i en alder av 18 og lever hele livet med denne, mens andre bytter partner en gang i halvåret?

Jeg er singel og har vært det i snart 4 år. Jeg stortrives faktisk med det også, og jeg har lært å elske meg selv, så da bør jeg jo være klar. Men jeg har allerede videreført rasen min, så jeg trenger ingen som fyller kvalifikasjonene til det lengre. Jeg har et stort behov for oppmerksomhet, men bare for en kort periode, så går jeg lei. Hvilken kategori faller da jeg inn under?

Jeg har ikke lengre lyst på en partner, jeg trives best i mitt eget selskap og er ikke avhengig av andre for å oppnå eller opprettholde min lykke, det klarer jeg selv. Men da blir jeg sett på som annerledes. Fordi jeg vil leve alene, uten en partner. Folk sier ofte til meg "Stakkars, er du singel du da". Som om det er synd på meg, det er det ikke. Jeg er veldig selvstendig, kanskje altfor selvstendig for en eventuell mann. Jeg er sær og liker å ha mitt, på min måte. Jeg oppdrar barn og føler at de fleste menn jeg møter har et 'mommy-issue' som de tror jeg har lyst til, eller kan, dekke. Jeg har for høye krav til menn, så høye at jeg aldri vil finne en passende. Nettopp fordi jeg ikke vil finne han.

Så om du føler det er noe galt med deg fordi du er singel og trives med det; Slutt å skamme deg. Slutt å bry deg om hva andre syns og tenker, til syvende og sist er man sin egen lykkes smed. Nyt livet ditt og ikke stress med å passe inn eller å følge urinstinktene det er forventet at du skal følge. Følg hjerte ditt og elsk deg selv, om det er ment at du skal dele livet ditt med noen, så vil det skje. Men frem til da husk; Alle vil ha en mening om deg uansett hva du gjør, så sørg for å gjøre noe som gjør deg lykkelig. Du er nemlig den viktigste personen i ditt liv <3

Jeg vil ha en baby..

Det nærmer seg de to minste jentene mines bursdager og spørsmålene om hva de ønsker seg hagler over dem for tiden. Sarah på snart 10 er i bursdag idag, så jeg og Luna på snart 5 har litt alenetid. Jeg tar henne med meg på byens handlesenter for i kikke litt. Mens vi er der inne går vi på apoteket for å hente nye medisiner til meg, det angret jeg fort på. Inne på apoteket skjer det - Luna ser en baby. Jeg krymper sammen, for jeg vet hva som vil skje nå. Hun ser på babyen, så kikker hun på meg. Hun kaster blikket bort på babyen igjen og uten å vike blikket sier hun, høyt: Jeg vil ha en baby. Jeg bøyer meg ned mot henne og prøver meg på en liten unnamanøver "Oi, det var en søt baby". Luna har bøyd seg litt mot babyen og nekter å vike blikket. "Jeg vil ha en sånn baby". Moren til babyen smiler mot Luna og begynner å snakke med henne. Jeg tenker bare "Nei faen, ikke gir henne opp".. Nå har de fleste der inne fått med seg hvor oppslukt Luna er av den babyen og synes det er såååå søtt. Jeg derimot, holder på å besvime, for jeg vet at de neste timene kommer til å handle om hvor mye hun ønsker seg en baby.

Luna ønsker seg nemlig en lillesøster til bursdagen, mens Sarah gjerne vil ha en lillebror. Og jeg, jeg, som faktisk har bursdag før begge jentene, ønsker meg veldig nytt bad.

Babyen og moren er ferdig på apoteket og sier ha det før de går. Luna på den andre siden, hun har lagt seg ned på gulvet skriker at hun vil ha en baby. Hun protesterer på alle forslag, til og med play doh er kjedelig og helt uaktuelt.

Jeg får henne med meg og begynner å småløpe mot utgangen. Luna drar meg tilbake, stopper opp og hulker "Men da jeg var inni magen din så likte du babyer, hvorfor kan jeg ikke få en". Damen bak oss klarer ikke holde latteren tilbake og snur seg i det hun passerer oss. Jeg kjenner rødmen sprenger på i kinna mine, pulsen øker og den hjertebanken jeg var innlagt på sykehuset for nettopp, hamrer i brystet på meg. Jeg prøver å sette meg på huk og fortelle henne at jeg elsker alle barna mine, men jeg kan dessverre ikke oppfylle ønsket hennes om en baby. Hun ser på meg med tårevåte øyne og sleper bena etter seg bort til bilen. Vel inne i bilen sitter hun å ser ned på gulvet før hun sier med trist stemme "Du er ikke glad i meg du". Nå begynner til og med jeg å bli trist, for hun er skikkelig lei seg. Jeg stryker henne på kinnet, og spør om vi skal gå inn å kjøpe kinderegg på butikken. Plutselig er babyen glemt og godteriet reddet meg.

Jeg kom meg unna denne gangen også, men det er bare frem til neste gang vi ser en baby. Og jeg gruer meg allerede, for uansett hvor høyt disse barna ønsker seg en baby, så er det et ønske deres snart 38 år gamle mor ikke kan innfri. Jeg har fått mine fire fantastiske barn, de er alle født ved keisersnitt, og livmoren min har gjort sitt for å bidra til å føre slekta videre.

Babyer er søte de altså, men Luna på snart 5 år, kommer til å få en Baby Born dukke med alt tilbehør til bursdagen av mora, hvis noen lurte!

Frivillig tvang som samvær - Pappas Rettigheter..

Jeg leste nettopp et blogg innlegg hvor pappaer's rettigheter ble kjempet for, fremsnakket og ønsket mer tatt på alvor. I likhet med mange andre temaer så tror jeg vi ofte glemmer at rettigheter man kjemper for blir kjempet for ifra det ståstedet man selv står. Selv er jeg også for at far skal få flere rettigheter. Samtidig står jeg i en posisjon hvor jeg har en pappa som ikke vil treffe sitt barn. Altså, han har full mulighet til det, men han vil ikke. I det innlegget jeg leste ble det nevnt at det var synd på disse barna som ikke fikk treffe pappan sin, pga fars mangel på rettigheter. Vel, det finnes også barn som vil treffe pappan sin, men pappa vil ikke. Spørsmålet blir så: Hvor er da barnets rettighet til å få treffe pappa? Skal jeg kjempe for at pappa skal få bedre rettigheter uten å tenke på at mitt barn ikke får treffe pappa, fordi han ikke vil? Burde det ikke bli vedtatt en lov på at barn, generelt, skal ha rettighet på samvær med mor og far, uavhengig av hva foreldrene måtte ønske? Alle barn har rettigheter på en mamma og pappa, men hva gjør vi når mamma eller pappa ikke vil treffe disse barna? Personlig blir dette et vanskelig tema, nettopp fordi det sliter barnet mitt ut å savne en pappa som ikke vil ha kontakt og så skal jeg støtte en sak som hjelper pappa?

Ærlig talt, når man velger å få barn, så bør det være lovpålagt at man skal følge dette barnet opp, elske det og støtte det. Men dessverre, det finnes både mammaer og pappaer som ikke vil ha kontakt med barna sine. Hvilken kategori kommer dem i, og hvor står da barna, i forhold til rettigheter? Jeg hører høye skrik om rettigheter for hva vi voksne skal ha rett på, men oppi alle disse egoistiske ropene står det faktisk små barn, nede på bakken og blir oversett. Hvem skal tale disse barnas sak? Hvem skal kreve deres rett på både mamma og pappa? Vi voksne velger å få barn, noen velger å ikke følge dem opp, mens andre kjemper med nebb og klør for å gjøre det.

Er jeg en "dårligere" mor fordi mitt barn ikke har kontakt med far? For det høres sånn ut i disse innleggene hvor kvinner kjemper for fars rettigheter. For i deres øyne er barnets livskvalitet avhengig av å ha kontakt med begge foreldre. Men i mitt tilfelle vil ikke far være en del av barnets liv, det er hans valg. Ikke mitt, ikke barnets, men hans.

Jeg tror først og fremst vi skal kjempe for barnets beste, før vi hiver oss på rettighetene til mammaer og pappaer. Og da bør vi tenke oss nøye om før vi uttaler oss, nemlig fordi om barnets beste er å ha kontakt med begge foreldre så bør jo "frivillig tvang" med samvær være et pålagt ansvar når en har blitt foreldre. Man kan ikke kjempe for rettigheter når en egentlig ikke tar ansvaret det bærer å få barn.

Tenk litt på alle barna når dere nå skal kjempe for pappas rettigheter, det finnes barn der ute som gjerne vil treffe pappan sin, uten at pappa vil..

 

#barnasbeste #rettigheter #pappasrettigheter #familie #barn #mamma #kjærlighet #semeg #tenkdereom #samfunn 

Det var SÅ verdt det..

Jeg hater å smile inni mellom. Jeg hater den ekle følelsen inni meg som brer seg i brystet mitt som en tsunami. De dagene jeg kjenner i det jeg våkner at dagen idag blir vanskelig. Jeg kjenner leppene sprekke og en flau følelse av skam gjør at jeg rødmer litt lett fordi jeg kjenner selv at smilet jeg nettopp prøvde meg på, er falskt. Jeg prøver meg på en lett latter, som gjør situasjonen verre, for man hører at jeg ikke mener det. Eller, jeg hører og merker det, jeg vet ikke om andre gjør det. Jeg finner på ti tusen unnskyldninger for å ikke måtte bli stående å prate lengre enn max to minutter. Det brenner i magen min, smerten kan ikke sammenlignes med noe annet enn om du brenner deg på stekefett. Det begynner som regel nede i keisersnitt arret mitt, så brer det seg oppover mot mellomgulvet. Når det når navlen sliter jeg med å stå oppreist, jeg må som regel bøye meg fremover og presse håndflaten hardt mot magen. Og så må jeg få satt meg, før det når mellomgulvet. Rekker jeg ikke det besvimer jeg som regel. Så da står jeg der, og smiler, det falskeste smilet jeg kan klare. Jeg prøver å fortsette samtalen jeg er i, men merker at jeg blir tørr i munnen og begynner å "stamme". Etterpå blir jeg sint, irritert og snerpete. Egentlig er jeg lei meg, men det vil jeg ikke vise noen.

Det å være lei seg har jeg blitt fortalt at er et tegn på svakhet, fra jeg var liten av. "Du vil bare ha oppmerksomhet du, slutt med den grininga". Så dermed griner jeg som regel når jeg er alene. Men jeg er lei meg. Jeg er lei meg fordi jeg ikke klarte å fullføre en samtale, jeg er lei meg fordi jeg ikke orket å gå på lekeplassen den dagen, og jeg er lei meg for at jeg er en hindring i visse sammenhenger. Min kropp ødelegger så utrolig mye for andre rundt meg. Min sykdom stikker kjepper i hjulene for aktiviteter med barna mine. Så jeg gråter, mye, når jeg er alene. Jeg blir sint og kjefter, på meg selv, på kroppen min.

I det øyeblikket noen av mine barn ser på meg med de vakreste øynene jeg har sett så bestemmer jeg meg: Dette skal jeg klare. Jeg biter tennene sammen, retter meg i ryggen og kler meg. Vel vitende om at dette blir et sant helvete, inni meg. Man blir ikke hjemme fra bursdag når datteren din har gledet seg i nesten en uke til å feire venninnen sin. Da får vondt være vondt, men i den bursdagen skal hun.

Jeg er nok det staeste og mest trassige mennesket, jeg selv, har møtt. Så jeg piner meg gjennom dagen, og overlever. Dagen ble så utrolig vellykket, datteren min er lykkelig og mestringsfølelsen overvinner smertene.

Så nå sitter jeg her å smiler, et ekte og oppriktig smil. Jeg er så glad for at jeg satte den ene foten foran den andre og tok denne dagen med storm. Mest sannsynlig blir jeg dårligere i morgen, men vet du, det var verdt det <3

Vil DU ha dette - Konkurranse..

De dagene jeg føler meg elendig elsker jeg å pleie meg selv, skjemme meg selv litt bort. Huden min er utsatt for stress og medisiner og jeg er ofte innlagt på sykehus, noe som gjør huden min ekstra tørr. 40 tallet kryper nærmere og småbarnstilværelsen setter også spor.

Nå har jeg endelig funnet en serie som passer huden min perfekt. Oil Beauty fra Garnier er en nærende lotion med olje til tørr hud. Jeg bruker Nourishing Scrub først mens jeg står i dusjen. Det er ganske grove korn i denne, så jeg vil ikke anbefale å bruke den i ansiktet. Men på kroppen gjør den underverker. Jeg lufttørker og smører meg med Nourishing Lotion etter dusjen, hver dag. Huden får en deilig fuktighet som ikke virker "klissete", men som trekker fort inn i huden. Ultimate Body Oil bruker jeg ved spesielle anledninger for å gi huden en ekstra fin glød, den bør også brukes om huden er ekstra tørr. Duften fra disse produktene er himmelsk og behagelig, i tillegg til at produktet føles behagelig å bruke.

Hvis du vil disse produktene, så trenger du bare å gjøre to enkle ting:

1: Del bloggen min, valgfritt innlegg.

2: Kommentere på dette innlegget at det er gjort.

Jeg vil trekke en vinner neste lørdag kl 18.00. Masse lykke til, Fininger <3

#konkurranse #garnier #hudpleie #produkter #skjønnhet #pleie #beauty #fresh #skincare

Hun er min klippe..

Det finnes få ganger i livet man opplever å treffe mennesker man bare 'klikker' med, men når man først gjør det så varer det livet ut. Du har kanskje opplevd det selv, det øyeblikket når du bare vet at dette er noe spesielt. Det kan være det øyeblikket når du traff din kjære for første gang og det føltes som om alle brikkene falt på plass, sola skinte litt ekstra den dagen og sommerfuglene i magen fikk ad/hd. Det øyeblikket du holder kjært og som forandret livet ditt for alltid.

Mitt øyeblikk oppstod 2.februar 2014, den første solskinnsdagen det året. Jeg skulle treffe en da bekjent, for vi visste godt hvem den andre var fra før, men vi hadde aldri 'hengt sammen' som venner. Jeg skulle møte henne utenfor legesenteret hvor hun hadde time den dagen. Hun satte seg i bilen og begynte å gråte, dagen hennes virket ikke så god som min solskinnsdag. Vi hadde egentlig planlagt å gå på kafe den dagen, men vi kjøpte litt snacks og reiste hjem til meg heller da dagen hennes var litt dårlig. Vi snakket i flere timer, hun ble med meg å hente barna på skolen og i barnehagen, ble med hjem og spiste middag med oss. Vi hang sammen hver dag etter det, hun flyttet så inn hos meg mens vi pusset opp leiligheten nede i huset mitt og 1.mai 2014 flyttet hun inn der.

Vi har vært gjennom tykt og tynt sammen siden den dagen i februar. Hun har vokst som menneske, overkommet frykter og er nå på vei til å utdanne seg i drømme-yrket sitt. Hun står på og jobber hardt, dessuten er hun like vakker på innsiden som på utsiden. I tillegg er hun blitt som en 'tante' for barna mine, de kaller henne tante alle fire. Hun stiller opp som reserve-mamma når jeg må være på sykehuset, hun blir med meg på kontroller og avtaler, både hos leger, tannleger og på sykehus. Hun hjelper meg med bursdager og hun står opp midt på natten for å passe barn når jeg må på legevakten med et annet barn. Hun er der alltid, midt i mitt aller mørkeste så lyser hun opp. Hun er den eneste jeg tolererer ALT av, for hun har vært der for meg både på de gode og de vonde dagene. Av og til tror jeg ikke hun selv forstår hvor viktig hun er for meg og barna mine. Og jeg tror jeg av og til glemmer hvor heldig jeg er som har henne, at jeg ikke sier ofte nok hvor takknemlig jeg er og hvor glad jeg er i henne. Så dette innlegget er tildelt henne.

Om du har et slikt menneske i livet ditt, ta opp telefonen, fortell dem hvor glad du er i dem og hvor takknemlig du er for at akkurat de er deres klippe.

Min klippe heter Christina Andrea Blomvik, og hun er der når det stormer som værst <3

Den tiden igjen..

Da jeg henta posten igår var det ikke mindre enn tre brev fra sykehuset adressert til meg. Andre frykter regninger når de henter posten mens jeg gruer meg til brev fra sykehuset. Det var tre innkallinger og så hadde jeg en liggende hjemme, alle 4 gjelder for den neste måneden. Det er nemlig slik at visse måneder i året er avholdt til kontroller og sjekker, for at jeg selv skal ha følelsen av 'fri-perioder' fra sykehus og leger. Det skjer jo av og til akutte ting som det i påsken, hvor jeg blir innlagt i hast, men vi prøver å planlegge og tilrettelegge litt utenom det. Med min angst for sykehus, operasjoner osv så prøver legene å legge det opp slik at vi tar 'alt på en gang' når vi først er i gang.

Jeg har en svulst i det høyre brystet mitt som vi må holde øye med. Den så godartet ut på forrige kontroll, men vi må likevel ta mammografi, ultralyd og biopsi ved jevne mellomrom for å sjekke, med tanke på at kroppen min er syk hele tiden og immunforsvaret er mitt lavt. Hjerte vil de også holde nøye kontroll på, så dermed blir det en 3 dagers ekg-sjekk samt ny ultralyd og arbeids-ekg. I tillegg til at dette, så skal jeg snart fikse tennene mine. Alle de jeg har skal byttes ut og det skal settes inn noen nye, dette blir gjort i narkose da jeg som tidligere skrevet har ekstrem tannlegeskrekk.

Dagen idag har vært litt slitsom og tung. Jeg har pådratt meg en influensa, med feber og alt tilhørende. For å unngå antibiotika, som jeg allerede har fått for mye av, så blir jeg bedt om å ta det med ro og slappe mest mulig av. Det tærer også på tankene når det er så mye sykdom og sykehus, hele tiden. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg var frisk. Det er så mye jeg går glipp av, både med barna og som 'Marie' når jeg er avhengig av å holde meg i ro og være mest mulig inne.Jeg vet at det er til det beste og at det bare er en periode, men likevel, av og til sliter til og med jeg med å holde motet oppe. Heldigvis har jeg god hjelp i venner og familie, i skrivende stund er det min beste venninne som ordner taco og gjør klart til fredagskos i heimen. Takk og pris for at det finnes gode mennesker som vet å være positiv når man selv sliter med å være det.

Ta vare på de gode menneskene i livet ditt, søk trøst og oppmuntring når du er nedfor. Det er helt greit å ha dårlige dager, det må jeg minne meg selv også på til tider. Men de dårlige dagene vil passere og da skinner sola og livet ser lysere ut igjen. Kos dere videre på denne fredagskvelden og nyt helga, Fininger <3

Hvorfor klager du så mye..

Det spørsmålet får jeg ofte og svaret er alltid det samme: jeg gjør ikke det!

Jeg startet å blogge fordi jeg trengte en plass å lufte tankene mine, dessuten var ønsket mitt at jeg kanskje kunne hjelpe andre til å se lysere og mer positivt på en mørk situasjon. Uansett hvilken livssituasjon en befinner seg i som ikke er enkel så kan en fort tenke at det er noe galt med en og at en føler seg alene om å ha det slik. Jeg tenkte slik selv da jeg ble syk og begynte å lure på om det var noe galt med meg. For ja, i begynnelsen var jeg ganske negativ og nedfor. Det tok meg faktisk endel timer i terapi for å forstå at jeg ikke var så unormal, at tankene mine faktisk var helt normale

Mange spør meg også hva jeg egentlig feiler? Vel, det er både kompleks og enkelt.

Det begynte ganske enkelt med at vi skulle sette inn en spiral i narkose, noe som satte i gang en kjedereaksjon på en hel rekke sykdommer. Etter en stund fant de ut at jeg hadde Adenomyose , en tilstand i livmoren som er svært smertefull, i alle fall for meg som har hatt fire keisersnitt. Jeg måtte da begynne på sterke smertestillede for å fungere greit i hverdagen. Det "positive"  ved denne diagnosen var at det da ble satt i gang en bredere utredning av magen min, som jeg hadde slitt med lenge. Etter en stund ble jeg mer syk, eller, jeg var syk hele tiden. Fikk influensa, lungebetennelse, feber, verk i kroppen, pustebesvær osv. Jeg fikk antibiotika flere ganger i året. De fant aldri helt klare diagnoser, men etter en bredere utredning så fant de ut at jeg har så lavt immunforsvar at min egen kropp gjør seg selv syk. Om det er stress relatert eller rent fysisk vet de ikke enda. Og så kom sjokket, de tok noen blodprøver for å måle kreftmarkørene i blodet, disse slo ut på mage/tarm og underliv. Jeg har tidligere fått kommentarer på at det ikke går an, men det gjør det. Hvordan de gjør det vet jeg ikke og bryr jeg meg heller ikke om. Men jeg fikk diagnosen forstadiet til kreft. Til slutt nå så har hjerte mitt begynt å slite, det tar på å holde "en hele tiden" syk kropp i gang. 

Så tilbake til overskriften og starten på innlegget her:

Jeg klager ikke. Jeg startet ikke denne bloggen for å klage og få sympati. Det føltes godt å ha et sted hvor jeg kunne fortelle om livets påkjenninger og være "sosial" uten å måtte fysisk være det. Dessuten vet jeg, av erfaring, hvor tøft det kan være å sitte hjemme, ofte alene, og tenke på ting. Følelsen av å være redd og ikke vite eller føle at noen forstår deg. Jeg vet også at det føles godt å vite at det er andre enn meg som har det sånn som dette og likevel har de et fullverdig og positivt liv. De klarer å få meg til å forandre en kanskje negativ tankegang til noe positivt. Og det er det jeg vil oppnå med min blogg. At mennesker der ute skal vite at de ikke er alene og at de følelsene og tankene de har ikke er unormale. Og at det finnes håp, det finnes hjelp og det finnes muligheter. Selv om en er drit lei til tider og bare har lyst til å gi opp, så er det også lov å føle på det uten at noen ser ned på en av den grunn.

Livet mitt er en evig berg og dalbane, men det går helt fint faktisk. For jeg har lært meg å finne balansen, jeg har vært åpen om det og turt å vise hvem jeg er. Dessuten er jeg blitt så gammel nå at heldigvis så klarer jeg å skille ut hva som går inn på meg, og ikke, lengre. 

Så til deg som syns jeg klager så mye: Nå vet du hva denne bloggen går i, du trenger ikke lese den, hvis ikke du vil. Min "klaging" kan kanskje være med på å redde dagen til noen andre. Så da velger jeg å overse deg, dessverre, til fordel for de jeg kan hjelpe <3

 

Takk for at dere tok dere tid til å lese innlegget, Skjønninger, og takk for alle fine tilbakemeldinger <3 Hvis dere har lyst til å se meg "live" og litt hvordan livet er utenom bloggen, så kan dere legge til egoliciouz på snapchat <3



 

#psykisk #helse #forklaring #sykdom #hjelptilselvhjelp #klaging #støtte #snapchat   

Jeg ble redd for å elske barna mine..

Da jeg først ble fysisk syk for snart tre år siden så visste vi enda ikke hvor galt det var. Jeg ble forberedt på et liv med smerter daglig, men ingen kan forberede en på hvor ille det vil bli. Jeg har ganske høy smerte terskel, men til og med jeg ble overrasket over hvor jævlig det kunne bli til tider. Jeg gikk slik i nesten ett år. Jeg skjønte vel egentlig tidlig at det var verre enn "bare smerter", men jeg ville ikke gå til legen å få det bekreftet. Første undersøkelse på Ullevål var i mai 2015 og allerede da fikk jeg beskjed om at det ikke så lovende ut. 

"Menneskene rundt meg merket nok forandringen før meg"

Jeg har alltid vært sosial, liker å trene, være aktiv med barna og er utadvendt. Sakte, men sikkert begynte jeg å lukke meg inne. Jeg skyldte som regel på smertene, men bare jeg visste at det var en løgn. Sannheten var at jeg var livredd for å leve. Jeg ville ikke la mennesker komme innpå meg, jeg ville ikke føle noe for noe eller noen. Frykten for at jeg skulle etterlate meg dårlig minner og spor hos mennesker gjorde at jeg trakk meg unna dem. Det gikk så langt at jeg ikke turte å elske mine egne barn. Jeg ville ikke skape for tette bånd til dem av frykt for at de skulle slite med større savn enn nødvendig hvis jeg plutselig døde. Jeg var "mor", ikke "mamma". Hver natt gråt jeg meg i søvn fordi jeg merket at barna mine søkte noe hos meg, som jeg ikke turte å gi dem. Til slutt orket jeg ikke mer og kontaktet legen min for å bli henvist til en psykolog. Jeg forstod at jeg trengte hjelp til å lære meg å leve igjen. Barna mine trengte mamman sin og jeg trengte å være mamma igjen. 

Psykologen min fortalte meg at dette faktisk var ganske "normalt", på en rar måte. En slags forsvarsmekanisme som man går inn i når man opplever en krise. Og for meg var frykten for å dø plutselig blitt veldig reell da jeg fikk vite at jeg var alvorlig syk. Frykten for at jeg plutselig skulle forsvinne fra barna mine altfor tidlig gjorde at jeg trakk meg unna dem. Egentlig for å beskytte dem, trodde jeg. Mens alt jeg gjorde var jo å gjøre det verre, både for dem og for meg. Jeg går fortsatt til psykolog. Jeg sliter nemlig enda med å knytte med til voksne mennesker. Jeg bruker all min tid på barna mine. For nå vil jeg ta igjen det tapte OG passe på at vi opplever MASSE sammen. Jeg vil at barna skal huske meg som en aktiv og tilstedeværende mamma, en som ser dem, lytter og elsker dem, ubetinget.

Men jeg klarer ikke det med voksne mennesker. Jeg klarer ikke være meg selv og skape relasjoner med mennesker, jeg tør ikke. Jeg orker ikke, selv om jeg vil. Frykten for å bli forlatt er også nesten like stor som å forlate. Dessuten føler jeg at jeg prioritere "feil" hvis jeg bruker tid på å skape relasjoner til voksne mennesker når jeg er syk, det vil være å bruke min "friske tid" på andre enn barna mine. Og det får jeg meg ikke til. Frem til jeg har fått klar signal fra leger og sykehus på at jeg er "frisk nok" til at jeg vil dø av alderdom, så vil jeg nok være ganske fraværende i det sosiale liv. Selvfølgelig tar jeg meg tid til å nyte en kino, jentekveld og besøke venner. Men det vil ikke bli like ofte som det var før.

Jeg trodde det var noe galt med meg fordi jeg ikke turte å elske barna mine, fordi jeg ikke klarte å slippe mennesker inn på meg. Jeg trodde jeg hadde feilet som mor og var et dårlig menneske. Det var ikke noe galt med meg, det var en helt naturlig reaksjon. Hadde jeg ikke oppsøkt hjelp og snakket med noen så hadde situasjonen vært uforandret og både jeg og barna hadde lidd mer enn nødvendig. Det er ingen skam i å oppsøke hjelp eller å gå til psykolog, det kan faktisk gjøre den viktige forskjellen. Av og til er det godt å få et par nye øyne til å se på ting, kanskje har du låst deg fast i et ødeleggende mønster. Det kan være vanskelig å både innse og ihvertfall innrømme at man sliter med relasjoner til mennesker, men om du føler at du trekker deg unna andre, så er det viktig at du tar grep. Fortell noen rundt deg hva du føler og gjerne be dem om å bli med deg til lege for å få videre hjelp. Det finnes faktisk håp, du er ikke alene og du er ikke unormal. 

Det er aldri for sent å oppsøke hjelp <3

.

 

 

#elske #frykt #angst #fordommer #sykdom #mennesker #livet #familie #venner #psykolog #psykiskhelse 

Les mer i arkivet » Mai 2017 » April 2017 » Mars 2017
hits