mammamaries

Utgangspunktet mitt var dårlig da jeg ble mor for første gang. Jeg var fosterbarn med en særdeles grusom barndom bak meg, gikk andre året på videregående og kom til å bli alenemor. Bagasjen jeg hadde med meg var så tung at jeg egentlig ønsket å avslutte livet mitt da jeg fant ut at jeg var gravid. I det øyeblikket forandret livet mitt seg. Jeg fikk noe å kjempe for.

Målet mitt ble å gi dette barnet alt jeg ikke hadde fått, ikke av materielle ting, men kjærlighet, trygghet og omsorg.

Siden har jeg fått 3 barn til og vært stort sett alenemamma hele tiden. Men målet er likevel det samme; Disse barna skal få alt jeg ikke fikk.

Når dagene og livet blir tøft så tenker jeg alltid på hvordan dette påvirker barna mine, hvordan jeg best kan løse dette for å vise barna mine at det er verdt det.

Barna mine trenger den beste bagasjen og verktøyet de kan få for å gå ut i verden og takle dens motgang og stormer som vil komme.

Ofte får jeg høre at jeg er så positiv og blid hele tiden, og det tar jeg til meg. Likevel viser jeg svært få mennesker hvor vanskelig det faktisk er og hvor mye det koster å være blid og positiv. Det finnes ikke rom for kjæreste i livet mitt, og det går helt fint, for meg. Men jeg må ofte "forsvare" hvorfor jeg velger å leve alene, noe som burde vært unødvendig.

Min bagasje er tung nok å bære om jeg ikke skulle måtte dele, og til og med kanskje måtte forsvare, overfor en eventuell kjæreste.

Hver dag er en kamp, en kamp for å bli bedre og sterkere enn jeg var igår. En kamp for å finne løsninger på hvordan jeg skal takle bagasjen min best, slik at jeg kan ruste barna mine best mot den og gi dem en mye bedre bagasje enn jeg har.

Jeg sa til psykologen min her om dagen; Jeg tror ikke folk forstår, eller at jeg kan forklare, hvordan det faktisk er å leve med traumer? Hver dag kjemper man mot lyder, lukter, steder, mennesker og minner som prøver å ta fra deg livsgnisten, som gjør det vanskelig å se lyst på en mørk situasjon. Likevel så må jeg fortsette, det er ikke et alternativ å gi opp. Barna mine trenger meg, de trenger en som vet hva de ikke trenger også.

Og det er noe i det; hva de ikke trenger. For hvert traume jeg kjemper mot så gir jeg dem fem gode minner.

Jeg gjør feil, jeg er negativ og har dårlige dager hvor jeg til og med er sur. Men jeg gir ikke opp, hadde jeg gitt opp så hadde jeg vært med på å gi barna mine vond bagasje å bære med seg i livet og det er jo det jeg kjemper mot!

Så selv om hver dag er en kamp, så er det en kamp verdt å kjempe for.

#ptsd #traumer #kamp #alenemammalivet #morskjærlighet #mamma #barn #omsorg

Da jeg var yngre slet jeg som tidligere fortalt endel med angst og depresjon. Og min aller største frykt var å dø. Eller ikke selve døden, men måten å dø på. Tenk om det var en lang og smertefull død. Fremdeles håper jeg at jeg dør i søvne, av alderdom.

Likevel er jeg ikke så redd for døden lengre, den skremmer meg ikke på samme måte som før. Det som derimot skremmer meg er de jeg dør fra. Jeg er velsignet med fire fantastiske barn, mine perfekte øyenstener. Tenk om jeg dør fra dem. De to minste er fremdeles totalt avhengig av meg og sliter enda med å være borte fra meg mer enn noen timer av gangen.

Etter at jeg ble syk ble frykten større, mer reell på en måte. Hverdagen har blitt preget av narkose, medisiner, undersøkelser og opphold på sykehus etter at jeg ble syk.

Døden er det eneste sikre vi opplever i livet, det eneste vi vet vi ikke kan unngå. Men jeg frykter den ikke, bare måten og når den inntreffer. Tenk om det skjer når jeg er rundt barna, tenk om jeg bare skal igjennom en rutine-sjekk eller operasjon og så skjer det?!

Som forelder bekymrer man seg for barna sine, hele tiden. Deres ve og vel kommer først uansett.

Men man kan ikke gå å bekymre seg for om en skal dø hele tiden, da vil hverdagen bli preget av alvor og bli slitsom på en helt annen måte.

Det er sunt å ha et naturlig forhold til døden, for det er en del av livet. Men man burde likevel ha livet i hovedfokus og nyte det mens en kan. Heldigvis vet vi ikke hva morgendagen bringer, derfor bør vi utnytte dagen idag til det fulle og nyte den <3

Ha en fin dag kjære lesere, husk at dere er unike. Og selv om du føler deg som "noen" i denne verden, så er du hele verden for noen <3

#døden #livet #bekymringer #angst #kjærlighet #morogbarn #alenemammalivet

Det høres nokså dramatisk ut og garantert mye verre enn det faktisk er.

Likevel er høsten en årstid hvor det føles ut som om man er nettopp mentalt død for mange.

Jeg elsker høst, dens mørke kvelder og tidlige frostnetter er litt romantisk syns jeg. Men jeg har ikke alltid syns det. Da jeg var yngre slet jeg med tilbakevendende depresjon som ble utløst av nettopp disse tidlige mørke-kveldene. Jeg følte mer på ensomheten, tomheten og tristheten som mørket bar med seg.

Det er først de siste årene jeg har lært meg å like disse sidene av høsten, mørket åpner opp for levende lys og frosten skaper stemning når man så smått kan begynne å fyre i peisen. Knitringen fra veden som brenner gir en indre ro og en følelse av å være i live, det er til og med litt romantisk selv om man sitter helt alene i stuen å hører på det.

Det krever mye å bekjempe en depresjon som stadig vender tilbake, dessuten har jeg vært singel og måtte bekjempe denne alene de fire siste årene, noe som har vært ekstra tøft. Likevel er det nok det faktum som har gjort at jeg nyter denne årstiden litt mer enn de andre. Endelig fikk jeg ro i livet mitt til å konsentrere meg om denne tilstanden og gjøre noe med den, uten "forstyrrelser" fra en samboer.

Jeg merker at kroppen kjenner igjen sitt "gamle mønster" når september setter inn og prøver å åpne opp for den tilbakevendende depresjonen ved å vekke meg midt på natten og legge en tung sky over tankene mine. Heldigvis har jeg nå lært meg tankemønstre og teknikker som gjør at jeg kan stoppe dette før det får grepet ordentlig tak i meg og det føles deilig.

Nå har jeg samtidig begynte så smått å trene igjen denne sensommeren og står dermed også bedre rustet denne høsten, senest idag sa jeg høyt at jeg begynner å glede meg til jul. Og det i seg selv er en milepæl som gjør at seieren over den mentale døden føles litt ekstra god.

Jeg håper dere alle nyter høsten som nå står for døren og omfavner den med all dens sjarm, for hvis man kjenner godt nok etter så er den ganske vakker <3

Sommeren 1988 var en fin sommer som de fleste andre før den. Jeg hadde feiret min 9 årsdag og gledet meg til å begynne på skolen igjen og treffe de vennene jeg ikke hadde sett den sommeren.

Jeg hadde en storesøster og en lillesøster på mammas side, de traff jeg på daglig basis, mens på pappas side hadde jeg to eldre brødre som jeg traff da vi var hos pappa, for mamma og pappa var skilt.

Skolen begynte igjen og jeg var som 9 åringer flest, høyt og lavt. Jeg kom hjem fra skolen en dag og gjorde som jeg pleide; spiste middag, gjorde lekser og skulle ut å leke med venner. Telefonen ringte mens jeg fartet rundt i stua og med ett ble hele livet mitt forandret.

Mamma forlot stuen mens hun gråt. Jeg hørte ikke hva hun sa, men måten hun gråt på skar i hjertet mitt. Min stefar forlot stuen og jeg ble sittende igjen alene i noe som føltes som en evighet. Som 9 åring hadde jeg ikke lært meg å lese ansiktsutrykk på den måten, men jeg forstod at noe var fryktelig galt da mamma kom inn i stuen igjen. Hun satte seg ned ved siden av meg og sa hun måtte fortelle meg noe fryktelig trist.

Min kjære storebror, mitt forbilde og bestevenn hadde vært i en ulykke og døde. Det neste som skjer kommer jeg aldri til å tilgi de voksne rundt meg for, jeg kommer aldri til å glemme det eller komme over det heller.

På grunn av mine foreldres uenigheter og fordi min storebror bodde langt unna fikk jeg ikke gå i min brors begravelse. Jeg vet ikke om de voksne trodde at siden vi "bare" var halvsøsken og ikke traff hverandre på daglig basis så var ikke sorgen så stor for meg. Jeg vet ikke om de trodde de "skjermet" meg ved å ikke snakke om det og bare la hverdagen gå sin vante gang? Alt jeg vet er at hjertet mitt ble knust i tusen biter og livet ble forandret, for alltid. Pappa bar tydelig preg av tapet av sin eldste sønn og ble aldri helt den samme igjen. Vi sluttet å reise på hytta, der vi hadde vært sammen med brødrene mine på sommeren. Pappa snakket ikke med meg om storebroren min lengre og han fikk et rart uttrykk i ansiktet hvis jeg sa navnet hans og spurte om han. Ikke traff jeg den andre storebroren min så mye etter dette, pappa var vårt bånd, men han klarte ikke å komme over tapet av sin førstefødte og dermed falt disse samværene litt ut. I alle år har jeg sørget alene over storebroren min, hvert år, hver bursdag, hver jul og høytider generelt. Jeg har ikke turt å ta opp temaet storebror med noen fordi jeg ikke vet hvordan de rundt meg vil reagere. Men fortsatt tror jeg de fleste tenker at vi "bare" var halvsøsken og at jeg var så liten at det ikke gikk så inn på meg. Men det gjorde det, det ødela en bit av hjertet mitt, en del av meg døde sammen med han. Jeg savner latteren hans, smilet hans, klemmene hans og måten han var storebroren min på. Han passet alltid på meg, tok meg i forsvar og inkluderte meg, uten å irritere seg over en masete lillesøster.

Jeg har selv 4 barn, ikke alle er helsøsken, men båndet mellom dem er like sterkt som om de var det. Barn ser ikke på det på den måten; at så lenge man ikke har samme mamma og pappa så er man "bare" halvsøsken. Mine barn elsker hverandre like høyt og ser på seg selv som en enhet og søsken. Det gjorde og gjør jeg fortsatt, med mine brødre og søstre. Derfor gjør det fortsatt ekstra vondt at jeg ikke fikk tatt farvel med han, at jeg ikke fikk snakke med noen om tapet av storebroren min og at jeg savner han, hver dag.

Jeg elsker deg, Ronny, og jeg savner deg ufattelig mye. Jeg skulle ønske du kunne få være den gode onkelen jeg vet du hadde blitt for mine barn og jeg hadde gitt alt bare for å få en klem til av deg igjen.

Gratulerer med dagen din idag, jeg håper du smiler når du tenker på oss, akkurat som jeg smiler når jeg tenker på deg..<3

#storebror #søsken #sorg #savn #søskenkjærlighet #familie #tragedie #tilgivelse

Under Arendalsuka i 2015 hadde fastlege Jørgen Skavlan et foredrag om "surmuling" blant det norske folk, Agderposten har skrevet et innlegg om dette, det kan du lese her .

Det er noen ting som selvfølgelig irriterer meg her og som jeg gjerne vil komme med et tilsvar på.

Jørgen Skavlan var på daværende tidspunkt Norges mest populære fastlege, som "surmulte" over at han var sliten. Fordi fastleger idag må være nav-behandlere, sosionomer og psykologer. Han mente også at 90 % av de som gikk til fastlegen bare var dem som kjente ekstra godt etter.

I sitt foredrag dro han frem danskene, som er kåret til verdens lykkeligste mennesker. De røyker og drikker mer enn oss og dør ett år før oss, men de dør lykkelige. Vel Jørgen, i Danmark reklamerer de for alkohol og tobakk, det er ikke lov i Norge. Hvis du har barn og drikker i ukedagene, eller med barn tilstedet, så kan du risikere å få barnevernet på døra dagen etterpå. Tenner du deg en røyk når du sitter ute for å nyte en utepils så blir du brått avbrutt av passive ikke-røykere som lager spetakkel fordi røyken din bryr dem.

Han mente også at dagens unge spiste for sunt og trente for mye fremfor å drikke, røyke og feste mer. Ja, Jørgen, det bør du kanskje ta opp med politikerene som presser på med den type propaganda i media, for det er jo der det største presset kommer fra. 60 dagers dietter, hvordan gå ned i vekt for å komme i form til bikini-sesongen og hvilke antrekk som sikrer deg oppmerksomhet på festen, som ingen drikker eller røyker på. Dessuten reklamerer de for hvor farlig det er å røyke, noen fastleger prakker til og med på deg skam om du røyker, Jørgen.

Danmark er et friere folkeslag enn nordmenn, men de har også en helt annen politikk enn oss, kanskje det er der det ligger? Det er faktisk ikke ansett som skammelig å sitte på pub, eller å røyke. De driter litt mer i kroppspress og koser seg mer, fordi det er tillatt.

Du Jørgen; når du sier at både Petter Stordalen og Jørgen Hattemaker får ny lever, hvis de trenger det, gjør de egentlig det?

Petter Stordalen er 54 år og har penger til å kjøpe seg frem i køen. Hvis Jørgen Hattemaker går på nav og drikker, på sine 54 år, så vil han komme lengre bak i køen, helst sist, på den transplantasjons-lista. Hvis du røyker i en alder av 50 og får lungekreft, så vil du også måtte stå bakerst i køen, fordi du selv valgte å røyke og pga din 'høye' alder anses som mindre viktig enn en ikke-røyker på 35. Så så rettferdig og enkelt er det vel ikke?

Du Jørgen, du påpekte at velferd er passiviserende. Vi tar ikke ansvar for noe, eller noen, vi surmuler for mye og vi har ikke lengre tro på fastlegen når han sier vi ikke kommer til å dø av det vi feiler. Du syns det er rart at Norge har dobbelt så høyt sykefravær som svenskene og at sykefraværet i Agder var økende, både pga psykiske, men også allmenne og uspesifiserte lidelser. Og at vi ser på det som en selvfølge at vi fikk hundre prosent godtgjørelse fra dag en, som siste land i verden, syns du var bemerkelsesverdig. Du ville gi mennesker partnere, kjærester og samtaler på rosa resept, fordi du trodde det var der skoen trykker.

Fastlege i Arendal, Martin Runde var enig med deg og tilførte at vi mennesker vokser opp i et trygt samfunn med alle muligheter, lite utfordringer og lite usikkerhet. Det gjorde at man surmuler og går ofte til fastlegen, for å surmule. Vi er nemlig, and I quote: vi er nemlig veldig lite i kontakt med alvorlig sykdom og død i Norge. Seriøst?

Okei, innlegget mitt begynner egentlig her;

Jeg vet ikke helt hvilken gruppe mennesker du har gjort din statistikk på for å komme med dette foredraget, ikke er jeg helt sikkert på hva formålet var heller? Om det var norsk velferd du ville sette fokus på eller dra frem i lyset for at vi "syke" skulle verdsette det mer. Men; jeg kan fortelle deg litt om hvordan det egentlig fungerer, sånn nederst, på gulvet.

Det er vel ingen i Norge som verdsetter velferden i helsevesenet enn oss syke. Ingen er vel mer takknemlig og glad for den flotte, og gode, velferden vi har i norsk helsevesen enn vi som benytter oss mest av det.

Å påstå at folk "surmuler" over små, uviktige ting, som gjør dere fastleger 'slitne' var vel egentlig bare å skyte deg selv, og alle fastleger, i benet. Hvor mange tror du tør å gå til fastlegen sin å fortelle hvordan de egentlig har det etter det foredraget ditt? Og som fastlege så vet du også at for å få en psykolog så må man henvises fra nettopp fastlegen. Du har vel også fått med deg såpass politikk at du har sett at fattig-grensa i Norge er helt latterlig. Mennesker på uføretrygd må betale ekstrem høy skatt ift inntekt, de taes fra tillegg i trygd, fordi man vil ha dem tilbake i arbeid, men det legges ikke tilrette etter uføregrad og grunn. Det er oppskriften på ulykkelige mennesker, og som fastlege vet du også at det henger sammen med kroppen. Hvis man er ulykkelig vil man ofte få psykosomatiske symptomer, som pasienten selv tror er sykdom, men egentlig bare er en følge av det psykiske problemet.

Tror du Jørgen, at sykefraværet også øker fordi det er stor belastning på arbeidsplassen, fordi mange må jobbe mye, fordi arbeidsplassen ikke har råd til å ansette flere? Tror du også at problemet ligger i politikk og media? Eller tror du oppriktig talt at de fleste velger å bli syke, gå hjemme og fortsette å gjøre ingenting annet enn å gå til fastlegen for å "surmule"?

* Med økt fraværsgrense på videregående skole så presser man studenter til å fullføre skole, gjerne med sykdom som de må undertrykke og som gir utslag i at de blir sykemeldte etter en måned i ny jobb. Nettopp fordi kroppen ikke fikk tid til å restituere seg i studie-tiden. Mange faller til og med ut allerede i studie-tiden, dette fører til psykiske lidelser. Mestrings-følelsen ble ødelagt lenge før de fikk begynt å 'vise seg frem'.

* Alenemødre må kjempe for rettigheter, stønader for å kunne studere, ha barn i barnehage slik at de kan studere og/eller jobbe.

* Folk uten fagbrev får ikke jobb nettopp pga dette, lærlinger har ingen sikker arbeidsplass etter endt læretid.

Det finnes mange grunner til at folk går til fastlegen sin for å "surmule", men jeg tror ikke det hjelper at disse menneskene vet at fastlegen sitter der å er sliten pga all denne "surmulingen".

De fleste ser nok opp til fastlegen sin og håper han kan bidra med å skrive den viktige erklæringen til både arbeidsplass, nav og psykolog for at en kan få det en har rett på av hjelp og tilrettelegging. Man ser ikke på fastlegen som en magiker som skal fikse problemet, men som en ressurs som kan bidra med det viktige for å unngå at en blir en surmulende, inaktiv og arbeidsledig belastning på samfunnet.

Det er en tillitserklæring å bli valgt som fastlege, ikke misbruk det på den måten at du ser ned på de som har valgt deg. Hvis du syns det er så slitsomt å høre på klaging, så syns jeg du skulle omskolere deg til et yrke hvor du slipper det istedefor å "surmule" over problemer selv.

Du har avlagt en ed på å hjelpe mennesker, ikke skyve dem lengre ned i den dritten de allerede står i. Legg skylden der den hører hjemme, kanskje du får gladere, friskere og mer "medgjørlige" pasienter, Jørgen Skavlan!

#velferd #jørgenskavlan #fastlege #surmuling #politikk #nav #valkamp #helsevesen #sykdom

Egentlig er jeg livredd for å skrive dette innlegget, for jeg vet at det vil få konsekvenser. Likevel føler jeg det er viktig å få det opp og frem i lyset.

Jeg satt å så på nyhetene igår og fikk med meg at politikerne brukte netthets som propaganda i valgkampen som nå pågår. De har fått med seg Kripos som støtte og dannet en gruppe som jobber aktivt med netthets, for å fange det opp.

Jeg kjente det koke inni meg når jeg hørte dem prate så fint om å ta disse nett trollene.

For to år siden stod jeg sammen med min psykiatriske sykepleier og bestevenninne på politistasjonen og ville anmelde disse nett trollene selv.

Jeg hadde opprettet en blogg og skrevet et ganske personlig innlegg. Jeg var forsiktig med å ikke navngi personer i innlegget, likevel er det klart at de det gjaldt kjente seg nok igjen, og også de som kjente til hva jeg skrev om.

Dagen etterpå startet hat-meldingene, og de fortsatte, til alle døgnets tider. Det var alt fra person-angrep til drapstrusler. Noen av dem var så detaljerte og så presise at man skjønte dette måtte være noen som visste hvem jeg var og hvor jeg bodde. Noen av dem var så personlige at jeg skjønte disse måtte kjenne meg personlig. Det pågikk over en måneds tid før jeg ble skikkelig bekymret og gikk til politiet.

Det bør nevnes her at jeg hadde vært i et bittert brudd halvannet år før, men som fortsatt ble holdt vedlike av motparten og det var dette jeg hadde skrevet om. Jeg ble anmeldt til barnevernet og politiet ca en gang i måneden og beskyldt for alt mulig. Denne parten fikk medhold, til å begynne med. Jeg måtte møte på politikontoret og skrive under på at jeg godtok at jeg ble ilagt besøksforbud og jeg måtte godkjenne at barnevernet opprettet sak på meg.

Dette ble slitsomt og vanskelig, så vanskelig at jeg ikke turte å snakke med noen om det og opprettet en blogg hvor jeg trodde jeg kunne lufte tankene mine. Og som sagt; i det gitte blogginnlegget hadde jeg ikke navngitt noen, jeg hadde skrevet om min opplevelse og sorg ift dette.

Politiet fikk lese meldingene og kommentarene. Jeg forklarte også om hendelser som hadde skjedd rundt hjemmet mitt hvor folk kastet steiner på rutene og røsket i dørhåndtaket på ytterdør og verandadør om nettene, jeg fortalte om bilen min som var blitt ripet opp og jeg fortalte dem om frykten som nå hadde blitt så stor at jeg ikke turte å gå ut alene. Jeg turte ikke levere barna på skole og i barnehage alene, jeg måtte ha noen rundt meg hver gang jeg gikk ut døren.

Jeg kommer aldri til å glemme ordene jeg ble møtt med; "Dette er jo litt din egen feil da".

Hva?

Så fordi jeg hadde skrevet et blogginnlegg om hvordan jeg opplevde et brudd, så var det gyldig grunn for å trakassere meg på det groveste. Det legitimerte retten til å true mitt liv og ødelegge det? Ikke bare var livet mitt frarøvet meg, ytringsfriheten min ble også tatt fra meg.

Jeg gikk gråtende ut derfra, jeg hikstet og følte meg helt alene. Nå kunne hvem som helst gjøre hva som helst med meg fordi jeg hadde skrevet et blogginnlegg.

Politiet tok ikke engang imot en anmeldelse!

Jeg gikk hjem og skrev et nytt blogginnlegg hvor jeg beklaget meg for det gitte blogginnlegget og tok på meg all "skyld", det fikk stå i ca to uker før jeg la ned bloggen. Jeg gikk inn å "sperret" facebook slik at kun de jeg var venner med kunne se profilen min, men jeg sluttet å dele ting om meg og mitt. Det samme gjorde jeg med instagram og snapchat, og så gikk jeg 'under jorden'.

Jeg fortsatte samtaler med min psykiatriske sykepleier for henne stolte jeg på og hun kunne komme hjem til meg de gangene jeg ikke hadde noen som kunne følge meg til avtaler på kontoret hennes. Jeg kuttet ut alle utenom min bestevenninne, for hun stod i dette sammen med meg fra starten av. Men ellers alle andre turte jeg ikke stole på lengre, utenom familien min.

Så når jeg igår hørte dem snakke så "varmt" om viktigheten av å si ifra og deres fokus på å ta disse nett trollene så lurte jeg veldig på hva som har skjedd de to siste årene, for det var helt klart ikke så viktig for to år siden. For da satt nemlig sittende regjering og trengte ikke love gull og grønne skoger for å vinne velgere. De satt trygt hjemme, beskyttet og levde livet sitt fritt, med mulighet til å ytre sine forhold og tanker til ting de anså som viktig, for dem.

Mens jeg satt fengslet i mitt eget hjem, livredd for mitt eget liv, mine barns liv og vår fremtid. Jeg satt hjemme fordi politiet og Kripos ikke anså disse truslene som "viktige" nok til å gjøre noe med dem, jeg hadde jo tross alt lagt opp til det selv.

Det ble like banalt for meg å høre på dem nå som da voldtektssaken mot en ung jente gikk for retten og flere menn slapp unna fordi hun valgte å drikke med dem og bli med dem på fest.

Det største spørsmålet her blir jo;

Hvis jeg nå får hets, etter dette innlegget, vil det bli tatt imot en anmeldelse da? Vil det bli tatt på alvor, eller var det bare noe de snakket fint om på nyhetene igår fordi det er valg rett rundt hjørnet? Satt på spissen så vil dette innlegget bli en "sak" de vil bruke i kampen mot nett troll hvis noen av disse truslene blir utført og jeg tar skade, til og med dør, av dem.

Det er tragisk valgkamp-kampanje det!

En av politikerne på nyhetene hadde selv opplevd dette og levde på skjult adresse med hemmelig telefonnummer og hennes anmeldelse ble henlagt!

Er det virkelig en så kynisk regjering vi vil ha; som lover å ta vare på oss, på tv, men når vi spør om hjelp så blir vi avfeid med at vi la opp til det selv?!

Spar meg! Sett heller inn bedre ressurser hos politiet slik at de kan hjelpe, for nå henlegger de saker fordi de er underbemannet pga dårlig lønn og vilkår. Jeg tviler på at politimannen som avviste meg følte at han gjorde en god jobb den dagen, for i ettertid var de kjapt ute når jeg ringte etter dem. Jeg fikk opphevet besøksforbudet som jeg var ilagt og jeg ble trodd på min sak ift det bruddet. Men jeg har enda ikke fått en beklagelse for at de var med på å stjele TO ÅR av livet mitt.

Den dag idag passer jeg på hva jeg deler, hva jeg skriver om og hvordan jeg skriver det. Jeg får hets, men ikke av det helt alvorlige slaget, sånn at jeg frykter for livet mitt. Jeg er på vei tilbake til frihet og trygghet, men jeg har fortsatt en lang vei å gå.

Likevel er det viktig å si ifra, hvis man tier blir ikke ting gjort noe med og nett trollene får fortsette og skape frykt bak falske nick. Noen må gå foran og vise seg, kanskje flere kommer etter og tør å stå frem. For hvis politikerene visste hvor mange som lever slik så hadde de kanskje gjort noe og ikke bare lovet fine ord på tv!

Del gjerne innlegget slik at det forhåpentligvis når en av disse politikerene!

#tenkdegom #politikk #valg #valgkamp #propaganda #trusler #frykt #politi #skjerpings #semeg #tamegpåalvor #kripos #netthets

Visse hendelser i livet setter dypere spor enn andre og noen blir med deg resten av livet, på den måten at du aldri glemmer dem. Hjernen vår klarer bare å "lagre" så og så mye, så noen minner forsvinner med tiden, man husker ikke alt.

Men noen ting setter så dype spor at man ikke kan glemme dem, selv hvor hardt en vil og prøver.

Det blir som et sår, det gror, men man får et arr.

Kan man tilgi et annet menneske som påfører deg slike arr, vonde minner og kanskje til og med traumer? Det sies at man må tilgi, ikke fordi de fortjener det, men fordi du gjør.

Jeg brukte lang tid på å forstå hva det betyr. Det vil si; jeg forstod ordlyden i det, men jeg forstod ikke hva det betydde. Hvordan kunne jeg tilgi noen som påførte både meg og barna mine slike stygge arr? Det ville føles ut som om jeg godtok det som hadde skjedd og dermed på en måte sa at det var greit.

Men etterhvert forstod jeg at det ikke handlet om det. Frem til da føltes det ut som om motparten "vant", mens jeg "tapte". Men det var jo ikke det det handlet om i det hele tatt.

Det handlet om at jeg måtte gi slipp på min bitterhet, sårhet og smerte, ved å tilgi. Hvis jeg fortsatt å "hate" så dvelte jeg fortsatt ved det, og tillot at det opptok mye tid av livet mitt.

Jeg hadde så mange spørsmål, så mye jeg ville ha sagt, men jeg fikk ikke muligheten til det, og det gjorde at det var vanskelig å tilgi, til å begynne med.

Etterhvert lærte og forstod jeg at dette var smerte jeg fortsatte å påføre meg selv, via en annen person. Jeg tillot at denne personen fortsatt fikk være en så stor del av livet mitt, uten engang å være tilstede.

Jeg husker enda den dagen jeg bestemte meg for å tilgi, legge det bak meg og gå videre. Det var en solfylt vårdag, jeg våknet opp og følte en enorm lettelse. Jeg ringte min mor og sa; "nå er jeg klar til å tilgi h*n og gå videre, idag er dette over".

Det føltes utrolig deilig å kunne si det høyt og mene det, jeg var endelig fri.

Det var ikke som om jeg "tapte" noe den dagen, jeg fikk livet mitt tilbake. Arret som var risset inn i hodet, hjerte og sjelen min bleknet. Det fikk ikke prege livet mitt lengre, det ble ikke like "synlig" i livet mitt lengre. Jeg ville ikke dvele ved det vonde som hadde blitt påført meg, jeg ville ikke hate eller være bitter.

Den dag idag synes jeg bare synd på h*n. Man vet aldri hvorfor noen gjør det de gjør, og det er nok like greit i mange tilfeller. Min mor pleier alltid å si "du skal være glad du ikke forstår det, for da hadde du vært like ille" og det er noe i det.

Jeg har aldri fortalt personen at jeg har tilgitt, det er heller ikke så viktig, for dette var noe jeg gjorde for meg. Og det føles godt å ha tilgitt.

"Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere".

Det å tilgi er å slippe taket, på det som holder deg igjen. Du kan ikke styre det andre velger å gjøre, men du kan velge å ikke la det holde deg tilbake. Det betyr ikke at du godtar det som ble gjort, men at du ikke lengre dveler ved det og lar det påvirke deg og livet ditt. Det gir deg livet ditt tilbake!

#tilgivelse #fadervår

Jeg har gått to dager over tiden og det merkes på formen, smertene tiltar og kroppen er i ulage.

Hadde det ikke vært for at det hadde vært fysisk umulig og at jeg har endometriose så kunne jeg kanskje blitt bekymret.

Men med den diagnosen så er dette helt vanlig; uregelmessig menstruasjon. Den kan komme før tiden og den kan komme etter tiden, uansett så er det fryktelig irriterende. Å gå i svømmehallen eller badeland er jo en russisk rulett. I mitt tilfelle får jeg ikke bruke tampong da det kan utløse alvorlig infeksjon i livmoren min, det kan være farlig, så derfor må jeg bruke bind. Det er ikke akkurat fristende og bade med bind, det trekker jo som kjent til seg væske og selv uten mens så blir det bare ekkelt å bade med.

Uansett, den kom da, to dager for sent. De to første døgnene er så ufattelig smertefulle og når den i tillegg kommer for sent så er det på grensa til uutholdelig.

Jeg har tre døtre og det ligger jo i kortene at de kan arve denne sykdommen siden den er arvelig. Jeg håper og ber om at de skal slippe dette smerte-helvete!

Tusen takk for at dere tar dere tid til å lese og at jeg kan få ut litt frustrasjon og tanker her inne, dere er gode..<3

#endometriose #helse #sykdom #smerter #menstruasjon #gravid

Er det noe jeg savner mer enn noe annet etter at jeg ble syk, så er det trening. Jeg savner gleden av å ha slitt ut kroppen på en god måte og det å glede seg til å gå på trening.

Ingenting er så deilig som å pushe kroppen og sinnet sitt fysisk og psykisk.

Dessuten var det liksom min egen tid, hvor jeg kunne koble musikk i ørene og bare være Marie i to timer. Ingen barn, ingen husarbeid, ingenting. Bare meg, musikken, treningsapparatene og vannflaska.

I tillegg nærmer jeg meg 40 år og liker å se bra ut, stramme opp på de rette stedene og holde kroppen vedlike.

Jeg sier ikke at det er viktig å se bra ut, men for meg er det viktig at jeg føler meg vel med utseende mitt og kroppen er jo en del av det.

Jeg har snakket med legen om dette med å trene og vi er nok ikke helt enige enda. Jeg pleide og trene hardt to timer om dagen før, det mener han jeg bør unngå og har sagt jeg kan begynne med å gå korte turer. Det er liksom ikke helt det samme, så jeg har fått et lite program med øvelser jeg kan gjøre hjemme.

Uansett så er målet mitt å komme meg tilbake på treningssenteret på nyåret. Det vil kreve mye av meg, men det vil også være verdt det.

Jeg tok noen bilder av beina og magen min idag, det er sånn jeg gjør, spesielt når jeg er syk, og så at det fortsatt kan ses at jeg har trent før. Da savner jeg treninga ekstra mye, men sånn sett er det bare 4 måneder igjen av året så det får gå.

Akkurat nå ligger jeg rett ut med influensa og omgangsyke, så trening er helt uaktuelt de neste dagene. Men drømmene kan ingen ta fra meg.

Ha en fin tirsdags-kveld, Sødiser..<3 Og takk for all støtte på det ene innlegget mitt igår..<3

#trening #kropp #helse #sykdom

Jeg står opp og det første jeg snubler over på badet er skittentøyet, jeg plukker det med meg siden jeg likevel skal ned i vaskekjelleren for å sette på en maskin. Ungene ryddet ikke etter seg da de perlet kvelden før, så det må jeg ta før jeg dekker på frokost-bordet. Vel inne på kjøkkenet har sønnen lagd seg mat etter at jeg ryddet det før jeg la meg kvelden før, så det må ryddes igjen. Jeg lager frokost, dekker på og av bordet, rydder på plass etter meg. Går ned i vaskekjelleren for å henge opp maskinen med klær som er ferdig. Ungene har tatt frem legoen og styrer med den. Det er lørdag og vi skal avgårde på stranda, de rekker ikke å rydde før vi går. Vi koser oss ute hele dagen, det vil si de koser seg, jeg "holder vakt". En liten 5 åring som ikke er svømmedyktig må passes på hele tiden og det er mye folk på stranda.

Vi kommer hjem og har for lengst passert middagstid, så det er kveldsmat som står for tur. De vil helst lage maten selv, eller hjelpe meg å lage den, må rydde kjøkkenet igjen.

Badetøy og håndklær etter tre personer må i maskinen, bare å få satt den på. Igjennom dusjen med to små, pusse tenner og i seng. Vent litt, jeg må jo skifte på sengene deres, en halv time senere; go'natt.

Jeg går ned i stua, opp på soverommet, må skifte på min egen seng også. Ungene er tørste, jeg må hente vann. Klokka er nå blitt 20.30. Så må de på do, mens de krangler om hvem som skal gå først. Jeg står tålmodig å hører på. Klokken 20.45 er de ferdig på do og går opp igjen. Jeg setter meg ned og kommer på at jeg må henge opp tøy, igjen. Dusje burde jeg også ha gjort, gjør det når jeg har hengt opp tøyet. Går i dusjen og etter nøyaktig tre minutter står begge jentene midt på gulvet å spør hva jeg gjør!?

De må fortelle meg noe, så de blir stående der i 5 minutter mens jeg kjapper meg for å bli ferdig, jeg må jo følge dem opp for de tør ikke gå alene. Jeg hiver på meg et håndkle og følger dem opp, go'natt.

Klokken 22 kommer den minste ned igjen og sier hun ikke får sove og vil ligge i min seng. Faen, jeg har glemt å legge på nytt sengetøy, så jeg gjør det. Klokken 22.30 kommer eldste ned å vil sove i min seng, de ligger å ler frem til klokken 23.00.

Jeg lister meg opp å prøver å finne en plass i senga ca kl 23.30, men de ligger som sjøstjerner og opptar hele senga som er på 2x2 meter! Jeg legger meg på sofaen og håper på å få sovet litt før alt gjentaes neste dag.

Fytti katta jeg gleder meg til sommerferien er over!

#husmor #alenemammalivet #småbarn #sommerferie

Nei, det er ikke synd på narkomane. Eller jo, det er synd at de har havnet i den situasjonen de er, men det er ikke synd på dem fordi de er narkomane.

Jeg sier dette hver gang jeg diskuterer dette med noen og blir møtt med ymse reaksjoner.

Jeg mener at vi alle har samme utgangspunkt når vi står ved et veiskille, det er vi som tar de valgene vi gjør.

Det er lett å gjemme seg bak unnskyldninger som at man hadde en vond barndom og derfor søkte trøst og tilflukt i narkotika. Men vet du; det er mange som har hatt en vond barndom og ikke blitt narkoman.

Jeg tror ikke jeg har møtt en psykolog som ikke har lurt på hvorfor ikke jeg ble narkoman, men min bakgrunn og historie. Svaret er enkelt; jeg valgte å ikke bli det. Jeg valgte å stå i kampene og jeg valgte å takle dem, uten rus.

Det er mange som sier at de ikke hadde ressurser og nettverk rundt seg til å hjelpe dem med å velge noe annet. Vel, du må likevel velge det selv. Jeg kan godt gå med på at samfunnet og helsevesenet burde vært bedre rustet til å fange opp og hjelpe mange før det går galt. Likevel er det du som til syvende og sist velger rusen. Man er såpass opplyst i dagens samfunn at man vet hvor vanedannende og avhengighetsskapende rusmidler er at man kan ikke gjemme seg bak fraser som "men jeg har kontroll" uten å virke som en idiot.

Verden er en stygg plass å leve for mange, og kamper utspilles hver dag i familier, vennekretser og samfunn, men det gir deg ikke en unnskyldning til å begynne å ruse deg.

Personlig går jeg på sterke smertestillende, som er veldig avhengighetsskapende. Og til tider kan jeg kjenne det jeg nå vet at er abstinenser, fordi kroppen min vil ha dem, men smertene er ikke så sterke at jeg trenger å ta dem. Da må jeg gå i meg selv og tenke over hva det er som skjer. Vil jeg virkelig la behovet komme fremfor nødvendigheten?

Svaret mitt er nei.

Det hadde vært enkelt å ta en ekstra i ny og ne, kanskje få sovet bedre, eller bare generelt blitt litt mer 'likegyldig'. Men hvem lurer jeg da? Jo, meg selv. Dessuten hadde jeg risikert å blitt nektet disse medisinene av legen min, medisiner jeg må ha for å dempe smertene som ødelegger livet mitt.

Det er ikke synd på narkomane i den forstand at vi bør forstå hvorfor de ruser seg, det har de faktisk valgt selv. Det som er synd er at ingen fanget dem opp tidligere, at de selv ikke verdsatte sitt eget liv høyere og at de har utsatt familie og venner for en smertefull situasjon de ikke kunne hjelpe dem med.

For du kan ikke hjelpe en narkoman og ikke han vil hjelpe seg selv. Da blir du stående hjelpesløs på sidelinjen som tilskuer. Er det da fortsatt synd på den narkomane?

Kall meg gjerne kynisk og "uvitende", men jeg vet nok til at en narkoman har valgt det livet selv.

Ingen dårlig barndom, ingen mobbing eller fattige kår kan unnskylde at du valgte å begynne å ruse deg.

Selv om min mening er ganske krass her, så syns jeg fortsatt vi skal hjelpe dem som har kommet dit hen i livet, jeg syns vi skal bruke penger, tid og ressurser på å hjelpe disse menneskene. Men jeg tror dessverre ikke hjelpen ligger i å opprette sprøytebusser, kaffeer eller herberg. De som virkelig vil ut av dette bør få tilbud om behandling og oppfølgning. Det bør opprettes sentre hvor disse menneskene kan få hjelp, både psykisk og fysisk til å komme på rett kjøl og finne veien tilbake til et rusfritt liv.

Du hjelper ikke en narkoman ved å gi ham et sted hvor han kan spise gratis frem til kl 23, få rene klær og en dusj, for så å gå tilbake på gaten for å ruse seg.

De trenger hjelp 24 timer i døgnet, de trenger å lære å leve et liv uten rus og de trenger noe å gjøre når dette er oppnådd. De trenger hjelp til å få i gang en stabil økonomi, skape et trygt hjem og takle livets motgang som en gang gjorde at de rømte til rusen.

Hvorfor bruker vi ikke mer tid og penger på dette, fremfor de overfornevnte tingene?

Du må ta fra dem det som gjør at de fortsetter å ruse seg og gi dem det som gjør at de får lyst til å la være.

Verden er en stygg plass å leve for mange og de som har det godt gjør den bare styggere ved å syns synd på narkomane og gi dem 'brødsmuler fremfor å servere dem et herremåltid'..

#narkotika #helsenorge #samfunn #kjærlighet

Mulig jeg høres sånn ut som en bitter gammel dame nå, det er ikke intensjonen.

Hver dag får jeg opp minner på facebook som viser hva jeg delte på denne dagen for så og så mange år siden. Og de dagene jeg har delt statuser som jeg var så lykkelig sammen med "min kjære" kjenner jeg at gir meg en flau smak i munnen. Som regel var jeg ikke så lykkelig nemlig og dessuten er jeg singel den dag idag og kjenner at jeg ikke vil minnes på disse dagene.

Jeg husker jeg spurte en venninne en gang om ikke hun tenkte over dette for noen år siden, da hun delte opptil flere ganger om dagen hvor "lykkelig" hun var med sin kjære; tenk om dette ikke varer evig, blir det ikke flaut i ettertid å se disse oppdateringene? Hun svarte som jeg sikkert ville gjort selv om jeg var i et forhold da at; jeg er jo lykkelig nå så da vil jeg dele det.

Dessverre er hun også singel den dag idag.

Og jeg må innrømme at om jeg skulle "finne kjærligheten" igjen så kommer jeg ikke til å proklamere det på facebook. Jeg har ingen garanti for at det vil vare evig, og om ikke det gjør det så vil det bare minne meg på atter en "feiltagelse" i all fremtid.

Jeg ler litt for meg selv her jeg sitter å skriver, men tenk litt på det;

Du sitter med din nye kjæreste og feirer 6 måneder sammen og så popper det opp minner på facebook at for 4 år siden så feiret du 6 måneder med en annen kjæreste. Det er jo bare tragi-komisk.

For all del, jeg ser mennesker som feirer 10 års bryllupsdag inni mellom og blir kjempeglad over å se slikt, men dessverre så skjer det oftere at jeg ser noen feire 1 års jubileum med noen andre enn den de feiret med for 2 år siden.

Er det bare meg eller burde man revurdere hvilke jubileer man velger å dele på denne plattformen? Det har i alle fall fått meg til å tenke meg nøye om på hva jeg har lyst til å dele med vennene mine på sosiale medier!

Ha en strålende lørdag i gråværet, Fininger <3

#facebook #kjærlighet #sosialemedier #flau #bitter #morsom #ironi #skam

Igår fikk jeg et spørsmål jeg faktisk har fått noen ganger før, så nå tenkte jeg at jeg like gjerne kunne svare på det her inne. Da får de som lurer svar og så slipper jeg å forklare meg om igjen, og om igjen.

Det er visst mange som lurer på hvordan jeg har råd til å reise på ferie, shoppe og eie et hus, når jeg ikke jobber.

Vel, jeg har faktisk jobbet en gang i tiden, før jeg ble ufør. Så uføretrygden min er beregnet ut ifra hva jeg tjente da jeg jobbet. Dessuten kjøpte jeg et hus med utleie-muligheter, slik at lånet på huset nesten betaler seg selv.

Jeg har ikke alltid vært flink med penger, så den gangen jeg kjøpte huset valgte jeg å skaffe meg en person som kunne hjelpe med med økonomien. Det er det smarteste jeg har gjort.

For nå har jeg lært meg hvor viktig det er å styre økonomien riktig. Jeg er flink til å handle på salg og jeg har valgt å sette opp skatte-prosenten min slik at jeg sparer på den måten.

Jeg har ikke lyst til å gå ut med nøyaktige tall, men så lenge man tenker seg om når man handler, følger med på tilbud og forvalter pengene sine riktig så kan en leve ganske greit.

Uansett så syns jeg det er ganske trist, og frekt egentlig, å sette spørsmålstegn til hvordan jeg lever livet mitt. I tillegg se ned på meg "fordi jeg ikke jobber, men har råd til å kjøpe hus, shoppe og dra på ferier".

Jeg var heldig med huskjøpet og fikk god hjelp til å finansiere det. Igjen; det er ikke noe noen har noe med. Men hvis dere lurer så kan jeg svare på spørsmål på innboks, for jeg vil ikke gå ut her med personlige opplysninger.

Det er helt klart at det er mye misunnelse ute å går ift min økonomi, noe jeg ikke helt forstår? Det går an å spørre meg om ting uten å snakke nedlatende til meg eller mistenke meg for å jukse meg til ting. En uføretrygd på man ikke så enkelt og som sagt så blir den regnet ut ifra hva du tjente før du fikk den, dermed kontrollerer ikke jeg det.

Håper dere fikk svar på det dere lurte på og at jeg nå kan respekteres for den jeg er, slik jeg velger å leve og hvordan jeg har råd til det.

Ha en strålende fredags-kveld, Sødiser <3 Vær snille med hverandre og respekter hverandre <3

#respekt #økonomi #misunnelse #nysgjerrighet

Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal begynne dette innlegget, eller om jeg tør å poste det. Jeg har prøvd å skrive det i en måned nå, slettet og redigert. Det har ligget i arkivet mitt og vært som en vond klump i magen. Men jeg må skrive det, for jeg vet at jeg vil føle meg litt bedre etterpå.

Det sitter nok mange der ute å har det på samme måte som meg, som kanskje føler at de er helt alene om å ha det sånn. Det gjør det faktisk vondere å skrive dette innlegget, ingen skulle måtte ha det sånn.

Vel, det er jo bare å begynne en plass;

Den siste måneden har vært ganske tøff, slitsom faktisk. Jeg sover dårligere, matlysten glimter med sitt fravær og sosialt har jeg lukket meg inne. Disse "tilbakefallene" er ganske tunge, selv om jeg er vant til dem og vet at de kommer. De vil faktisk komme med jevne mellomrom, resten av livet mitt. Det er slik det er å leve med ptsd, posttraumatisk stressyndrom.

Visse årstider, høytider, steder, lukter og lyder kan sette en helt ut av spill. Man er plutselig tilbake til den verste tiden av livet sitt. Det mørkeste, kaldeste og skumleste stedet som finnes, man blir satt år tilbake i tid og gjenopplever grusomme ting. Selv om man vet at det ikke skjer på ordentlig, det er bare en følelse, så gjør den følelsen noe med deg. Følelsen du fikk da dette faktisk skjedde, den blir med deg resten av livet, selv om selve situasjonen som utløste den er over. Kroppen glemmer aldri hva du følte akkurat da.

I mitt tilfelle denne gangen så var det en enkel liten ting som utløste det, og jeg fikk panikk. Selve panikken varte bare en times tid, men alle minnene og følelsen rundt situasjonen henger fortsatt i meg. Man kan ikke se det på meg, man merker det egentlig ikke annet enn at jeg trekker meg litt tilbake og blir stille. Jeg er til vanlig ganske utadvendt, sosial, tøysete og morsom. Men når dette oppstår blir jeg en stille og innesluttet person. Det tar tid å bearbeide og komme seg gjennom dette, det koster mye mer enn hva man ser utad.

Man lærer seg å unngå opplagte ting som kan utløse dette, men man kan ikke skjermes fra alt, det skal man ikke heller.

Og man blir redd, fryktelig redd. Dette er noe man ikke kan styre, det må læres. Mange timer i terapi har gått med for å lære seg å takle og håndtere dette, likevel er det like slitsomt når det oppstår. Dessuten blir man redd fordi man har barn, man vil ikke påvirke deres hverdag med dette. Man blir redd for at de rundt en skal forsvinne fordi en selv trekker seg unna. En blir redd for å bli dømt. Selv om dette er noe noen andre har påført deg så føler du skam og skyldfølelse. Det er jo deg det er noe galt med. Personlig kan jeg bli sjalu på mennesker som ikke vet hva jeg snakker om, ikke fordi jeg skulle ønske de hadde opplevd dette og kunne forstå, men fordi jeg skulle ønske jeg hadde sluppet. Følelsene skifter hver halve time, fra å være glad til bunnløs sorg og fortvilelse. Man føler at verden er den tryggeste og styggeste plassen å være, på en og samme tid. Det kan nesten sammenliknes med å være bipolar, utifra hva jeg har lært om den sykdommen. Dette er jo også en underdiagnose man kan få i forbindelse med ptsd diagnosen, men ikke alle får den.

Selv om jeg blir redd og sliten, så har dette også styrket meg, både som person og mor. Jeg har lært og forstått verdien av å snakke om ting når de oppstår, viktigheten av å ha trygge mennesker rundt seg som står støtt når du trenger det. Dette har gjort meg til en bedre mamma for barna mine, tilstedeværelsen min er livsviktig for dem. På mange måter gjør det at jeg takler min ptsd bedre, fordi jeg må. Jeg har mine personer som jeg kan snakke med når det er på sitt verste, slik at jeg kan stå støtt når barna mine trenger meg. Frem til mine barn blir voksne så skal jeg gjøre mitt for at de skal slippe å måtte oppleve noe som gir dem et lite snev av dette. Jeg kan ikke beskytte dem på samme måte når de blir voksne og skal erfare livets opp og nedturer. Men jeg kan jobbe med meg selv slik at jeg kan ta imot dem og være deres støttespiller om de skulle oppleve noe i voksen alder. En vil jo gjerne pakke dem inn i bobleplast og skjerme dem fra alt som er stygt og vondt. Likevel så må en tørre å slippe taket og stole på at det finnes andre der ute som også vil det beste for dem, selv om frykten av og til gjør at en ikke har lyst til å slippe dem ut av syne.

For det er utrolig skummelt å innse at små ting kan utløse en så stor "krise" i livet. Det kastes på deg og du må bruke mye energi på så lite. Jeg sier det sikkert til det kjedsommelige, men man må passe på hva en sier og gjør mot mennesker, man vet aldri.

Det beste du kan gjøre for deg selv er å stå i det, kjemp deg tilbake og overvinn de følelsene som prøver å ta over kontrollen. Du skal ha kontroll over ditt liv. Av og til må man ha hjelp til å ta tilbake den kontrollen, men det er ingen skam i det. Dette er ikke din feil og du skal heller ikke måtte stå i dette alene.

Det er du som er den sterke oppi dette, det er du som lever med dette, husk det!

#psykisk #helse #ptsd #skjult #sykdom #semeg #kjærlighet

Vær så snill, jeg skriver dette innlegget for alle jenter som sliter med vekta, tykke som tynne. Jeg velger å legge ved bilder av min egen kropp da jeg ikke føler for å 'henge ut' noen andre.

Det er ufattelig slitsomt å måtte passe på vekten sin hele tiden, når kropp og sjel ikke lengre jobber sammen i harmoni.

Det å måtte passe på hva du spiser er slitsomt, om det er fordi du er tykk eller tynn. Mat blir en fiende som man orker ikke forholde seg til det.

Det er faktisk for jævlig når andres kommentarer får deg til å hate kroppen din.

Jeg tror faktisk det er av misunnelse andre tar seg den frihet til å kommentere andres kropp, fordi de selv skulle ønske at de var tykkere, eller tynnere. Det er mye lettere å se splinten i 'din brors' øye enn bjelken i ditt eget.

Personlig prøver jeg å ikke bry meg, men det stikker i hjertet hver gang noen har noe å si om at jeg har lagt på meg, eller tatt av meg. Jeg skammer meg ikke over kroppen min, tvert imot så syns jeg den ser bra ut etter fire graviditeter og fire keisersnitt, dessuten nærmer jeg meg 40 år.

Det som derimot gjør at jeg overanalyserer hvordan jeg ser ut er når noen kommenterer den, som regel på en spydig og negativ måte. Da blir jeg veldig opphengt i hvordan jeg ser ut, og trenger bekreftelse på at jeg ser helt normal ut. Jeg trenger ikke å høre at jeg ser sykelig tynn ut, eller oppblåst og gravid, ei heller har jeg behov for å høre at jeg er deilig og sexy. Jeg trenger å høre at jeg ser helt normal ut!

I mitt tilfelle er det sykdom som gjør at jeg sliter med å gå opp i vekt, men pga endometriosen så blir jeg oppblåst på visse tidspunkt i måneden og ser da "gravid" ut.

Noen sliter med overvekt, eller spiseforstyrrelser, det er også en sykdom. Tenk om du hadde migrene og folk hele tiden skulle kommentere; nå syns jeg du klager for mye, du er for mye borte fra jobb og sosialt liv, du klarer vel å pine deg gjennom en kveld ute? Hvor slitsomt hadde ikke det blitt i lengden? Veldig slitsomt skal jeg fortelle deg. Jeg er ganske sikker på at du hadde tenkt på deg et migreneanfall bare for å pine deg gjennom alle kommentarene du fikk.

Du hadde til slutt ikke orket å forholde deg til mennesker fordi de hele tiden skulle kommentere det som plager deg nok som det allerede er.

Ingen ønsker å være syk, hverken på den ene eller andre måten. De fleste går til legen og gjør det de kan for å få bukt med sykdommen og det er en kamp. I sport er det ansett som usportslig å rope nedlatende ting til spillere, bare fordi du ikke heier på det laget. Slik burde det være i livet generelt; hva med å heie på dem som sliter, hjelpe dem opp og frem, fremfor å påpeke den innlysende.

Jeg heier på alle dere ute som sliter med en eller annen type sykdom, om man kan se den eller ikke, jeg heier på alle! Fordi alle trenger støttespillere som er med dem i motgang og medgang, uten at man må påpeke hva de sliter med!

Kall meg gjerne dum, men jeg tror de fleste som sliter med sykdom vet at de gjør det, og ikke trenger tilskuere som forteller dem at de feiler noe..

P.s; Jeg har mindre klær på når jeg går i bikini på stranda, at noe får seksuelle tanker av bildene sier noe om dem, ikke meg!

#sykdom #helse #kropp #sjel #kjærlighet #omsorg #semeg

Hovmod står for fall sier de. Vel jeg har aldri ansett meg selv for å stå for hovmod.

Det å tro på seg selv, finne styrke når du er svak og reise deg etter at du har falt kan umulig være hovmod.

Det finnes mennesker som vil stille spørsmålstegn til alt du gjør, uansett hvor bra du gjør det. Hev deg over det, gå videre med rak rygg og løftet hodet. De vet ikke hva du måtte gjennom for å komme dit du er. De vet ikke hva det kostet deg å reise deg igjen etter at du falt.

Men i blant må man åpne munnen å skrike høyt for å stilne alle disse menneskene. Man må vise dem at man ikke godtar hva som helst.

Så lenge de lar deg være så er freden sikret og man kan leve videre i sine gitte liv.

La aldri noen fortelle deg at du ikke er god nok, at du ikke duger eller er verdifull, for det er du!

Det er lov til å minne mennesker på hvorfor du er Dronning i ditt liv, uten at det kan kalles hovmod. Det er lov å reise seg over flokken og vise dem hvorfor du er den sterkeste, så lenge du gjør det for å løfte andre opp dit du er kommet.

La dem som ikke vet bedre se på deg og undres over hvorfor du fortsatt står oppreist og hvorfor du fortsetter fremover. En etter en vil de se hva som er godt i deg og følge deg.

Det gode vil alltid seire, uansett.

#dronning #styrke #hovmod #kjærlighet

Minste-Prinsessa hostet litt natt til igår og litt da jeg leverte henne i barnehagen, men ingen tegn til feber. Den feberen kom snikende senere på kvelden nemlig og hosten økte på, så hun måtte være hjemme fra barnehagen idag.

Jeg har fått en betydelig sprekk i helsa etter turen vi hadde til Paris og går for "halv maskin".

Jeg hører alle snakke om hvor deilig det skal bli med sommerferie og at late dager skal nytes. Vel, jeg er ikke en av dem som priser denne tiden på året. Av opplagte helsemessige grunner så er rutiner alfa omega her i hus, et par netter hvor leggetiden sklir ut så raser hele korthuset. Det har vært overnattinger både her og der, turer, utsatte leggetider og rutiner som har blitt brutt denne sommeren. Barna blir eldre og tester grenser på en helt annen måte enn i fjor, som barn flest gjør.

Jeg føler meg som "den kjipe" mammaen i gata når jeg må holde på innetider, leggetider og si nei til overnattingsbesøk, men jeg vet hva det gjør med oss. Barna mine trenger sin tid, sine rutiner og hviledager. Men det vet ikke de.

Vi har nå begynt på innkjøring til hverdagen og den er beintøff. Lille har begynt i barnehagen og mellomste begynner snart på skolen igjen. De er førskolebarn og snart 5.klassing, det kreves mer av dem nå.

Ære være dere som er to voksne og kan fordele dere litt.

#småbarnslivet #alenemammalivet #ferie #hverdag #morogbarn

Idag ble kontantstøtten økt til 7500 kr i måneden slik at foreldre kan være hjemme med barna sine lengre. Altså man kan være hjemme med barnet frem til barnet fyller 2 år og samtidig få en kontantstøtte på 7500 kr i måneden, skattefri.

Da jeg fikk mitt første barn i en alder av 17 år så fikk man den bare frem til barnet fylte ett år. Jeg fødte i mars, gikk tilbake til skole og fullførte før jeg startet som lærling 1.august det samme året. Senere har jeg fått innvilget ung ufør tilbakedatert til da jeg måtte ut i jobb fordi det nå har vist seg at det de da trodde var "slapphet" viste seg å være kronisk sykdom.

Jeg ble altså ikke trodd på at jeg var syk og tvunget ut i arbeid med en nyfødt. Hadde jeg ikke gjort det slik så hadde jeg heller ikke fått godkjent skoleåret det året og måtte tatt alt på nytt. Jeg fikk ikke engang vært hjemme med barnet mitt det ene året, som alle har krav på.

Det var ufattelig slitsomt å presse kroppen sin til det ytterste for å få en utdannelse. I tillegg var jeg kronisk syk, men ble ikke utredet for dette og dermed fikk jeg ikke hjelpen jeg hadde krav på.

Det jeg får med meg i denne diskusjonen er at det sitter mange "bedrevitere" der ute og syns noe om denne nye kontantstøtten. De mener at nye mødre/foreldre bør komme seg ut i jobb så fort som mulig og at barnet bare kan settes i barnehage.

Da jeg utdannet meg som barne og ungdomsarbeider så lærte jeg at det første året legger "grunnmuren" for barnets utvikling og at det er den viktigste tiden i et barns liv. Tilknytningen mellom mor og barn, barn og kjernefamilien er så utrolig viktig for hvordan barnet utvikler seg og blir senere i livet. Likevel finnes det mennesker der ute som mener at nye foreldre skal stresse med å finne jobb og barnepass det første året, slik at foreldrene kan begynne å jobbe når barnet fyller ett år.

Nå er dette utvidet til to år, med høyere inntekt. Nemlig slik at man skal kunne fokusere på det som er viktig; barnet.

Dessuten er det ikke gratis å ha et barn, selv om noen tror det. Alt koster, uansett hvor flink du er til å spare og handle fornuftig. Bare bleier, som det går mye av, koster ufattelig mye i løpet av en måned. Hvis du er så uheldig at du ikke kan amme og må gi barnet morsmelkerstatning så er den noe av den dyreste utgiften. En baby vokser i rekordfart, de vokser ut av klær nesten før du rekker å bruke dem.

Jeg forstår at mennesker som ikke har barn tror at det "bare" er å spare, kjøpe brukt og være flink til å lete seg frem til de gode tilbudene. Til og med mennesker med barn kommer med forslag til hvordan man kan spare penger, og det er fint og flott at noen har kapasitet og mulighet til å fungere slik. Men det gjelder ikke for alle.

Jeg kan bare snakke for meg selv; men til og med da jeg fikk mitt 3 barn slet jeg med dette, ta i betraktning at jeg var kronisk syk i tillegg, uten å ha fått dette "godkjent". Jeg fikk først innvilget uføre i fjor i en alder av 37 år. Hverdagen var en kamp for å bli trodd på min sykdom, i tillegg til at de prøvde å presse meg ut i arbeid, alene med 3 barn. Dere må også huske at økonomien blir indeks-regulert hvert år, derfor øker også inntekten ut ifra hvordan prisene stiger.

Du skal ha en plass å bo, du skal ha det du trenger i det hjemmet for å kunne bo der. Så må du gjerne ha penger til transport, til og fra jobb, til og fra barnehage. Ja, så kommer utgifter til barnehageplass. Hvis ikke man var i fast jobb i minst 6 måneder før du fikk barnet så har du ikke krav på noe annet enn overgangsstønad som "fast" inntekt.

Kontantstøtten er et godt bidrag til å løse alle disse utfordringene, samtidig spare litt i måneden. For når du skal ut i jobb så er det ikke gitt at du får en 100 % stilling, eller at du har mulighet til det fordi du ikke har økonomi til å betalte full plass i barnehage. Og har du ikke en 100 % stilling så får du heller ikke lån i banken, slik at du kan kjøpe din egen plass å bo, men må leie. Boligmarkedet er utrolig dyrt, spesielt om man må leie. For å kunne bo sentralt i forhold til jobb og barnehage, hvis du ikke har bil, så må du også betale deretter. Vil du bo billigere, må du skrenke inn på noe annet. Busskort er dyrt, dessuten krever det ekstra tid om du har fått barnehageplass i en barnehage som ligger på andre siden av byen fra der du har fått jobb, eller går på skole. Og hvis du er alene med omsorgen å må klare deg selv, så blir dette en så stor utfordring at de fleste gir opp lenge før de har begynt.

Det er så lett å sitte hjemme med en stabil og trygg inntekt, med en som du kan dele ansvaret og utgifter med, hvis du er frisk og har gode ressurser rundt deg å mene noe om andre. Å sitte der å komme med løsninger som kan fungere. Men man må også huske på at ikke alle er like, ikke alle har den muligheten som du har, ikke alle klarer å løse utfordringer slik du kan. Det å få barn er det største man opplever i livet. Men mange får den opplevelsen ødelagt da det plutselig settes nye og høyere forventninger til deg, i tillegg sitter det mennesker å forteller deg hvordan du bør, kan og skal leve det nye livet. Du får prakket på deg lover, regler og rettigheter, som du selv må sette deg inn i, uten hjelp. Permisjonsrett for mor og far, hva som er forventet av deg/dere og hvordan du/dere må løse det, for å ha rett på en inntekt.

Midt oppi dette ligger et nyfødt barn som trenger ro, stabilitet, kjærlighet og omsorg. Dette barnet vokser fortere enn man får med seg og plutselig er det tid for barnehage og skole.

Tidsklemma blandes med økonomisk rot, foreldre som krangler, både med hverandre og systemet.

Jeg leste en gang om en dame som ble meldt til barnevernet fordi hun ringte så ofte til nav, nav mente at hun umulig kunne bruke tid på barna sine siden hun brukte så mye tid på å sitte i telefonen med nav. Hun ringte dem fordi hun ble fratatt stønader og dermed ikke hadde trygg økonomi lengre som mor til små barn.

Systemet til nav er kronglete og tungt hvis man ikke kan deres lover og regler. Nå har en politiker stått på kravene og kjempet en kan for foreldre slik at de selv slipper, burde vi ikke applaudere det fremfor å klage på at foreldre fikk flere og bedre rettigheter? Folk snyter på systemet hele tiden og det er galt. Men å kverulere på at foreldre får mer penger og lengre tid sammen med barna sine burde komme langt ned på lista over ting vi henger oss opp i!

Jeg bare nevner det..

#kontantstøtte #barn #foreldre #rettigheter #nav #økonomi #krise #omsorg #semeg #

Igår skjedde det utenkelige på Sørlandssenteret i Kristiansand, en ung jente drepte en annen ung jente og skadet en annen.

Min sønn jobber på dette senteret, vi er der ofte å handler.

Jeg har venner som lar sine tenåringer dra alene til dette senteret for å shoppe sammen med vennene sine. Dette er reklamert som Norges største kjøpesenter. Det ligger ikke langt fra en annen attraksjon på Sørlandet; Dyreparken.

Igår ble dette åstedet for et drap.

En ung jente hadde rømt fra en barnevernsinstitusjon og gikk til angrep på ansatte og kunder i Coop Obs butikken.

Dagen startet nok på hver sin måte for de tre; men de hadde ett til felles, og det var at på et tidspunkt ville de alle tre befinne seg i en situasjon som ville endre livene deres, for alltid. En situasjon som ville endre livene til tre familier, og en hel nasjon.

En familie mistet et barn, et barnebarn, en søster og niese. En annen familie sitter å venter på svar fra sykehuset om hvordan det går med deres kjære. Og en tredje familie fikk et familiemedlem omgjort til draps-kvinne.

En hel nasjon sitter igjen med tusen tanker, følelser og spørsmål.

Hvordan kunne dette skje? Hvorfor skjedde dette? Og til slutt; Hvordan takler vi dette?

Ingen av dem som reiste til Sørlandssenteret igår regnet nok med at dagen deres skulle ende som den gjorde.

Vi har nok en gang møtt en situasjon som tester oss på samhold, medmenneskelighet, kjærlighet og mot.

Min største frykt er at jeg skal bli redd for å gå ut nå, redd for å sende barna mine ut alene og redd for å la dette påvirke min frihet. Det er nok flere med meg som sitter å kjenner på den frykten idag, men vi må fortsette å leve fritt.

Dette er som sagt en tragisk hendelse som rammer alle, men mest av alt går tankene mine til den døde jenta, den skadede jenta og familiene deres, samt familien til den siktede jenta <3 Idag må vi vise dem at vi står bak dem ved å fortsette å kjempe for den friheten de ble fratatt.

#drap #skade #tragedie #sorg #kjærlighet #mot #samhold #respekt #medmenneskelighet

Idag er det 2 uker siden en venn av meg døde.Vi rakk ikke å bli nære venner fordi vennskapet var så nytt, men i løpet av den tiden fikk han delt så mye med meg som gjorde at jeg følte jeg hadde kjent han hele livet.

Jeg vet enda ikke om det var et selvmord, eller et "uhell", det eneste jeg vet er at han hadde det tøft. Han hadde kommet inn på gal sti i livet og ville ut av den. Det som gjør det så utrolig vondt er at han prøvde å ringe meg en uke før han døde, men jeg rakk ikke telefonen og midt oppi min egen smertefulle hverdag så fikk jeg ikke ringt han opp igjen.

Jeg traff han ved en av mine mange innleggelser på sykehuset. Han satt ut på røykeplassen i rullestol. Han fortalte meg at han hadde tatt en overdose og blitt liggende en stund før noen fant han, så han var blitt lam i det ene benet. Han fortalte meg om livet sitt og sa at dette var oppvekkeren han hadde trengt for å ville få livet på rett kjøl igjen. Vi møttes på røykeplassen og i dagligstuen de dagene på sykehuset, vi ble venner på facebook og snapchat. Han sa han satte så pris på at jeg tok meg tid til å lytte til han og se han for personen han var og ikke det han hadde gjort. Vi fortsatte å holde kontakt på messenger og snapchat, hvor han holdt meg oppdatert på at han hadde skaffet seg leilighet og holdt seg nykter. Jeg ble så glad, for han virket oppriktig lykkelig og fornøyd med livet.

Jeg skjønte på en status jeg leste på facebook at han hadde sprukket, men før jeg rakk å spørre han så skrev han det selv til meg. Han var så lei seg fordi han hadde sprukket, men han hadde fått sånn en livsgnist av å snakke med meg sa han, at han ville fortsette å kjempe for et nykter liv. Han holdt kontakten via meldinger, men jeg forstod at han slet med noe.

Så ble det stille, merkelig stille. Ingen oppdateringer på snapchat eller facebook, bare den ene ubesvarte samtalen på messenger. Og så plutselig så jeg noen hadde skrevet på veggen hans; Hvil i fred.

Hjertet mitt sank i brystet mitt, han var borte, død.

Tenk om han hadde prøvd å ringe meg for å snakke, få råd eller bare trengte noe som kunne hjelpe han med å få tankene på plass? Tenk om dette ikke hadde skjedd hvis jeg hadde tatt telefonen, eller ringt han opp igjen. Tankene spant i hodet på meg, det gjør de enda. Tenk om. Jeg blir gal av å tenke på det!

Vi var ikke omgangsvenner, vi hang ikke sammen, men han sa jeg var en positiv brikke i livet hans. Og han var en positiv person i mitt liv, fordi han var så oppriktig. Med hans historie så kunne han lett forstå hvordan jeg hadde det når jeg følte meg nedfor og sliten. Han leste hvert blogginnlegg og gav meg tilbakemeldinger på dem, for han ville bli bedre kjent med meg. Men han ville ikke dra meg inn i livet sitt før han hadde blitt nykter og fått orden på ting, siden jeg har barn og lever et helt annet liv enn han gjorde. Han var i ekstase da han skrev melding til meg om at han hadde fått plass på avrusning og lurte på om jeg kunne besøke han der.

Så plutselig var han borte.

Og jeg føler meg så tom, trist og sint. For tenk om det ikke hadde skjedd om jeg bare hadde snakket med han den dagen for 3 uker siden.

Ingen er perfekte, alle gjør feil. Men jeg er utrolig glad for at jeg fikk bli kjent med denne mannen. Han ville så gjerne få det til, dette livet. Han hadde helt andre utfordringer enn meg, men likevel fant vi tonen, og på tross av ulikheter så hadde vi en gjensidig respekt for hverandre som mennesker. Alle fortjener å bli møtt som de menneskene de er og ikke dømt ut ifra de utfordringer de har.

Jeg håper du er på et bedre sted nå, vennen min, selv om du er dypt savnet her på jorden <3

#selvmord #døden #vennskap #respekt #narkotika #skyldfølelse #sorg

Idag hadde jeg andre og siste besøk hos legen for denne uka.

Heldigvis fikk jeg reise-tillatelse, så nå blir det Paris-tur på oss til fredag!

Det var både gode og dårlige nyheter hos legen idag, så jeg vet ikke helt hva jeg føler enda? Hjerte mitt slår som ei klokke og har virkelig bedre seg etter operasjonen for snart en måned siden. Samtidig har jeg slitt mer sterkere smerter i resten av kroppen den siste måneden, derav høyere dose med smertestillende. Kroppen min er helt utmattet av å ha store smerter, det sammen med høyere dose medisiner gjør at jeg er konstant utmattet. Jeg er så sliten at en enkel tur fra stua til badet er krevende for meg, jeg sover dårlig og har dårlig matlyst. Vi hadde ikke hatt en skikkelig runde med blodprøver siden mars, så de fikk fylt opp endel glass for sikkerhet skyld.

Jeg er så sliten at jeg har mest lyst til å legge meg under dyna å grine, men til og med det krever for mye energi av meg akkurat nå. Jeg er jo egentlig en positiv person som prøver å se lyst på det meste, men jeg må innrømme at jeg sliter litt for tiden.

Heldigvis er det 'lege og sykehus-fri' i litt over en uke nå, tur til Paris med mine tre Prinsesser og mamman min, det holder humøret oppe.

Håper dere har det bra og nyter siste rest av sommerferien, mine Fine <3 Så skal jeg prøve å være effektiv på bloggen å holde innleggene gående. Og for dere som ikke har meg på snapchat enda, så kan dere legge til egoliciouz for å få det siste, først ;)

#helse #helsenorge #hjerte #sykdom #ferie #snapchat

Av og til så faller det meg inn at jeg burde skrive et innlegg om hvordan jeg har blitt som jeg har blitt, hva jeg har opplevd og slitt med opp igjennom. Da hadde det kanskje vært enklere å forstå, jeg hadde sluppet alle antagelser, rykter og historier.

Samtidig så tenker jeg at det er min historie, og det bør ikke være nødvendig å måtte forklare hvorfor en er som en er. Dessuten hadde jeg vel egentlig bare tilføyd glede hos de nysgjerrige, som hadde fått stagget behovet sitt for å vite, men samtidig gitt dem mer å skape historier ut av. I tillegg omhandler min historie flere mennesker, som kanskje ikke har lyst til at "verden" skal få vite hvor stygg sannheten egentlig er. Men jeg har ofte hatt lyst til å fortelle, lyst til å skrive en bok om hvordan det har vært, og fremdeles er.

Likevel prøver jeg å slå meg til ro med at de som betyr noe ikke bryr seg, og de som bryr seg ikke betyr noe.

Det jeg derimot vil si er; det har kostet mye å komme dit jeg er idag. Mye mer enn hva jeg forteller og viser. For noen legges veien ut for dem før de begynner å gå, for andre så blir veien til mens man går. Og sånn har det vært litt for meg; jeg har måtte finne veien mens jeg gikk den.

Man kan ønske, håpe og ville noe, men det betyr ikke at det blir slik. Og mens andre går på jobb og blir sliten av det, så har livet i seg selv vært en "jobb" for meg.

Nå prøver jeg virkelig ikke å innta noen offer-rolle, heller tvert imot. Det å vite hva en vil er ikke synonymt med at en får det sånn.

Men selv på det aller mørkeste, på den dypeste grunnen så gav jeg aldri opp. Jeg har alltid til meg selv; dette skal ikke være grunnen for at jeg gav opp! Og det ble det ikke heller, fordi jeg hadde troen på meg selv. Jeg valgte å ikke gi opp. Jeg bestemte meg ganske tidlig i livet, som barn, for at om jeg noen gang fikk barn så skulle de aldri måtte oppleve det jeg har opplevd. Min overlevelses-taktikk ble at jeg skulle bidra med noe godt til andre, og først og fremst for mine barn. Etterhvert som jeg ble eldre så tenkte jeg; hvis jeg takler dette, så vil det kanskje gi andre håp om at de også kan klare det.

Jeg holdt ut for å kunne hjelpe andre til å klare å komme seg gjennom det de går igjennom. Verden er en stygg plass for mange av oss, den viser seg fra sin dårligste side gjennom de verste menneskene. Men noen må stå i det og kjempe imot, noen må vise at de ikke lar seg knekke. Noen må "ta en for laget" og gi de neste håp om at det finnes noe godt der ute.

Nå finnes det mennesker som vil motsi meg og kalle meg et dårlig menneske og til de vil jeg si; vi gjør alle våre feil, men måten vi prøver å gjøre opp for dem på, definerer oss som personer. Jeg vil også si at det alltid er to sider av en sak, så det får falle på sin egen urimelighet om man velger å beskylde et menneske som ikke kan forsvare seg. Ved dette mener jeg rykter som settes ut, rykter vil alltid florere der hvor de vannes.

Men som jeg begynte innlegget med; jeg skulle ønske jeg kunne fortelle hvorfor jeg er som jeg er, og gjør som jeg gjør. Men igjen; det kan jeg ikke gjøre uten å involvere andre, som gjerne ikke vil ha historien delt. Og dermed står man låst, låst fra å fortelle hvem, hva og hvorfor.

Jeg håper uansett at jeg når mitt mål i livet; nemlig å bidra til at andre får det bedre, gi andre håp, mot og styrke til å fortsette å tro på det gode i livet <3

#personlig #håp #kjærlighet #hat #psykisk #helse

Du vet, den ene man ikke klarer å gi slipp på. En x kjæreste man ikke klarer å komme over.

Det er ikke et ukjent fenomen og egentlig er det ganske naturlig. For Den Ene kjenner deg på godt og vondt, kjenner hele historien din. Du slipper å måtte gå inn i utdypende forklaringer om hvorfor ting er som de er, hvorfor du er sur og lei deg og gjerne vet at du trenger en klem før du har sagt det. Den Ene du kan ringe når som helst på døgnet og som alltid stiller opp.

Vi har alle Den Ene.

Men er det sunt for oss? Er det bra å gå tilbake på den måten, henge fast i den kjente, men gjerne ikke så kjære. For det er jo en x. En x det ble slutt med, for en grunn. En x som du også kjenner, på godt og vondt. Man holder fast fordi det er trygt, du vet hva du får og du slipper som sagt å "begynne på nytt".

Men er ikke det hele formålet ved å gjøre det slutt, at man skal gå videre og begynne på nytt.

Den Ene vil holde deg igjen fra å prøve noe nytt, og fra å gå videre. Man holder hverandre igjen i en slags 'ingenmannsland'. Dette går begge veier, for ingen klarer å gå helt inn i noe nytt når man vet at man har en 'back-up'. Man tror det er trygt og at man vet hva man får, men det er jo egentlig ikke sant. For du får ingenting. Du får der og da, men ingenting etterpå. Etterpå går man tilbake til der man var, joda, en har sikkert fått lettet litt på det som måtte lettes på og gjerne fått en klem, men man sitter likevel tilbake igjen, alene. Man vet at dette aldri vil bli mer enn akkurat det øyeblikket, så er det over.

Tenk om man går glipp av noe bra mens man sitter å tviholder på Den Ene. Tenk om livet passerer, årene går og plutselig er du gammel, alene.

Er det ikke bedre å slippe taket og stupe ut i det ukjente og finne veien selv? Uten en back-up, uten en å sammenlikne alle fremtidige med?

For en gang i tiden så gjorde du nettopp det og da traff du Den Ene. Hvorfor ikke ha gi deg selv og Den Neste en sjanse til å bygge opp det du en gang hadde? Du vet ikke før du har prøvd, det eneste du vet er at du har gjort det før, og det virket.

Se på det som å sykle; Når du først har lært det, så går det av seg selv!

Lykke til om du sitter i tenkeboksen og gruer deg til å gi slipp, du er ikke alene, om det er en trøst. Men du kan gå glipp av diamanter i mens du er opptatt med å pusse gråstein.

Gi deg selv en sjanse til å bli lykkelig, sammen med noen som vil være der, hele tiden <3

#kjærlighet #kjærlighetssorg #lykke #xer #gåvidere #psykisk #helse #semeg

Igår kveld kjente jeg igjen noen signaler som jeg har kjent før, fra kroppen min. Det lå an til en snikende feber og verk. Dette er signaler kroppen min sender meg for å fortelle meg at jeg må roe ned tempoet og slappe litt av. Det verste som kan skje nå er at kroppen går i det legen kaller "shut-down-modus". Vi skal på tur neste helg, jeg, mamman min og mine tre døtre. Så det passer utrolig dårlig med en sykehus-innleggelse nå.

Jeg valgte å dele litt på snapchat inatt, om hva som skjer. Og plutselig fikk jeg en melding fra ei som sliter med det samme sykdomsbildet som meg. Hun har kommet lengre i hva og hvorfor enn meg, men likevel. Det å kunne snakke med noen som forstår hva du sier når du snakker om symptomer føltes utrolig befriende. Du slipper å forklare utdypende og så blir du møtt med en helt annen forståelse og respekt for hva du går igjennom.

Da jeg våknet på morgenen idag merket jeg at dagen ville bli ufattelig tung. Egentlig så har jeg ikke lyst til å skrive mye om det, fordi jeg føler at mange tror jeg gjør det for å få oppmerksomhet og sympati, det vil jeg ikke. Det jeg derimot vil er å fortelle min historie fordi jeg håper at noen andre som har det sånn som meg kan få den samme gode, lettende følelsen jeg fikk inatt da jeg fikk melding fra noen som har det som meg. Jeg vil vise andre at livet kan være dritt av og til, men motgang er midlertidig. Og det går an å leve med det, at det finnes mennesker der ute som forstår deg og ikke tenker at du er en sutrende og masete person, som kun snakker om sykdom.

Det er utrolig ensomt å ha det slik, det er slitsomt på flere enn en måte, fordi du hele tiden må late som om alt er så mye bedre enn det er.

Men det er verdt det, det går over. Om ikke helt, så for en liten stund. Lytt til kroppen din, ta din tid til å komme dit du vil.

Jeg har gjort fint lite idag, bare det mest nødvendige. Jeg har ocd og sliter med å la rot være rot, men det må jeg nå. Jeg må faktisk velge; vil jeg ha er rent og ryddig hus, eller vil jeg ha en fin tur med barna mine når vi reiser til fredag. Selvfølgelig velger jeg det siste, så får jeg heller bare overse rotet her hjemme. Det går heldigvis ingen steder, så det vil nok fortsatt være der når vi kommer hjem igjen.

Ikke mist håpet eller troen, da har du tapt. Ta en time av gangen, sett deg små mål og jobb i ditt tempo. Det er ditt liv, lev det slik du må og vil, du får bare denne ene sjansen.

#helse #forståelse #respekt #hjelp #støtte #kjærlighet

Livet byr på utfordringer hele tiden, gjerne uventede og vanskelige også.

Men det å finne seg selv, roen og tryggheten til å stå i selve livet kan ta tid. Det gjorde det for meg.

Det var vanskelig å finne min plass da jeg ble singel og alenemamma for snart 4 år siden. Plutselig skulle jeg gjøre alt og takle alt, alene. Jeg hadde lenge ønsket å ut av det forholdet, men jeg var nok ikke helt forberedt på hvordan det ville bli. Nå skulle jeg kjøpe mitt første hus, alene. Jeg skulle skape en hverdag for meg og mine barn, alene. Der var mye skumlere enn jeg hadde forestilt meg, så jeg snublet meg gjennom det første året. Men når ting falt til ro så kjente jeg på en enorm lykke. Det var så utrolig befriende å mestre hverdagen alene og se at jeg klarte det.

Det er ikke bare bare å gå fra å være to om alt, til plutselig å skulle møte hverdagens utfordringer mutters alene, men det gikk overraskende bra. Og jeg stortrives alene, altså som singel. Jeg har funnet min plass, i mitt liv, noe jeg aldri trodde jeg skulle klare.

Jeg var så sikker på at man måtte være to og at problemene ble enklere å løse om man hadde noen som kunne hjelpe en med å løse dem. Det er den største illusjonen jeg har trodd på tror jeg, for for å være helt ærlig; jeg har faktisk hatt mindre problemer som har måtte løses etter at jeg ble alene. Og de problemene jeg har hatt har løst seg mye enklere.

Som kvinne tror jeg man ser på verden med slike øyne som at man må ha en mann i familien for å kunne regnes som en "fullverdig" familie. Jeg sier ikke at alle tenker sånn. Men drømmen om en lykkelig familie med mor, far og barn har vi jo alle fra barnsben av og det er jo det vi jobber for og mot når man blir eldre.

Men den drømmen bør av og til bare bli med det; drømmen. For av og til så gjør man ting best alene, i alle fall i mitt tilfelle. Alle brikkene falt på plass og det åpnet seg opp mange flere muligheter da jeg stod midt oppi livet, alene.

Klart at ingen vil bli gammel alene, men for en liten periode i livet så bør en være det, for å finne seg selv og sin plass.

Jeg håper jo at jeg finner en mann, eller dame, som jeg kan bli gammel sammen med en dag. Men jeg stresser ikke med det, for jeg trives med livet som det er. Skjer det så skjer det, frem til da skal jeg bare nyte hver dag som den er og være lykkelig over at jeg endelig ER lykkelig <3

Håper dere alle er lykkelige og trives i livene deres, for til syvende og sist så er man sin egen lykkes smed <3

Ha en strålende fredagskveld, Fininger <3

#lykke #selvtillit #alenemammalivet #stolt #kjærlighet

Flere lesere innebærer tydeligvis større hat i blogg-verden.

I løpet av de to siste dagene økte antall lesere med det 3 dobbelte, og på de samme dagene økte også antall negative kommentarer.

Altså, jeg forstår at ikke alle syns det er like interessant å lese blogg, men ærlig talt, åpner det opp for å legge sitt hat på noen? Er det ok å be noen om å ta sitt eget liv fordi du ikke liker bloggen deres? Jeg la også merke til at alderen på de som kommenterte lå i området mellom 16 og 20. Så da lurer jeg på hvor foreldrene er, i alle fall for dem under 18 år? Jeg velger faktisk å tro at om foreldrene visste om hva slags kommentarer som blir skrevet av deres så hadde det fått konsekvenser.

Og igjen; jeg er voksen og bryr meg egentlig ikke om slike kommentarer, men de drøyeste vurderer jeg å politianmelde, nettopp fordi hvis de kan skrive sånn til meg så gjør de det nok til andre også. Og det er ikke sikkert at alle mottagere av slik hets tar like "lett" på det som jeg gjør. Det er grove personangrep det er snakk om, personlig hets av et annet menneske. Og jeg skal ikke si at jeg ikke kjenner på en viss tristhet over dette, for det gjør jeg. Det er kjipt at noen som ikke kjenner deg, hater deg så mye at de syns du burde dø. Men likevel så påvirker det ikke hverdagen min. Men det kan det gjøre for andre. Nå har dette bare vart i litt over ett døgn, men hadde jeg fått slike på daglig basis, så vet jeg ikke om det hadde vært verd å fortsette å blogge.

Samtidig så hadde disse haterne vunnet om man sluttet å blogge på grunn av slik hets, så jeg vet ikke. Men for min del så kommer jeg IKKE til å slutte å blogge pga dette, den gleden får de ikke. Jeg får uansett flere positive tilbakemeldinger enn negative, så det veier opp.

Men til alle dere som sitter der ute å hater på bloggere; Hvis du blir så brydd av å lese blogger, så vil jeg foreslå at du tar deg en pause fra sosiale medier og internett en stund. Det kan faktisk ødelegge livet ditt hvis du fortsetter å oppsøke ting du blir forbanna over, nemlig fordi du oppsøker noe som ikke er bra for deg.

Og til deg som ønsker meg død; Du burde revurdere ønskelisten din til jul og bursdager, for det ønsket vil ikke bli innfridd av meg ;)!

Du velger selv om du vil gå inn på en blogg og lese den, hvis du vet at du blir irritert allerede av overskriften, scroll forbi, da sparer du deg selv for mye irritasjon!

Og til dere som får hets; Trøst dere med at disse personene har det mye verre enn deg og at de er under din verdighet å bry deg om! Fortsett å være deg selv og kos deg med bloggen din, og for all del; Heng deg mer opp i de positive kommentarene, det er de som teller <3

#nettroll #netthets #mobbing #blogg #kjærlighet

Da jeg var innom facebook tidligere kom jeg over en artikkel om keisersnitt-mødre. Dette var en av mange jeg har lest i det siste, tilfeldigvis.

Likevel syns jeg det er merkelig at man må lage egne artikler til mødre som har født ved keisersnitt, for å minne dem på at de er like verdige som dem som har født "naturlig".

Jeg har selv født alle mine 4 ved keisersnitt, ikke av eget valg, men fordi det ikke lot seg gjør å føde på annen måte. Og jeg må ærlig innrømme at jeg tar meg litt nær av disse artiklene som liksom skal "løfte" oss som har født ved keisersnitt.

Da jeg fikk førstemann lå jeg 36 timer i fødsel, jeg fikk 9 cm åpning og press-riene startet. Men fordi jeg ikke hadde fått 10 cm åpning så fikk jeg ikke presse og jeg ble hastet til operasjonsstuen og lagt i narkose. Da jeg våknet følte jeg en stor sorg pga at jeg ikke hadde klart å føde barnet mitt på "den naturlige" måten. Jeg utviklet fødselsdepresjon pga av det. Jeg følte ikke at jeg var "kvinne nok" til å føde et barn, og dermed ikke verdig. Det samme skjedde da jeg fikk neste barn, 25 timer i fødsel og bare 4 cm åpning, så da ble det keisersnitt, igjen. Og atter en gang følte jeg på den samme triste følelsen; jeg er ikke kvinne nok.

Når du har hatt to keisersnitt så får du ikke gå i fødsel igjen og dermed ble mine neste to forløst ved planlagt keisersnitt 2 uker før termin. Jeg fikk ofte kommentarer som; "Du vet jo ingenting om hvordan det er å føde, du som har hatt keisersnitt med alle dine" og det river mye mer i hjertet mitt enn jeg har fortalt noen. Å sitte blant andre kvinner, som har født "normalt" og være den som ikke er som dem. Det gjør vondt å føle på den skammen, uverdigheten og tristheten. For det er trist. Alle snakker om den fantastiske opplevelsen av når barnet kommer ut og man får det lagt rett opp på brystet. Den tilhørigheten og det båndet som dannes mellom mor og barn når det skjer. Og så sitter du der, som keisersnitt-mamma og kan ikke delta i den samtalen, for du har gått glipp av den delen. Og når det da på toppen av det hele blir skrevet artikler om at keisersnitt-mødre er like mye mødre som andre, så kjenner jeg på den samme vonde sorgen. Jeg vil faktisk gå så langt som å sammenlikne det med når heterofile mennesker snakker om sin kjærlighet og så må man skrive artikler om at lesbisk kjærlighet er like vakker.

Vet du; En fødsel er en fødsel, uansett. Og alle mødre er like mye 'verdige'. Alle mødre har båret dette barnet og født det, med den samme kjærligheten, gleden og lykken. Akkurat som kjærlighet er like vakker, uansett om man elsker noen av det motsatte, eller samme kjønn.

Må vi virkelig definere hva som er verdig, rett og galt for å legitimere retten til å være et unikt menneske? Er verden virkelig så firkantet?

Da jeg lå på intensiven etter å ha født barn nummer fire og kjempet for livet så var det siste jeg tenkte på hvilken måte dette barnet kom til verden! Jeg mistet 4 liter blod og legene kjempet i 12 timer for å redde livet mitt, slik at jeg kunne være mamma for den nyfødte og de tre jeg hadde fra før. Ikke en gang kommenterte noen noe om at jeg ikke visste hva en fødsel er. Nettopp fordi profesjonelle ikke tenker sånn på det, for dem er det like unikt og vakkert hver gang et barn kommer til verden.

Og når det gjelder fødsler, så tro meg; jeg prøvde virkelig de to første gangene å føde "normalt" før det ble keisersnitt, så jo; jeg vet hva det vil si å føde! Teknisk sett gjorde jeg det TO ganger de to første gangene.

Det jeg vil frem til er at det er snart 5 år siden jeg fødte mitt siste barn, men det gjør like vondt idag når folk kommenterer at jeg har "gått glipp av så mye" eller "ikke vet noe om fødsler". Man blir frarøvet noe gang på gang ved slike kommentarer og man blir minnet på, unødvendig, at man ikke er god nok.

Og det må det bli en slutt på, for alle mammaer der ute har gjort det største man kan gjøre her i livet; nemlig å bringe et nytt liv til verden <3

#fødsel #depresjon #helsenorge #mobbing #kjærlighet #sorg #glede #baby #morogbarn

I det siste har jeg blogget litt om sånn generelt, som alle kan kjenne seg igjen i. Jeg har ikke skrevet så mye personlig, om meg selv.

Jeg har egentlig ikke så lyst til å gjøre det heller, av mange grunner. Noe liker jeg å holde for meg selv og helt private ting vil jeg helst holde privat.

Men, jeg kan jo røpe noe til dere da; Egentlig føler jeg meg ganske liten, i en stor verden. Jeg sender sikkert ut signaler som tilsier at jeg er super selvsikker og tøff. Der må jeg nok "skuffe" dere, for det er jeg egentlig ikke. Sånn i dagliglivet er jeg faktisk veldig sårbar, litt innesluttet og tilbaketrukket. Jeg liker ikke å gå ut på byen, eller å braute meg frem i mengden. Vel, jeg gjorde det, da jeg var yngre. Men etter at jeg ble voksen og barna ble større så følte jeg for å trekke meg litt tilbake.

Misforstå meg rett; jeg er ganske hard, men bare på utsiden. Jeg er ikke redd for å si meningene mine, og stå for dem, men jeg liker ikke å stikke meg mer frem enn å blogge og dele utvalgte ting på snapchat.

Likevel finnes det visse temaer jeg ikke kommer til å ta opp på bloggen, i alle fall ikke på et personlig nivå. Dessuten velger jeg veldig med omhu hvilke kommentarer jeg velger å svare på og hva jeg velger å svare.

Det du ser er ikke alltid det du får, men jeg lover å være ærlig hele tiden og stå for det jeg skriver.

Jeg syns det har vært utrolig spennende og hyggelig å blogge til nå, jeg har blitt kjent med mange nye, fantastiske mennesker <3 Tusen takk for at dere leser bloggen min, tar del i den og kommenterer, jeg setter uendelig pris på dere, alle sammen <3

Hvis dere har lyst og ikke gjør det til nå, så kan dere følge meg på snapchat, der heter jeg; egoliciouz og deler litt mer fra hverdagen enn jeg gjør her på bloggen.

Ha en god natt, Fininger, håper dere får sove godt med gode drømmer <3

#personlig #blogg #snapchat #alenemammalivet

Det å oppdra barn er en like spennende som frustrerende "jobb". Men mest av alt så er det skummelt, det er faktisk drit skummelt. Du har ansvar for et lite individ og skal være med på å forme dette individet til et trygt, selvsikkert og lykkelig menneske.

Alt skal være så pedagogisk riktig, du må følge alle slags normer og regler, og disse forandrer seg gjerne fra år til år. Eller i alle fall like fort som nyutdannede helsesøstre, psykologer og pedagogiske ledere.

Fra du finner ut av at du er gravid så blir du lesset ned med brosjyrer om hvordan du skal oppdra barnet ditt. Man går på barselgrupper hvor helsesøster viser og forklarer hvordan du skal mate barnet, skifte bleie, stimulere motorisk og språklig utvikling, ja til og med hvor mye og lite barnet skal sove.

Dette er jo skapt på et generelt grunnlag, hvor man grer alle under en kam. Men slik er det ikke! Alle barn har ikke samme gener, så derfor har de forskjellige behov og utvikler seg forskjellig.

Det jeg vil frem til her er; Når man som forelder mister det ellers så faste grepet på pedagogisk riktig oppdragelse og glemmer alt av språklig utvikling i det vi hever stemmen en oktav høyere og spytter ut; nå er jeg så jævlig lei av det maset at jeg kommer til å avlyse ferien, bursdagen og julaften, så sitter det en liten helsesøster på skulderen vår og gir oss øyeblikkelig dårlig samvittighet og skjennepreken. I løpet av et sekund så sitter man fortvilet og lurer på om en har gitt barnet sitt varige men og skader ved det utbruddet. Man prøver å innhente seg ved å overkompensere for skammen og frykten ved å gi barnet mer oppmerksomhet og kjøpeslå med en ekstra is.

Hvorfor gjør vi dette?

Jeg leste nettopp en artikkel skrevet av en psykolog om at barn ikke må ha oppmerksomhet og ros hele tiden. De lærer ingenting om virkeligheten hvis vi voksne går rundt og "biter i oss" bare for at det ikke er pedagogisk riktig å irettesette barnet på den eller den måten. Vi må roe oss ned litt og ikke pakke barna våre inn i bobleplast. Joda, hvis man har et upassende utbrudd så må man sette seg ned å snakke med barna sine om det etterpå. Men denne "frie oppdragelsen" og det pedagogiske maset skaper bare usikre, innbitte og ulykkelige foreldre. Personlig hadde jeg blitt sprø om jeg ikke kunne irettesette barna mine, ha dager hvor vi bare er hjemme og gjør ingenting, holdt på faste leggetider også i helger og ferier. Det må ikke skje noe hele tiden og barna må lære forskjell på rett og galt, samtidig som de må få lære at det er lov å miste grepet og bli frustrert, de må også forstå at voksne trenger voksentid på kvelden for å lande og lade opp til en ny dag.

Man blir aldri ferdig utlært som foreldre og man vil hele tiden stille spørsmålstegn til om det man gjør er det beste for barn(a). Men husk at barn liker rammer, grenser og regler, det skaper trygghet. Og mest av alt; omsorg og kjærlighet slår enhver pedagogisk riktig oppdragelse ned i støvlene.

Vær den beste forelderen du kan være for ditt barn, tillat deg selv å feile, det gjør deg menneskelig. Dessuten lærer barnet ditt at det er ok å gjøre feil, så lenge man gjør opp igjen den feilen. Lytt til deg selv og ikke alle andre, som jeg har sagt tidligere; det som er rett for dem er ikke sikkert det er rett for deg, og omvendt <3

#selvfølelse #oppdragelse #frykt #frioppdragelse #morogbarn #alenemammalivet #psykisk #helse

Det er en hårfin balanse når man snakker med barn om alvorlige ting, som sykdom.

Vi er alle forskjellige og gjør ting på ulike måter, men det kan av og til være godt å høre hvordan andre takler vanskelige situasjoner og samtaler. Derfor vil jeg skrive et innlegg om hvordan jeg fortalte og forteller barna mine at jeg er kronisk syk.

Jeg har barn i "alle aldre" så her er det viktig å snakke aldersadekvat med barna, samtidig som jeg tror og mener at det er viktig å være ærlig med barna. De er henholdsvis (snart) 5 og 10, de to eldste er 14 og 20 år.

Til de to minste har jeg prøvd å forklare dem om det å være kronisk syk ved sammenlikning. Det vil si at jeg bruker hendelser som har skjedd dem for å forklare. Dette går like mye inn i det med empati, fordi man kun er født med en liten grad av empati, videre må dette læres. Så; Når de spurte meg om hvorfor jeg er syk og hva jeg feiler, så forklarte jeg dem det slik;

"Husker du når du ramlet og slo deg i barnehagen og da du kantet på sykkelen? Da slo dere dere veldig og fikk kjempevondt. Sånn har mamma det inni kroppen sin, hele tiden. Vi vet ikke helt hvorfor, derfor må mamma på sykehuset av og til for at doktoren kan sjekke mamma og se at det ikke er noe farlig. Heldigvis finnes det medisiner som gjør at mamma ikke har så vondt hele tiden og som gjør at mamma kan bli med på ting sånn som før". Dette er vel og bra, men så kommer oppfølger spørsmålene; men hvorfor er du syk, hele tiden?

Til dette har jeg svart; "Du husker da du ble syk og måtte på sykehuset? Da fikk du medisiner og så ble du frisk og hadde ikke vondt mer, så du kunne reise hjem. Det går ikke med denne sykdommen. Dette er som et sår man får, som aldri gror og blir borte". Igjen blir det vanskelig for barn å forstå noe de ikke kan se, dessuten virker jeg jo "frisk" sånn til vanlig. Her føler jeg at man må være litt "brutalt ærlig" med dem, så jeg svarer;

"Selv om det ser ut som om noen er friske, så er de ikke alltid det. Noen dager så virker kanskje mamma litt mer sliten og sur, ikke sant, disse dagene har jeg mer vondt enn de andre dagene. Og selv om jeg har medisiner så virker ikke disse alltid like godt. Man blir sliten og lei seg når man ikke får til det man vil. Akkurat som da dere skulle lære dere å sykle; dere hadde så lyst til å klare det, men fikk det ikke til med en gang. Dere kantet, slo dere, ble sinte og lei dere fordi dere ikke fikk det til. Men så øvde vi, mange ganger og nå kan dere det. Sånn føles det litt for mamma når hun har veldig vondt og ikke orker å gå i Dyreparken. Åsså blir jeg lei meg fordi dere blir triste". Her er det veldig viktig å passe på at barna ikke sitter igjen med en følelse av at de er "ansvarlige" for at du er lei deg, så jeg pleier å si;

"Men det er fordi jeg har lyst til at dere skal være glade hele tiden, og når jeg ikke klarer å gjøre alt like bra som dere, så må jeg øve på å bli bedre. Akkurat som dere øvde da dere lærte å sykle, sant". For dette er en sykdom jeg må leve med, så til tider må jeg pushe meg og gjøre ting som jeg kanskje ikke orker. Men for at de skal forstå så forklarer jeg det på den måten at jeg må øve. Dette vil også være med på å lære dem litt om at selv om vi ikke alltid har lyst, og har litt vondt, så kan vi klare det, hvis vi prøver.

Barn slår seg som regel til ro etter en forklaring, men å forklare dem om en sykdom de ikke kan se og en sykdom som ikke går over, eller man blir frisk av, det krever at man gjerne må forklare dem dette igjen, og igjen.

Til de to eldste har jeg vært ærlig og fortalt dem hva som blir funnet på prøver, hva symptomene er og hvordan det utarter seg. Likevel er dette mine barn, og det er klart at tanken på døden dukker opp. Alle fire har spurt meg om dette er noe jeg vil dø av, til det svarer jeg det samme til alle; Dette er ikke noe jeg dør av, jeg vil dø med det.

Jeg tror at så lenge man tar seg tid til å se barna, møte dem på deres premisser og snakke på en måte de forstår og er ærlige med dem, så vil de slå seg til ro med en enkel forklaring. Det trenger ikke være noe hokus pokus med store ord, det enkle er ofte det beste, så lenge man er ærlig. Nå skal det gjentaes at vi alle er forskjellige og at barna våre også er det, derfor er det ikke sikkert min måte å forklare på blir riktig for deg og ditt barn. Men som sagt så er det godt å høre hvordan andre gjør det, for da kan man kanskje fange opp hvordan man kanskje kan gjøre det, eller hvordan man ikke vil gjøre det.

Det lureste man gjør er uansett å være åpne mot barna. For de fanger opp mer enn man tror og hvis man feier bort deres spørsmål og tanker om ting så kan man risikere at de sitter og lager sin egen "versjon" av dette i hodet sitt, og den kan være mye mer grusom enn den enkle sannhet. Det river i mammahjertet mitt når barna mine sier "Jeg gleder meg til du blir frisk sånn som før mamma", for jeg vet ikke om det noen gang vil skje. Likevel svarer jeg hver gang;

"Det gjør jeg også vennen min, og uansett så lover jeg å gjøre så godt jeg kan for at ting skal bli litt sånn som før. Men tenk om det ikke blir det, da må vi alle gjøre vårt beste for at det bare skal bli bedre enn nå".

Lykke til alle Fininger, så håper jeg dere slipper å måtte forklare dette for deres barn <3 Men hvis situasjonen først er slik, så håper jeg dette innlegget hjalp dere litt, enten på den ene eller andre måten <3

#helse #kronisk #sykdom #samtale #morogbarn #alenemammalivet #råd #barn #kjærlighet #ærlighet