Jeg vil bidra med noe for andre..

Igår kveld kjente jeg igjen noen signaler som jeg har kjent før, fra kroppen min. Det lå an til en snikende feber og verk. Dette er signaler kroppen min sender meg for å fortelle meg at jeg må roe ned tempoet og slappe litt av. Det verste som kan skje nå er at kroppen går i det legen kaller "shut-down-modus". Vi skal på tur neste helg, jeg, mamman min og mine tre døtre. Så det passer utrolig dårlig med en sykehus-innleggelse nå.

Jeg valgte å dele litt på snapchat inatt, om hva som skjer. Og plutselig fikk jeg en melding fra ei som sliter med det samme sykdomsbildet som meg. Hun har kommet lengre i hva og hvorfor enn meg, men likevel. Det å kunne snakke med noen som forstår hva du sier når du snakker om symptomer føltes utrolig befriende. Du slipper å forklare utdypende og så blir du møtt med en helt annen forståelse og respekt for hva du går igjennom.

Da jeg våknet på morgenen idag merket jeg at dagen ville bli ufattelig tung. Egentlig så har jeg ikke lyst til å skrive mye om det, fordi jeg føler at mange tror jeg gjør det for å få oppmerksomhet og sympati, det vil jeg ikke. Det jeg derimot vil er å fortelle min historie fordi jeg håper at noen andre som har det sånn som meg kan få den samme gode, lettende følelsen jeg fikk inatt da jeg fikk melding fra noen som har det som meg. Jeg vil vise andre at livet kan være dritt av og til, men motgang er midlertidig. Og det går an å leve med det, at det finnes mennesker der ute som forstår deg og ikke tenker at du er en sutrende og masete person, som kun snakker om sykdom.

Det er utrolig ensomt å ha det slik, det er slitsomt på flere enn en måte, fordi du hele tiden må late som om alt er så mye bedre enn det er.

Men det er verdt det, det går over. Om ikke helt, så for en liten stund. Lytt til kroppen din, ta din tid til å komme dit du vil.

Jeg har gjort fint lite idag, bare det mest nødvendige. Jeg har ocd og sliter med å la rot være rot, men det jeg nå. Jeg må faktisk velge; vil jeg ha er rent og ryddig hus, eller vil jeg ha en fin tur med barna mine når vi reiser til fredag. Selvfølgelig velger jeg det siste, så får jeg heller bare overse rotet her hjemme. Det går heldigvis ingen steder, så det vil nok fortsatt være der når vi kommer hjem igjen.

Ikke mist håpet eller troen, da har du tapt. Ta en time av gangen, sett deg små mål og jobb i ditt tempo. Det er ditt liv, lev det slik du må og vil, du får bare denne ene sjansen.

#helse #forståelse #respekt #hjelp #støtte #kjærlighet

Nå er jeg endelig lykkelig..

Livet byr på utfordringer hele tiden, gjerne uventede og vanskelige også.

Men det å finne seg selv, roen og tryggheten til å stå i selve livet kan ta tid. Det gjorde det for meg.

Det var vanskelig å finne min plass da jeg ble singel og alenemamma for snart 4 år siden. Plutselig skulle jeg gjøre alt og takle alt, alene. Jeg hadde lenge ønsket å ut av det forholdet, men jeg var nok ikke helt forberedt på hvordan det ville bli. Nå skulle jeg kjøpe mitt første hus, alene. Jeg skulle skape en hverdag for meg og mine barn, alene. Der var mye skumlere enn jeg hadde forestilt meg, så jeg snublet meg gjennom det første året. Men når ting falt til ro så kjente jeg på en enorm lykke. Det var så utrolig befriende å mestre hverdagen alene og se at jeg klarte det.

Det er ikke bare bare å gå fra å være to om alt, til plutselig å skulle møte hverdagens utfordringer mutters alene, men det gikk overraskende bra. Og jeg stortrives alene, altså som singel. Jeg har funnet min plass, i mitt liv, noe jeg aldri trodde jeg skulle klare.

Jeg var så sikker på at man måtte være to og at problemene ble enklere å løse om man hadde noen som kunne hjelpe en med å løse dem. Det er den største illusjonen jeg har trodd på tror jeg, for for å være helt ærlig; jeg har faktisk hatt mindre problemer som har måtte løses etter at jeg ble alene. Og de problemene jeg har hatt har løst seg mye enklere.

Som kvinne tror jeg man ser på verden med slike øyne som at man ha en mann i familien for å kunne regnes som en "fullverdig" familie. Jeg sier ikke at alle tenker sånn. Men drømmen om en lykkelig familie med mor, far og barn har vi jo alle fra barnsben av og det er jo det vi jobber for og mot når man blir eldre.

Men den drømmen bør av og til bare bli med det; drømmen. For av og til så gjør man ting best alene, i alle fall i mitt tilfelle. Alle brikkene falt på plass og det åpnet seg opp mange flere muligheter da jeg stod midt oppi livet, alene.

Klart at ingen vil bli gammel alene, men for en liten periode i livet så bør en være det, for å finne seg selv og sin plass.

Jeg håper jo at jeg finner en mann, eller dame, som jeg kan bli gammel sammen med en dag. Men jeg stresser ikke med det, for jeg trives med livet som det er. Skjer det så skjer det, frem til da skal jeg bare nyte hver dag som den er og være lykkelig over at jeg endelig ER lykkelig <3

Håper dere alle er lykkelige og trives i livene deres, for til syvende og sist så er man sin egen lykkes smed <3

Ha en strålende fredagskveld, Fininger <3

#lykke #selvtillit #alenemammalivet #stolt #kjærlighet

"Du burde ta livet av deg, Stygga"..

Flere lesere innebærer tydeligvis større hat i blogg-verden.

I løpet av de to siste dagene økte antall lesere med det 3 dobbelte, og på de samme dagene økte også antall negative kommentarer.

Altså, jeg forstår at ikke alle syns det er like interessant å lese blogg, men ærlig talt, åpner det opp for å legge sitt hat på noen? Er det ok å be noen om å ta sitt eget liv fordi du ikke liker bloggen deres? Jeg la også merke til at alderen på de som kommenterte lå i området mellom 16 og 20. Så da lurer jeg på hvor foreldrene er, i alle fall for dem under 18 år? Jeg velger faktisk å tro at om foreldrene visste om hva slags kommentarer som blir skrevet av deres så hadde det fått konsekvenser.

Og igjen; jeg er voksen og bryr meg egentlig ikke om slike kommentarer, men de drøyeste vurderer jeg å politianmelde, nettopp fordi hvis de kan skrive sånn til meg så gjør de det nok til andre også. Og det er ikke sikkert at alle mottagere av slik hets tar like "lett" på det som jeg gjør. Det er grove personangrep det er snakk om, personlig hets av et annet menneske. Og jeg skal ikke si at jeg ikke kjenner på en viss tristhet over dette, for det gjør jeg. Det er kjipt at noen som ikke kjenner deg, hater deg mye at de syns du burde dø. Men likevel så påvirker det ikke hverdagen min. Men det kan det gjøre for andre. Nå har dette bare vart i litt over ett døgn, men hadde jeg fått slike på daglig basis, så vet jeg ikke om det hadde vært verd å fortsette å blogge.

Samtidig så hadde disse haterne vunnet om man sluttet å blogge på grunn av slik hets, så jeg vet ikke. Men for min del så kommer jeg IKKE til å slutte å blogge pga dette, den gleden får de ikke. Jeg får uansett flere positive tilbakemeldinger enn negative, så det veier opp.

Men til alle dere som sitter der ute å hater på bloggere; Hvis du blir brydd av å lese blogger, så vil jeg foreslå at du tar deg en pause fra sosiale medier og internett en stund. Det kan faktisk ødelegge livet ditt hvis du fortsetter å oppsøke ting du blir forbanna over, nemlig fordi du oppsøker noe som ikke er bra for deg.

Og til deg som ønsker meg død; Du burde revurdere ønskelisten din til jul og bursdager, for det ønsket vil ikke bli innfridd av meg ;)!

Du velger selv om du vil gå inn på en blogg og lese den, hvis du vet at du blir irritert allerede av overskriften, scroll forbi, da sparer du deg selv for mye irritasjon!

Og til dere som får hets; Trøst dere med at disse personene har det mye verre enn deg og at de er under din verdighet å bry deg om! Fortsett å være deg selv og kos deg med bloggen din, og for all del; Heng deg mer opp i de positive kommentarene, det er de som teller <3

#nettroll #netthets #mobbing #blogg #kjærlighet

Keisersnitt-mødre er ikke verdige mødre..

Da jeg var innom facebook tidligere kom jeg over en artikkel om keisersnitt-mødre. Dette var en av mange jeg har lest i det siste, tilfeldigvis.

Likevel syns jeg det er merkelig at man må lage egne artikler til mødre som har født ved keisersnitt, for å minne dem på at de er like verdige som dem som har født "naturlig".

Jeg har selv født alle mine 4 ved keisersnitt, ikke av eget valg, men fordi det ikke lot seg gjør å føde på annen måte. Og jeg må ærlig innrømme at jeg tar meg litt nær av disse artiklene som liksom skal "løfte" oss som har født ved keisersnitt.

Da jeg fikk førstemann lå jeg 36 timer i fødsel, jeg fikk 9 cm åpning og press-riene startet. Men fordi jeg ikke hadde fått 10 cm åpning så fikk jeg ikke presse og jeg ble hastet til operasjonsstuen og lagt i narkose. Da jeg våknet følte jeg en stor sorg pga at jeg ikke hadde klart å føde barnet mitt på "den naturlige" måten. Jeg utviklet fødselsdepresjon pga av det. Jeg følte ikke at jeg var "kvinne nok" til å føde et barn, og dermed ikke verdig. Det samme skjedde da jeg fikk neste barn, 25 timer i fødsel og bare 4 cm åpning, så da ble det keisersnitt, igjen. Og atter en gang følte jeg på den samme triste følelsen; jeg er ikke kvinne nok.

Når du har hatt to keisersnitt så får du ikke gå i fødsel igjen og dermed ble mine neste to forløst ved planlagt keisersnitt 2 uker før termin. Jeg fikk ofte kommentarer som; "Du vet jo ingenting om hvordan det er å føde, du som har hatt keisersnitt med alle dine" og det river mye mer i hjertet mitt enn jeg har fortalt noen. Å sitte blant andre kvinner, som har født "normalt" og være den som ikke er som dem. Det gjør vondt å føle på den skammen, uverdigheten og tristheten. For det er trist. Alle snakker om den fantastiske opplevelsen av når barnet kommer ut og man får det lagt rett opp på brystet. Den tilhørigheten og det båndet som dannes mellom mor og barn når det skjer. Og så sitter du der, som keisersnitt-mamma og kan ikke delta i den samtalen, for du har gått glipp av den delen. Og når det da på toppen av det hele blir skrevet artikler om at keisersnitt-mødre er like mye mødre som andre, så kjenner jeg på den samme vonde sorgen. Jeg vil faktisk gå så langt som å sammenlikne det med når heterofile mennesker snakker om sin kjærlighet og så må man skrive artikler om at lesbisk kjærlighet er like vakker.

Vet du; En fødsel er en fødsel, uansett. Og alle mødre er like mye 'verdige'. Alle mødre har båret dette barnet og født det, med den samme kjærligheten, gleden og lykken. Akkurat som kjærlighet er like vakker, uansett om man elsker noen av det motsatte, eller samme kjønn.

Må vi virkelig definere hva som er verdig, rett og galt for å legitimere retten til å være et unikt menneske? Er verden virkelig firkantet?

Da jeg lå på intensiven etter å ha født barn nummer fire og kjempet for livet så var det siste jeg tenkte på hvilken måte dette barnet kom til verden! Jeg mistet 4 liter blod og legene kjempet i 12 timer for å redde livet mitt, slik at jeg kunne være mamma for den nyfødte og de tre jeg hadde fra før. Ikke en gang kommenterte noen noe om at jeg ikke visste hva en fødsel er. Nettopp fordi profesjonelle ikke tenker sånn på det, for dem er det like unikt og vakkert hver gang et barn kommer til verden.

Og når det gjelder fødsler, så tro meg; jeg prøvde virkelig de to første gangene å føde "normalt" før det ble keisersnitt, så jo; jeg vet hva det vil si å føde! Teknisk sett gjorde jeg det TO ganger de to første gangene.

Det jeg vil frem til er at det er snart 5 år siden jeg fødte mitt siste barn, men det gjør like vondt idag når folk kommenterer at jeg har "gått glipp av så mye" eller "ikke vet noe om fødsler". Man blir frarøvet noe gang på gang ved slike kommentarer og man blir minnet på, unødvendig, at man ikke er god nok.

Og det må det bli en slutt på, for alle mammaer der ute har gjort det største man kan gjøre her i livet; nemlig å bringe et nytt liv til verden <3

#fødsel #depresjon #helsenorge #mobbing #kjærlighet #sorg #glede #baby #morogbarn

Jeg føler meg så liten..

I det siste har jeg blogget litt om sånn generelt, som alle kan kjenne seg igjen i. Jeg har ikke skrevet så mye personlig, om meg selv.

Jeg har egentlig ikke så lyst til å gjøre det heller, av mange grunner. Noe liker jeg å holde for meg selv og helt private ting vil jeg helst holde privat.

Men, jeg kan jo røpe noe til dere da; Egentlig føler jeg meg ganske liten, i en stor verden. Jeg sender sikkert ut signaler som tilsier at jeg er super selvsikker og tøff. Der må jeg nok "skuffe" dere, for det er jeg egentlig ikke. Sånn i dagliglivet er jeg faktisk veldig sårbar, litt innesluttet og tilbaketrukket. Jeg liker ikke å gå ut på byen, eller å braute meg frem i mengden. Vel, jeg gjorde det, da jeg var yngre. Men etter at jeg ble voksen og barna ble større så følte jeg for å trekke meg litt tilbake.

Misforstå meg rett; jeg er ganske hard, men bare på utsiden. Jeg er ikke redd for å si meningene mine, og stå for dem, men jeg liker ikke å stikke meg mer frem enn å blogge og dele utvalgte ting på snapchat.

Likevel finnes det visse temaer jeg ikke kommer til å ta opp på bloggen, i alle fall ikke på et personlig nivå. Dessuten velger jeg veldig med omhu hvilke kommentarer jeg velger å svare på og hva jeg velger å svare.

Det du ser er ikke alltid det du får, men jeg lover å være ærlig hele tiden og stå for det jeg skriver.

Jeg syns det har vært utrolig spennende og hyggelig å blogge til nå, jeg har blitt kjent med mange nye, fantastiske mennesker <3 Tusen takk for at dere leser bloggen min, tar del i den og kommenterer, jeg setter uendelig pris på dere, alle sammen <3

Hvis dere har lyst og ikke gjør det til nå, så kan dere følge meg på snapchat, der heter jeg; egoliciouz og deler litt mer fra hverdagen enn jeg gjør her på bloggen.

Ha en god natt, Fininger, håper dere får sove godt med gode drømmer <3

#personlig #blogg #snapchat #alenemammalivet

Jævla drittunger..!

Det å oppdra barn er en like spennende som frustrerende "jobb". Men mest av alt så er det skummelt, det er faktisk drit skummelt. Du har ansvar for et lite individ og skal være med på å forme dette individet til et trygt, selvsikkert og lykkelig menneske.

Alt skal være så pedagogisk riktig, du må følge alle slags normer og regler, og disse forandrer seg gjerne fra år til år. Eller i alle fall like fort som nyutdannede helsesøstre, psykologer og pedagogiske ledere.

Fra du finner ut av at du er gravid så blir du lesset ned med brosjyrer om hvordan du skal oppdra barnet ditt. Man går på barselgrupper hvor helsesøster viser og forklarer hvordan du skal mate barnet, skifte bleie, stimulere motorisk og språklig utvikling, ja til og med hvor mye og lite barnet skal sove.

Dette er jo skapt på et generelt grunnlag, hvor man grer alle under en kam. Men slik er det ikke! Alle barn har ikke samme gener, så derfor har de forskjellige behov og utvikler seg forskjellig.

Det jeg vil frem til her er; Når man som forelder mister det ellers så faste grepet på pedagogisk riktig oppdragelse og glemmer alt av språklig utvikling i det vi hever stemmen en oktav høyere og spytter ut; nå er jeg så jævlig lei av det maset at jeg kommer til å avlyse ferien, bursdagen og julaften, så sitter det en liten helsesøster på skulderen vår og gir oss øyeblikkelig dårlig samvittighet og skjennepreken. I løpet av et sekund så sitter man fortvilet og lurer på om en har gitt barnet sitt varige men og skader ved det utbruddet. Man prøver å innhente seg ved å overkompensere for skammen og frykten ved å gi barnet mer oppmerksomhet og kjøpeslå med en ekstra is.

Hvorfor gjør vi dette?

Jeg leste nettopp en artikkel skrevet av en psykolog om at barn ikke ha oppmerksomhet og ros hele tiden. De lærer ingenting om virkeligheten hvis vi voksne går rundt og "biter i oss" bare for at det ikke er pedagogisk riktig å irettesette barnet på den eller den måten. Vi må roe oss ned litt og ikke pakke barna våre inn i bobleplast. Joda, hvis man har et upassende utbrudd så må man sette seg ned å snakke med barna sine om det etterpå. Men denne "frie oppdragelsen" og det pedagogiske maset skaper bare usikre, innbitte og ulykkelige foreldre. Personlig hadde jeg blitt sprø om jeg ikke kunne irettesette barna mine, ha dager hvor vi bare er hjemme og gjør ingenting, holdt på faste leggetider også i helger og ferier. Det ikke skje noe hele tiden og barna må lære forskjell på rett og galt, samtidig som de må få lære at det er lov å miste grepet og bli frustrert, de må også forstå at voksne trenger voksentid på kvelden for å lande og lade opp til en ny dag.

Man blir aldri ferdig utlært som foreldre og man vil hele tiden stille spørsmålstegn til om det man gjør er det beste for barn(a). Men husk at barn liker rammer, grenser og regler, det skaper trygghet. Og mest av alt; omsorg og kjærlighet slår enhver pedagogisk riktig oppdragelse ned i støvlene.

Vær den beste forelderen du kan være for ditt barn, tillat deg selv å feile, det gjør deg menneskelig. Dessuten lærer barnet ditt at det er ok å gjøre feil, så lenge man gjør opp igjen den feilen. Lytt til deg selv og ikke alle andre, som jeg har sagt tidligere; det som er rett for dem er ikke sikkert det er rett for deg, og omvendt <3

#selvfølelse #oppdragelse #frykt #frioppdragelse #morogbarn #alenemammalivet #psykisk #helse

Hvordan forklarer jeg barna at jeg er syk..?

Det er en hårfin balanse når man snakker med barn om alvorlige ting, som sykdom.

Vi er alle forskjellige og gjør ting på ulike måter, men det kan av og til være godt å høre hvordan andre takler vanskelige situasjoner og samtaler. Derfor vil jeg skrive et innlegg om hvordan jeg fortalte og forteller barna mine at jeg er kronisk syk.

Jeg har barn i "alle aldre" så her er det viktig å snakke aldersadekvat med barna, samtidig som jeg tror og mener at det er viktig å være ærlig med barna. De er henholdsvis (snart) 5 og 10, de to eldste er 14 og 20 år.

Til de to minste har jeg prøvd å forklare dem om det å være kronisk syk ved sammenlikning. Det vil si at jeg bruker hendelser som har skjedd dem for å forklare. Dette går like mye inn i det med empati, fordi man kun er født med en liten grad av empati, videre må dette læres. Så; Når de spurte meg om hvorfor jeg er syk og hva jeg feiler, så forklarte jeg dem det slik;

"Husker du når du ramlet og slo deg i barnehagen og da du kantet på sykkelen? Da slo dere dere veldig og fikk kjempevondt. Sånn har mamma det inni kroppen sin, hele tiden. Vi vet ikke helt hvorfor, derfor må mamma på sykehuset av og til for at doktoren kan sjekke mamma og se at det ikke er noe farlig. Heldigvis finnes det medisiner som gjør at mamma ikke har vondt hele tiden og som gjør at mamma kan bli med på ting sånn som før". Dette er vel og bra, men så kommer oppfølger spørsmålene; men hvorfor er du syk, hele tiden?

Til dette har jeg svart; "Du husker da du ble syk og måtte på sykehuset? Da fikk du medisiner og så ble du frisk og hadde ikke vondt mer, så du kunne reise hjem. Det går ikke med denne sykdommen. Dette er som et sår man får, som aldri gror og blir borte". Igjen blir det vanskelig for barn å forstå noe de ikke kan se, dessuten virker jeg jo "frisk" sånn til vanlig. Her føler jeg at man må være litt "brutalt ærlig" med dem, så jeg svarer;

"Selv om det ser ut som om noen er friske, så er de ikke alltid det. Noen dager så virker kanskje mamma litt mer sliten og sur, ikke sant, disse dagene har jeg mer vondt enn de andre dagene. Og selv om jeg har medisiner så virker ikke disse alltid like godt. Man blir sliten og lei seg når man ikke får til det man vil. Akkurat som da dere skulle lære dere å sykle; dere hadde lyst til å klare det, men fikk det ikke til med en gang. Dere kantet, slo dere, ble sinte og lei dere fordi dere ikke fikk det til. Men så øvde vi, mange ganger og nå kan dere det. Sånn føles det litt for mamma når hun har veldig vondt og ikke orker å gå i Dyreparken. Åsså blir jeg lei meg fordi dere blir triste". Her er det veldig viktig å passe på at barna ikke sitter igjen med en følelse av at de er "ansvarlige" for at du er lei deg, så jeg pleier å si;

"Men det er fordi jeg har lyst til at dere skal være glade hele tiden, og når jeg ikke klarer å gjøre alt like bra som dere, så må jeg øve på å bli bedre. Akkurat som dere øvde da dere lærte å sykle, sant". For dette er en sykdom jeg leve med, så til tider jeg pushe meg og gjøre ting som jeg kanskje ikke orker. Men for at de skal forstå så forklarer jeg det på den måten at jeg må øve. Dette vil også være med på å lære dem litt om at selv om vi ikke alltid har lyst, og har litt vondt, så kan vi klare det, hvis vi prøver.

Barn slår seg som regel til ro etter en forklaring, men å forklare dem om en sykdom de ikke kan se og en sykdom som ikke går over, eller man blir frisk av, det krever at man gjerne må forklare dem dette igjen, og igjen.

Til de to eldste har jeg vært ærlig og fortalt dem hva som blir funnet på prøver, hva symptomene er og hvordan det utarter seg. Likevel er dette mine barn, og det er klart at tanken på døden dukker opp. Alle fire har spurt meg om dette er noe jeg vil av, til det svarer jeg det samme til alle; Dette er ikke noe jeg dør av, jeg vil dø med det.

Jeg tror at så lenge man tar seg tid til å se barna, møte dem på deres premisser og snakke på en måte de forstår og er ærlige med dem, så vil de slå seg til ro med en enkel forklaring. Det trenger ikke være noe hokus pokus med store ord, det enkle er ofte det beste, så lenge man er ærlig. Nå skal det gjentaes at vi alle er forskjellige og at barna våre også er det, derfor er det ikke sikkert min måte å forklare på blir riktig for deg og ditt barn. Men som sagt så er det godt å høre hvordan andre gjør det, for da kan man kanskje fange opp hvordan man kanskje kan gjøre det, eller hvordan man ikke vil gjøre det.

Det lureste man gjør er uansett å være åpne mot barna. For de fanger opp mer enn man tror og hvis man feier bort deres spørsmål og tanker om ting så kan man risikere at de sitter og lager sin egen "versjon" av dette i hodet sitt, og den kan være mye mer grusom enn den enkle sannhet. Det river i mammahjertet mitt når barna mine sier "Jeg gleder meg til du blir frisk sånn som før mamma", for jeg vet ikke om det noen gang vil skje. Likevel svarer jeg hver gang;

"Det gjør jeg også vennen min, og uansett så lover jeg å gjøre så godt jeg kan for at ting skal bli litt sånn som før. Men tenk om det ikke blir det, da må vi alle gjøre vårt beste for at det bare skal bli bedre enn ".

Lykke til alle Fininger, så håper jeg dere slipper å måtte forklare dette for deres barn <3 Men hvis situasjonen først er slik, så håper jeg dette innlegget hjalp dere litt, enten på den ene eller andre måten <3

#helse #kronisk #sykdom #samtale #morogbarn #alenemammalivet #råd #barn #kjærlighet #ærlighet

Jeg orker ikke "sex og samliv anno 2017"..

Å ha et sunt og stabilt sex og samliv i 2017 er nesten umulig føler jeg.

I en generasjon hvor utroskap og 'snap-sex' er dominerende ser jeg vanskelig hvordan tillit og kjærlighet skal ha mulighet til å gro frem, og overleve.

Det er blitt så utrolig enkelt å få kontakt med mennesker etter at sosiale medier kom, man er bokstavelig talt bare et tastetrykk unna. Dating-apper gjør det enda enklere å finne noen, uten å måtte utveksle ett ord. Og via disse kan man utgi seg for å være hvem man vil. Du slipper å fysisk treffe mennesker, hvor er sjarmen med det? Og verre; snap-sex!? Man har sex med et annet menneske via videoer og bilder, hva gir du meg? Seriøst??

Overraskende mange finner dette spennende og givende, og får faktisk noe ut av det?!

Mulig jeg er gammel og gammeldags, men jeg vil gjerne bli bedt ut på en date. Du vet, hvor man må møte personen, gå ut å spise og ha en samtale. Og skulle dette hatt den minste mulighet for å utvikle seg såpass at vi kom til det punktet at vi skulle hatt sex, så hadde jeg helst sett av vi var i samme rom.

Ærlig talt, sosiale medier har ikke bare vært positivt siden det kom på banen og dessverre følger vi mennesker etter i en like dårlig utvikling. Det finnes apper for å skjule utroskapen sin nå, hvor galt er ikke det??

Jeg vil heller være singel enn å utlevere meg selv til fremmede, som kun vil snakke med meg via en skjerm.

#sex #samliv #dating #internett #forhold #utvikling #kjærlighet

" Du er så RÅ " ropte hun etter meg..

Idag hadde jeg forberedt meg selv mentalt på hele dagen i Dyreparken med de to minste Prinsessene mine. Sarah på (snart) 10 tok med seg en venninne og så ble mamman min med, så vi ble jo en liten gjeng.

Turen idag var overraskende på flere enn en måte, positivt altså!

For det første så var barna helt unike idag, ingen masing, krangling eller stressing. Det ble faktisk en skikkelig avslappende og koselig tur på hele syv timer der inne.

Vi kjørte tømmerrenna, bobbanen og koste oss på tivoli og Vaffelhuset. Det var ikke mange dyr vi fikk sett, men vi kjøpte årskort idag, så nå kan vi gå der hver dag om vi vil.

Så skjedde det;

Mens vi står inne i Kaptein Sabeltanns verden og klapper etter showet så kommer det en dame/jente bort til meg, jeg hører ikke alt hun sier, men får med meg; Jeg må bare si det; du er så RÅ!

Jeg ble så forfjamset og overrumplet at jeg bare fikk stammet frem et tusen takk, sammen med et sikkert like usikkert smil. Akkurat da foregikk det mye rundt meg så jeg rakk ikke å hverken si eller gjøre så mye mer før hun måtte gå.

Jeg vet ikke hvem denne kvinnen er, men mamman min sa at hun sikkert leste bloggen min og ville skryte litt av 'jobben' jeg gjør med den. Jeg vet ikke, men det jeg vet er at denne kvinnen var med på å gjøre dagen min så fantastisk som den var.

Så hvis du leser bloggen min da vil jeg benytte dette innlegget til å takke deg og si at du er minst like rå, som kom bort til meg slik og piffet selvtilliten og selvfølelsen min, tusen takk <3

Det er sjeldent jeg går til sengs med den følelsen jeg har inni meg idag, for dagen har som sagt vært så utrolig perfekt, på så mange måter. Igjen; Tusen takk til dere som var med på å bidra til det, dere er Gull verdt <3

Følg meg gjerne på snapchat og få førstehånds info før det kommer på bloggen ;) Legg til egoliciouz da vel <3

#dyreparken #perfekt #tusentakk #rådame #familie #alenemammalivet #minnerforlivet #snapchat #blogger #selvfølelse #kjærlighet

Er interiøret blast - Bruk kontaktplast..

Jeg liker å friske opp gamle ting, sånn typisk gjenbruk. Så kom jeg over en side på facebook som kunne hjelpe meg å friske opp i gamle ting, som stuebordet mitt.

Lindas Dekor Og Design var den perfekte hjelpen jeg trengte, trykk inn på navnet så kan du slå deg løs og fornye hjemmet ditt.

Det er billig, enkelt og resultatet er overveldende.

Tusen takk for fantastisk inspirasjon og et helt nytt stuebord!

Det følger med instruksjoner i pakken du får når du bestiller kontaktplast.

Lykke til og kos dere med å gi gamle ting nytt liv igjen, jeg har allerede bestilt ny rull for å friske opp kjøkkenbenkene mine <3

Følg meg gjerne på snapchat for inspirasjon og ideer; egoliciouz.

#kontaktplast #interiør #lindasdekorogdesign #perfekt #husoghjem #snapchat

De fleste ulykker skjer i hjemmet..

Ordtaket taler for seg selv og er skremmende sant, i alle fall i tilfellet jeg skal fortelle om nå.

Da jeg skulle pleie meg selv tidligere på kvelden igår tente jeg to glasslys som står i speilhylla på badet, duftlys som jeg elsker. Jeg dusjet, pleiet meg selv og gikk ut fra badet. Satte meg i stua, tørket og rettet håret mens jeg så favoritt programmet mitt på tv.

Jeg gikk på badet igjen og pusset tennene og gjorde meg klar for senga. I kjent stil finner jeg og Bestie, som bor nede, ut at vi skal ta en natta-røyk sammen og kjase litt før vi går hver til vårt igjen. Sønnen min og kjæresten går på badet, steller seg og legger seg. I det de går ut av badet så lukker de døren etter seg, noe jeg aldri gjør, men jeg tenker ikke på det. Jeg kommer på at jeg har en maskin med tøy som må henges opp, så jeg gjør det og kryper så til sengs.

Jeg har vel ligget i 5 minutter før jeg instinktivt får følelsen av at jeg må stå opp, noe i kroppen min gjør at jeg ikke får sove. Jeg setter meg på kanten av senga og tenker "jeg må egentlig ikke på do, men hvorfor føler jeg at jeg på badet da"? Jeg reiser meg og går mot badet som ligger tvers over gangen fra soverommet mitt.

I det jeg åpner døra slår det svart røyk mot meg, 2 sekunder etterpå hyler brannalarmen! Jeg får panikk og lukker døren, skrur av brannvarsleren og åpner alle dører og vinduer. Går inn på badet igjen og åpner vinduet der før jeg løper opp å sjekker til de tre barna som ligger å sover. Ingen røyklukt og vinduene er åpne der fra før av, sjekker at de våkner og lukker dørene til rommene.

Vi har hatt en slik "nesten ulykke" før, da minstejenta hadde 'gjemt' en lodden bamse i en lampe på veggen, så brannvesenet har lært meg litt om røykutvikling og hva som er viktig å sjekke.

Det gikk bra denne gangen.

Men i all fremtid kommer jeg til å blåse ut levende lys i det øyeblikket jeg forlater rommet, for tenk om jeg ikke hadde fått den følelsen av å gå inn på badet før jeg la meg til å sove..

#ulykkerihjemmet #brann #sjekk #brannvarslerene #magefølelse #høyeremakter #flaks #skrekk #frykt

Jeg gruer meg til å gå på stranda..

Sommerferie, strand og sol; ordene vi alle forbinder med glede. Vel, ikke når man lider av en usynlig sykdom.

Endometriose er en stygg sykdom som river livskvaliteten bort fra deg. Den slår beina under deg og frarøver deg fra all spontanitet og glede.

I mitt tilfelle utarter den seg slik:

* 14-12 dager før mens så begynner det å verke mer enn vanlig.

* 10-8 dager før mens får jeg feber og influensa symptomer.

* Så har jeg mens i 8-10 dager.

Det gjenstår ikke mange dager igjen av måneden da og de dagene er slik at smertestillende tar 'toppen' av smerten, men ikke hele.

De siste 14-12 dagene før mens må planlegges nøye, jeg kan ikke bare hive meg rundt og gjøre ting spontant. Jeg har opplevd å svime av pga smerter, blitt liggende i fosterstilling å gråte og kaste opp ukontrollert av smertetak. Dette er så 'flaut' at jeg prøver å holde meg hjemme, eller nær hjemmet i de dagene.

Imorgen har jeg lovet barna mine en tur på stranden, fordi jeg ble spurt om dette da den yngste var tilstede og jeg da ikke hadde hjerte til å si nei når hun hoppet av lykke. Den som spurte kunne ikke vite at den var 'den tiden' av måneden og at jeg ikke vet om jeg klarer og derfor prøver å ikke love barna noe når disse dagene står på.

Akkurat nå ligger jeg på sofaen med feber og frostanfall, jeg har kastet opp 2 ganger den siste halvtimen og får ikke sove. Samvittigheten gnager i meg; tenk om jeg må avlyse strandturen imorgen og ha en hjemmedag på terrassen heller?

Jeg hater denne sykdommen! Jeg tror ikke folk forstår hvor ødeleggende og krevende den er, hvor mye det krever å leve med den. Det river i mammahjertet mitt når barna sier "jeg gleder meg til du blir frisk mamma og vi kan gjøre ting sånn som før". Jeg ber til høyere makter om at ingen av mine 3 døtre arver dette fra meg og at de en dag vil forstå at jeg gjorde det beste jeg kunne i forhold til dette.

Det skal mye til før jeg avlyser noe jeg har lovet barna mine, så jeg kommer nok til å reise på stranda. Det blir bare kanskje ikke like mange timene som ønsket.

#endometriose #sykdom #helse #livskvalitet #familie #alenemammalivet #sommerferie #sol #strand #lykke

Han døde fra meg..

Det var en kald dag i mars 2004 da telefonen ringte. Jeg var så langt fra forberedt på den telefonen at jeg gikk rett ned i knestående. Min lillesøster hikstet så mye i andre enden at jeg knapt forstod hva hun sa, men jeg hørte ordene pappa og dø.

Pappan min var litt sånn som meg, enten så elsket du han, eller så hatet du han. Jeg har fått vite i ettertid at han ikke var en spesielt hyggelig mann, mot mange.

Likevel gikk hans dø veldig hardt inn på meg.

I 1988 mistet jeg min eldste storebror, jeg var 9 år. Pappa tok hans død svært tungt. Min storebror døde to dager etter bursdagen sin, så de dagene holdt pappa seg for seg selv. Storebroren min var den kuleste jeg visste om, han kunne få meg til å le så jeg tisset på meg. Jeg så så opp til han, dessuten var jeg litt misunnelig på det forholdet han hadde til pappan vår. Vi hadde ikke samme mamma, så det var ikke ofte jeg traff dem, men jeg husker turen på hytta i Langenes godt.

Da storebroren min døde så døde litt av pappa også. Han hadde mindre kontakt med min andre storebror og oss to døtre. Jeg tror kanskje han var redd for å miste oss også, og at han samtidig visste at han selv kom til å dø ung, jeg vet ikke?

Det jeg derimot vet er at jeg å pappa falt ut, sånn skikkelig. Vi hadde en forferdelig krangel, 4 år før han døde.

Vi snakket ikke sammen på de 4 årene, ingenting. Han flyttet til Thailand og jeg tenkte at vi hadde all verdens tid til å ordne opp senere.

Det hadde vi ikke.

Plutselig kom den telefonen jeg ikke så komme, pappa var død.

Da min storebror døde fikk jeg ikke ta del i noen sorgprosess, de voksne holdt meg utenfor den. Jeg vet ikke hva de tenkte på, men hvis de trodde de skjermet meg, så gjorde de det stikk motsatte. Så da pappa døde bestemte jeg meg for å sørge, ta del i sorgprosessen i håp om å slippe den samme vonde klumpen i magen som jeg har etter å ha mistet storebror.

Den tunge prosessen og utgiftene med å få han hjem fra Thailand, ble jeg sittende alene oppi.

Jeg vet ikke om det bare er meg, eller om det er sånn for mange; men å miste et familiemedlem, som ikke alle liker, det får deg til å føle at disse menneskene ikke liker deg heller. Akkurat som om det er en smittsom sykdom som du overtar og må bære med deg.

Jeg betalte gladelig summen for å få han hjem, jeg fikk dekket noen utgifter til begravelse av nav, resten betalte jeg selv. Det var pappan min vi snakket om, og han skulle hjem til Norge og begraves her.

Jeg syns det var fint å se at så mange møtte opp i begravelsen, selv om jeg tror de var der mest for oss barna, ikke det at jeg brydde meg om hvorfor de var der.

Idag hadde pappan min fylt 68 år. Han har gått glipp av mange barnebarn, et giftemål og konfirmasjoner. Men jeg for min del snakker fortsatt om han til mine barn, forteller dem om morfaren deres og holder liv i minnene. Hadde det ikke vært for han så hadde ikke jeg blitt født, og jeg bærer jo like mye hans gener og dna i meg.

Hat vil bringe frem det verste i oss, det vil fortære oss og ødelegge oss. Om man ikke likte den han var og det han gjorde, så skal man likevel respektere de døde.

Så gratulerer med dagen din pappa, jeg håper du og Leif Ronny koser dere sammen og ser ned på oss og smiler. Livet er ikke helt det samme uten noen av dere, men jeg er utrolig glad for tiden vi fikk sammen <3

#familie #tragedier #pappa #bursdag #savn #fordommer #respekt #kjærlighet

Lykkelig deprimert..

Det er det jeg kaller den tilstanden man er i når man egentlig har all grunn til å være lykkelig, men likevel er deprimert.

Du vet den følelsen når alt er på stell i livet ditt, men likevel så savner du noe. Gjerne noe du ikke kan sette fingeren på eller svare på om noen spør deg hva du savner.

Og så fins det to typer mennesker;

De som roter det til og legger skylden på andre, og de som faktisk kan legge skylden på andre for rotet.

Det finnes ikke noe verre enn å ha alt, men samtidig føle at du ikke har noe. Og når du da gjerne sitter midt i et rot, skapt av andre, så kan følelsen av tomhet og oppgitthet overvelde deg. Man klamrer seg til halmstrå som alt går over, det er bare en periode og det ordner seg til slutt. Men veien inni mellom det du står i og dit du gjerne vil kan føles endeløs og ufremkommelig når du ser fremover.

Det er i dette øyeblikket det er livsviktig å kjenne seg selv, vite at du har "verktøy" og styrke til å gå den veien. For det hjelper fint lite at andre utenforstående kommer med velmenende råd og veiledning, hvis ikke du selv tror på det, eller er mottagelig for det.

Jeg har ofte stått i slike situasjoner og det har tatt meg mange år med "trening" for å lære meg å vikle meg selv ut av tankemønsteret. Vel, det sitter mye i hodet, men det de fleste ikke tenker på er at fysikk spiller en stor rolle her også. Mangler du for eksempel vitamin B eller D, så kan man bli deprimert. Er du lite i bevegelse og/eller lite ute i frisk luft så kan disse periodene dukke opp og bli unødvendige lange. Lite søvn kan også være en utløsende faktor.

Det er verste du kan gjøre er å "spille" lykkelig, når du ikke er det. Fake it till you make it er ikke helt riktig i alle sammenhenger. Selvfølgelig skal man prøve å bevare den positive tankegangen og holdningen, men det må også være rom for å kunne si at denne dagen suger balle og jeg er dritt lei! Det å være sliten, trist og lei er også en følelse, som man skal ha lov til å uttrykke.

Varer disse periodene lengre enn vanlig, eller blir det vanskeligere å komme ut av dem, så bør man oppsøke legen sin bare for sikkerhet skyld. Det kan ofte være godt å bare si til noen som en ikke står så nær hvordan en har det. Dessuten kan du ta en liten blodprøve mens du er der bare for å sjekke om du ligger greit an på vitamin-fronten.

Det viktigste er at man ikke gir opp. At man setter seg små mål dag for dag og passer på å spise riktig, få nok frisk luft og søvn. Og mest av alt; vit at noen du ikke kjenner heier på deg. De vet hvordan du har det og hva du går igjennom, så du er ikke unormal eller rar, snarere tvert imot!

Stå på og lykke til, dette klarer du <3

#psykisk #helse #depresjon #angst #helsenorge #kjærlighet #støtte

I kissed a girl - And liked it..

Jepp, det er faktisk sant, jeg gjorde det. Jeg stod frem som bifil i 2000.

Det ble mottatt med en både og holdning, fordi jeg på det daværende tidspunkt hadde fått barn, med en mann. Hvordan kunne jeg da like jenter?

Vel, jeg hadde likt jenter lenge, jeg hadde bare ikke sagt det til noen. Og med god grunn, det var nemlig ikke akseptert å like samme kjønn.

Tragisk nok, 17 år senere, så er det fortsatt ikke akseptert. Hvorfor det? Lyder ikke ett av de ti bud at du skal elske din neste? Tydeligvis ikke om din neste er av samme kjønn.

Jeg syns det er trist at man snakker om homofile, hetrofile, bifile. Når fellesnevner for alle er kjærlighet. Man faller for en person, ikke kjønnet, hva er så galt med det?

Menn er merkelige der; de liker å se på to jenter ha sex, men at to kvinner skal få gifte seg i kirken eller adoptere barn er helt uaktuelt. Hvor stor er ikke dobbeltmoralen der?

Burde ikke retten til respekt være like stor uansett hvem du elsker? Er det virkelig sosialt akseptert å henge ut noen fordi de elsker noen? For det er jo det som skjer; man kan ikke elske hvem man vil.

Det er så ekkelt og ukristelig at noen elsker det samme kjønnet. Vet du hva som ER ekkelt og ukristelig? Det er at pedofili er akseptert i den katolske kirke, under åsyn av Gud, i Guds navn. Det burde settes mer fokus på enn om to menn elsker hverandre og vil gifte seg i kirken.

Ærlig talt, kjærlighet er kjærlighet, uansett. Og retten til å elske hvem man vil burde være selvskreven. Fordommer vil man møte over alt, men kjærligheten bør seire, for størst av alt er kjærligheten!

#gaypride #kjærlighet #respekt #homofil #bifil #lesbisk #heterofil #kjærligheterkjærlighet #likeverd #sexogsamliv #fordommer

Hold kjeften på deg, bedreviter..!

Jeg er så jævlig lei av å lese blogginnlegg som begynner sånn "kjære mamma, jeg så deg da du skrek til barnet ditt". Innlegg som gjerne er skrevet av noen som ikke har barn, eller aldri har vært i en situasjon hvor man mister grepet i et lite sekund.

Jeg tok mine to minste prinsesser på snart 5 og 10 på kino idag. Da vi hadde funnet plassene våre begynte 5 åringen å demonstrere, høylytt. Jeg prøvd til det ytterste å mekle i en rolig tone, men da jeg på sjette forsøkt hevet stemmen og sa "hvis ikke du slutter nå så går vi til bilen og kjører hjem" snudde mamman seg på raden foran meg og gav meg et dømmende blikk.

Blikket hennes kunne skrevet et innlegg om hvor dårlig mor hun syns jeg var, så jeg tenkte jeg skulle skrive et tilbake til henne;

Kjære mamma på raden foran meg på kinoen idag. Du som snudde deg og dømte meg med blikket ditt da jeg hevet stemmen til barnet mitt, ja, du ja.

Hvor var du de fire siste nettene da jeg drev med grensesetting til klokken halv to om natten? Hvor var du da jeg lå på er operasjonsbord å kjempet for å bli frisk slik at jeg kunne reise hjem til barna mine? Hvor var du da jeg stod å kastet opp av smerter på toalettet før filmen fordi jeg er kronisk syk? Hvor var du da faren til barnet mitt kuttet kontakten og lot meg sitte igjen med et knust barn som sliter med å takle hverdagen? Hva gjorde du da jeg satt på foreldreveiledningskurs for å sikre barna mine den beste forelderen de kunne få?

Jeg driter egentlig i hvor du var eller hva du gjorde! Det jeg derimot bryr meg om er blikket du gav meg, som om du kjente meg og mine barn. Blikket som boret seg inn i sjelen min og gav meg dårlig samvittighet et lite sekund, før jeg ble enda mer forbanna, på deg. For lite visste du om at jeg har fått beskjed om å stå i det når barnet mitt tester grensene mine, at jeg må være mamma og pappa og derfor må stå litt hardere på mitt i en trassig situasjon. Du kunne ikke vite at vi jobber hver dag med grensesetting, separasjonsangst, frykt for å bli forlatt og andre vanskelige situasjoner skapt av andre. Du visste ikke at mitt barn krever mer enn de fleste av mange grunner.

Men du tok deg den frihet til å dømme meg, til å snu deg rundt og demonstrere med kroppsspråk og blikk hva du følte om situasjonen. Demonstrativt klemte du ditt eget barn ekstra hardt for å vise meg at du var en bedre mor enn meg.

Dette gjorde meg både forbannet og såret. For du ser ikke meg og barnet mitt de resterende 364 dagene i løpet av et år. Du ser ikke de gangene jeg klemmer barnet mitt ekstra hardt fordi hun er lei seg eller når jeg bruker 3 kvarter på å forlate henne i barnehagen fordi hun frykter at jeg aldri kommer å henter henne igjen. Du ligger kanskje ikke søvnløs om nettene med dårlig samvittighet fordi du er kronisk syk og tilbringer mye tid på sykehuset, borte fra barna dine. Du slipper kanskje å ta kamper med barna dine fordi du har en mann som avlaster deg og kan ta noen av de kampene.

Det jeg vil frem til her folkens er; Det er veldig enkelt å sitte å dømme noen utifra en brøkdels sekund situasjon. Dømme mennesker du ikke kjenner eller vet historien til, likevel blir det gjort daglig. Daglig ser jeg blogginnlegg hvor mennesker skriver om en situasjon hvor de har sett foreldre og barn i et samspill som kanskje ikke var det beste. Dere vet ikke foranledningen eller grunnen. Dere ser den situasjonen og antar at dette er noe som skjer på daglig basis og at dette er en dårlig mor og et stakkars barn.

Slutt med det! Det er krenkende og dømmende. Hvem døde å gjorde deg til Gud, hvem gav deg retten til å anta og dømme noen, uten å vite? Ingen..

#holdkjeft #dømmende #mennesker #morogbarn #samfunn #lovogrett #mobbing #alenemammalivet #bloggnorge

Jeg rømte nettopp hjemmefra..

Å være alenemamma byr på utfordringer mange som ikke har barn umulig kan forstå. Heldigvis møtte jeg nettopp på en politipatrulje som hadde barn og forstod meg godt.

For at dere skal forstå det så må jeg begynne fra starten;

Vel, det er sommerferie nå. Ingen skole, barnehage eller fritidsaktiviteter som holder åpent. Det vil si 24 timer, 7 dager i uka sammen med barna. Som aleneforsørger har man da lite avlastning. Dagene går i ett for å aktivisere barna og skape minner. Men noen dager (som idag) så koker det litt ekstra i kålen og man mister fotfeste.

Min 9 åring er ute hele dagen med venner, hun kommer hjemom for å spise og skifte klær. Mens min lille 4 åring ikke har samme mulighet, så hun er med meg hele dagen. Natt til idag sovna hun kl 00.30 og var oppe igjen kl 05.30, det vil si 5 timer med søvn. Hun er temmelig aktiv den lille og vil helst snakke om alt, hele tiden. Så da jeg fikk tilbudet om å bli med et vennepar på stranda sammen med deres barn så slo jeg til. Vi var der i mange timer og disse ble med hjem å spiste hos oss etterpå. Klokka ble 21 og da skulle 9 åringen vært hjemme, men hun var ikke å få tak i. Sønnen på 20 og kjæresten ble bedt om å leite etter henne og kl 22.15 var hun gjort rede for. Siden vi ikke hadde sett hverandre hele dagen så hadde hun mye å fortelle og ville gjerne gjøre det . Klart at 4 åringen heller ikke ville legge seg nå når storesøster var kommet hjem. Jeg forklarte dem begge at det var sent, så nå måtte de legge seg så fikk vi heller snakke sammen imorgen. Vel, de kom ned og gikk opp igjen ikke mindre enn FEM ganger til. De var tørste, trengte hjelp til noe, måtte vise meg noe osv. Etter en lang dag på stranda hadde jeg gledet meg til en god dusj før jeg la meg, men da sønnen og kjæresten fant ut av at de skulle bruke opp alt varmtvannet kl 23 så rant begeret over for meg.

Jeg er egentlig ikke veldig tålmodig fra før av, og nå var strikken tøyd til det ytterste.

Så jeg lirte av meg noen gloser med sammenbitte tenner og satte meg i bilen. Det er sent og jeg går fortsatt i strandklær, så jeg kjørte til butikken hvor tilfeldigvis politistasjonen ligger over, og stilte meg på parkeringsplassen for å ta en røyk og høre på musikk. En politibil på vei ut for å patruljere kommer ut fra stasjonen og ser meg, som står mistenkelig til alene, på en stor parkeringsplass. De kommer bort og spør hvilket ærend jeg har hvor jeg forklarer dem litt av dagen min og avslutter med å si "så nå har jeg rømt hjemmefra for å få litt tid for meg selv". Politidama ser på meg og sier "det holder jeg med deg i, jeg har hatt lyst til det mange ganger selv" mens hun ler og ønsker meg en fin kveld videre.

Så nå står jeg er, full av sand på plasser det ikke skal være sand, trøtt, sliten og ganske grinete, mens jeg lader opp til å gå hjem igjen å forberede meg på en ny dag imorgen.

P.s: Min sønn og kjæresten på 20 er hjemme med barna altså og alle dager er ikke som denne. Men når man først har disse dagene så er det godt å lette litt på trykket her inne.

Håper dere har hatt en fantastisk dag og får en enda bedre natt, Fininger <3

#familie #barn #pårømmen #sliten #mamma #politi #sommerferie #alenemammalivet

Vi skal til Disneyland..!

Idag er tre uker til vi setter oss på flyet til Paris for å besøke Disneyland!

Jeg tror at jeg gleder meg mer enn ungene til dette, nettopp fordi det er så utrolig gøy å kunne ta dem med på dette. Det var min store drøm å reise dit som liten og nå kan jeg ta med meg mine tre døtre å besøke den fantastiske plassen.

Vi fikk et helt fantastisk tilbud med alt inkludert, så det var nesten umulig å takke nei.

Jeg har aldri vært lengre enn til Nederland på ferie og jeg har heller aldri hatt muligheten til å ta med meg alle barna på en slik 'stor' ferie, så dette blir utrolig spennende for oss alle sammen. Turen er nøye planlagt ned til minste detalj for å få mest mulig ut av tiden i Paris og Disneyland. Mamman min blir med på turen, mye for å få være med å oppleve dette sammen med oss, men like mye også for å avlaste og hjelpe meg. Jeg har som sagt tre døtre i tre forskjellige aldersgrupper så det krever sitt å passe på å dekke alles behov. Samtidig er det viktig at barna har to voksne å kunne vende seg til om det er noe.

Ååh, jeg får sommerfugler i magen av å bare skrive om dette, så dere kan jo tenke dere hvor mye vi gleder oss!

Håper dere har noen gøye og spennende planer for sommeren, som dere gjerne må dele med meg, det hadde vært koselig samt at man kan dele tanker og ideer om ferieplaner.

Ha en strålende fredagskveld, Fininger og nyt helgen <3

#paris #ferie #disneyland #travelbird #allinclusive #sommerferie #familie #kvalitetstid #minner

Huset burde brennes ned..

For to år siden kjøpte jeg meg et gammelt hus. Jeg visste det var mye som måtte gjøres med huset, jeg var bare ikke klar over hvor mye jeg måtte gjøre med det.

Jeg har hatt befaring av snekkere, elektrikere og rørleggere og alle har sagt det samme; det hadde vært billigere å brenne det ned og bygge det på nytt.

Vel, det har jeg ikke mulighet, eller lyst, til. Så dermed måtte jeg bare begynne å spare og planlegge nøye hva som skulle gjøres og i hvilken rekkefølge. Nå er jeg litt Handy av meg, så små-prosjekter som jeg kan gjøre selv, de gjør jeg. Dessuten har jeg gode venner som stiller opp og hjelper til med ting de er gode på og kan.

Som alenemamma med en inntekt så går det ikke akkurat fort med slike prosjekter. Heldigvis er jeg en løsningsorientert og positiv person, noe som gjør at det er lettere å holde motet oppe når det butter imot.

Vi har kommet frem til at badet må taes først, da dette haster litt ift krypkjeller, rør og fare for lekkasje. Dernest blir det kjøkken, så kledning og vinduer.

Sommeren er i full gang her hjemme, det samme gjelder for arbeiderne som skal pusse opp for meg. Men til høsten blir det mange spennende prosjekter å ta fatt på og jeg gleder meg helt vilt. Dere får nok lese og se mye av det fremover, både før og etter bilder, så heng med. Det kommer nok litt tips langs veien, noe jeg setter pris på om dere gir meg også.

Ha en strålende dag, Fininger, og ikke mist motet om du står midt i oppussing, alt ordner seg, til slutt <3

#hus #oppussing #kaos #økonomi #forandring #sparing #alenemammalivet

De kan drepe barnet ditt..!

Nå må dere roe dere helt ned folkens!

Hva skjer med å skrike så høyt om at man eksponerer barna sine for all slags skumle ting og krenker privatlivet deres ved å dele bilder av dem på sosiale medier.

"Pedofile kan søke opp barna og kidnappe dem, forgripe seg på dem og drepe dem hvis du deler bilder av dem på nettet"!

Vet dere noe; det kan bo en pedofil rett ved siden av dere, det kan være treneren på fotballaget til barna deres. Og helt seriøst; man krenker privatlivet deres? Så, når dere fikk barn og valgte å døpe dem i kirka, fordi dere hadde en tro, så var det ok? Dere lar barna deres sprade nakne rundt på stranda, rundt bassenget når dere er på ferier og dere leverer dem til barnepass på Ikea fordi dere vil handle i fred. For ikke å snakke om barnehage og sfo, de utleverer dere barna deres til både fysisk og forteller om ting som skjer i livene deres, fordi det er greit for dem å vite som passer barnet hele dagen. Vi sjekker barnas mobiler, facebook konto og andre nettbaserte ting fordi vi vil følge med og passe på. Teknisk sett så er dette også å krenke privatlivet deres. Du hadde ikke likt det om noen gikk inn på dine private meldinger på mobilen. Men vi gjør det i beste mening, fordi vi vet best og vil ivareta barnet. Det er et overtramp om noen gjør dette mot deg etter fylte 18 år.

Dere kan dele en status på facebook å fortelle om en flau, pinlig eller trist situasjon som barnet deres har vært i, men for all del, ikke vis ansiktet deres på et bilde.

Jeg syns det er hyklerisk å sitte å høre på, eller lese om. Dobbelt moralen er så høy at den nesten er like langt oppi skyene som hodene deres.

Ingen barn har bedt om å komme til verden, og ikke har de noe de skulle ha sagt heller for det er jo vi som foreldre som "bestemmer og oppdrar" dem. Verden er en fryktelig plass til tider, med terror og krig, sult og elendighet i mange land. Skal vi si til terror ofre at siden de nå har opplevd terror så er sjansen stor for at det vil skje igjen, så derfor bør de holde seg inne?

Nei, vi bekjemper terror med åpenhet og ved å ikke vise frykt. Akkurat som åpenhet og kommunikasjon bør være det i kampen mot nett troll, uansett hvilket nivå disse operere på!

Men igjen; det har skjedd ved noen anledninger at noen fant et bilde av et barn, brukte tid og energi på å oppsøke dette barnet, forgripe seg på det stakkars barnet og drepe det. Men hvor ofte skjer dette? Er det sannsynlig at det er flere terror angrep enn at det vil skje noe med barnet ditt om du deler bilder av det?

Du tenker ikke over at det kan sitte en voldtekstmann som liker voksne å ser på bilder av deg som du deler?

Hvis man gjør alt med måtehold og tenker seg om så vil det som regel gå bra. Og hvis dere først skal henge dere opp i grusomme ting, så finnes det nok av krig, sult og elendighet å ta tak i før dere hyler så høyt om at foreldre deler bilder av barna sine på sosiale medier.

Hva vet dere om at disse foreldrene snakker med barna sine før de deler bilder, eller info? Man oppdrar barna sine forskjellige og man velger også hva man vil fokusere på i den oppdragelsen. Jeg regner med at de fleste av dere har hørt om nettvett og snakker med barna deres om dette? Da regner jeg også med at dere bruker det selv, både i forhold til sosiale medier og vett generelt i hverdagen. Hvis dere vil bli respektert for deres meninger, så må dere også vise respekt for de som er uenige med dere.

Ha en fin dag, Søtinger, og velg deres kamper med omhu <3

#krise #meninger #samfunn #barn #krigogfred #sosiale #medier #galskap #respekt #frykt #nettvett

Jeg ble dumpet..

I det siste har jeg følt meg litt klar for å date. Jeg vet ikke helt om jeg er klar for kjæreste, men det er jo hyggelig med oppmerksomhet.

Så jeg traff en fyr, vi chattet litt og traff hverandre en gang. Vi er veldig forskjellige som personer og hadde nok hatt en stor utfordring foran oss om vi skulle fått noe til å fungere.

Den verste grunner til å bli dumpet er at man ikke lever opp til en standar noen har satt. Personlig vil jeg heller bli dumpet pga utseende mitt, for det kan jeg forandre på. Men når noen dumper deg pga personligheten din, da har du ingenting å gå på. Man kan ikke forandre den en er, og man skal ikke gjøre det heller. Hvis ikke noen liker deg for den du er, så er det heller ikke den rette for deg.

Men det gjør vondt, skikkelig vondt. Det gjør noe med selvfølelsen å vite at noen mener du ikke er god nok. At du som person, din personlighet og dine verdier ikke er gode nok i en annens øyne. Man skal være ganske så følelsesløs om man går uanfektet bort fra en slik avvisning. Det nytter ikke at en selv tror og mener at en er god nok etter at noen har fortalt deg at du ikke er det. Noen har satt spørsmål til hvem du er, hvorfor du gjør som du gjør og fått deg til å tvile på det.

Hvordan kommer man over det, hvordan går en videre og skal en virkelig usette seg selv for slikt igjen.

Vel, du må begynne med bygge deg selv opp igjen. Så må man godta at mennesker er forskjellige, man kan ikke komme overens med alle. Man viser like mye respekt for seg selv ved å respektere andre. Man vil jo selv bli respektert for sine egne valg og verdier, da må en respektere andres. Da vil et avslag bli enklere å takle.

Og så må man ikke slutte å tro eller håpe på kjærligheten. Den finnes der ute et sted, for noen tar det bare litt lengre tid å finne den. Å være singel gjør deg bare tryggere på deg selv og former deg til å bli en god partner for en annen, når den tid kommer. Men pass på å finne en partner som liker deg, for den du er. Uten at du må forandre på den du er, eller hvordan du ser ut.

For min del så vil jeg nok fortsette å takke ja til å bli kjent, om jeg tar steget lengre enn å chatte, som til å treffes på en kaffe, vil tiden vise. Men akkurat nå vil jeg nyte sommeren sammen med barna mine og da får andre ting vente.

Ha en god natt, Fininger <3

#kjærlighet #dumpet #sorg #glede #kjærester #date #sex #samliv

Hjemmelagde coockies - oppskrift..

Søndager her i hus er litt enten eller. Enten går vi ut og herjer hele dagen, eller så blir vi hjemme å baker.

Idag ble en eller dag, så vi bakte hjemmelagde coockies. De er super enkle å lage og smaker fantastisk. Oppskriften er lett å følge og du har som regel det meste i skapet/kjøleskapet, det eneste du kanskje må på butikken å handle er en sjokoladeplate.

Ungene elsker disse kjeksa og de er perfekte å servere til kaffe gjester, eller bare 'maule' når du sitter å ser film på en søndagskveld.

Oppskriften er enkel:

120 gr smør (melange)

120 gr sukker

1 egg

150 gr hvetemel

0,5 ts hornsalt

0,5 ts vaniljesukker

1 stor sjokoladeplate

Smør og sukker røres hvitt. Bland inn egget. Deretter blander du alt det tørre og sikter det inn mens mikseren går. Knus sjokoladen i biter og bland den inn til slutt.

Legg bakepapir på et stekebrett og bruk en teskje til å legge massen på brettet i små klumper.

Stek på 180 grader i 8 - 10 minutter, midt i ovnen.

Jeg pleier å doble oppskriften for å få flere coockies, idag var vi så mange her så jeg tredobla den. Fremgangsmåten er den samme.

Lykke til med baksten og nyt kjeksene, du vil ikke angre <3

#bakverk #coockies #snacks #oppskrift #kos #sjokolademons #bakst

Silikon eller ekte..?

Jeg vet ikke helt hvorfor akkurat dette er blitt sånn et stort tema i det siste, men jeg får det spørsmålet daglig faktisk.

Sannheten er at jeg har ganske 'små' bryster, eller, de er vel helt gjennomsnittlige. Jeg bruker størrelse 80c i bh. Og jeg har vært utrolig heldig med kjøp av bh i det siste virker det som, siden de fleste spør om jeg har lagt inn silikon.

Svaret er; nei.

Dessuten syns jeg det hadde vært litt sent i livet å legge inn silikon, jeg har et par andre ting jeg hadde fikset på før jeg hadde gjort noe med brystene.

Jeg dømmer ingen altså, folk må få gjøre hva de vil med kroppen sin. Dessuten syns jeg det er ganske frekt å blande seg inn i om noe velger å forandre på kroppen sin!

Kropp er et ganske tabu tema å snakke om, likevel har vi ingen problemer med å vise den frem. Vi jenter spesielt er ganske rare der; Vi er super flaue for å vise oss i undertøy og prøver å gjemme oss hvis vi kun har undertøy på. Men møt oss på stranda; Da sprader vi gjerne rundt i en bikini som er mindre enn undertøyet vårt, hahah;)!

Uansett, min siste bh (på bildet) er kjøpt på H&M og den er fantastisk god å gå med. Den sitter godt, holder godt på plass i tillegg til at den ser helt fantastisk ut <3

Hvis du sliter med å finne riktig størrelse, passform eller støtte til brystene dine så syns jeg du skal handle på en butikk som selger kun undertøy og kan litt om det. Personlig merker jeg veldig forskjell på kvalitet, men var som sagt heldig med denne som er kjøpt på H&M!

#pupper #bryst #bh #kropp #spørsmål #hm #snakkis

Plutselig vil ikke barna være sammen med meg..

Åååh, jeg elsker samværshelger. Hele helga er satt av kun til barna, tid og kos. Vi nyter hvert sekund og har etterhvert sluttet å stresse med å 'rekke alt'.

Det kan fort skje når man har begrenset tid sammen med barna sine. Man stresser gjennom helga for å ta igjen det tapte og innhente det man ikke får gjort frem til neste samvær.

Det var litt sånn i begynnelsen for oss også. Men vi fant fort ut av at det gjør egentlig bare hele samværet mer stressende, for man glemmer helt å sette pris på det viktigste, nettopp den tiden vi er sammen. Dessuten vokser barna så utrolig fort, plutselig er de tenåringer og venner er mye gøyere å henge med enn mamma og småsøsken. Mobilen sjekkes oftere enn de har tid til å snakke med deg. Så den tiden de er små verdsetter jeg høyere enn livet selv og gjør alt for å få med meg så mye som mulig og skape de beste minner som de kan ta med seg videre når de blir voksne.

Sommeren er deilig altså, man kan være ute fra man står opp til man legger seg. Igår var vi jo på tivoli til sent på kveld, så idag bestemte vi oss for å dra hjem litt tidligere og heller grille og kose oss hjemme etter en lang dag ute.

Vi har vært på marked og bare kost oss i den fantastisk fine sommerbyen Lillesand.

Jeg bodde der som tenåring selv, og nå bor min eldste datter der borte.

Sarah har besøk av en venninne i helgen, så teknisk sett har jeg 4 barn her hjemme. En skulle kanskje tro at man blir sliten av 4 viltre jenter, i forskjellige aldre, men det gjør jeg ikke. Jeg nyter hvert sekund, hver krangel, hver glede og hver eneste ting som skjer. For som dere ser på det ene bildet her; eldstedatteren min har vokst meg over hodet! Så en må nyte tiden de er barn og fortsatt vil være sammen med oss foreldre <3

Nå sitter vi å venter på at grillmaten skal bli klar og nyter siste sola for den forsvinner bak trærne og kvelden siger på.

Jeg har et spørsmål jeg får stilt ofte for tiden som jeg kommer til å svare på i et innlegg senere ikveld, så heng med, det kan være du er en av de som vil ha svar :)

Hvis du vil kan du følge meg på snapchat for å få litt flere bilder og oppdateringer, du finner meg på: egoliciouz ;)

Ha en strålende kveld videre, Fininger <3

#familie #sommer #grilling #voksne #familietid #samhold #kjærlighet #snapchat

Go Shawrty - It's my birthday..

Fy søren for en fantastisk bursdag jeg har hatt! Dagen har vært fantastisk fra jeg stod opp og til nå!

Mamman min kom med kake og blomster, mens eldste datteren min hadde lagd en hjemmelagd fjøl til meg på skolen.

Bursdager har etterhvert blitt milepæler for meg. Ikke bare runde tall og 'spesielle' tall som 18 - 20 - 30 og 35 osv, men alle bursdager. De siste to årene har jeg lært at hver eneste bursdag er like store. De er ikke alle som får oppleve sin neste, for man vet aldri hva morgendagen bringer.

Mitt håp for fremtiden er at jeg kan gi håp og betydning for andre som kanskje har gitt opp og ikke ser frem til sin neste bursdag.

Jeg har vært nede i det dypeste mørket og likevel funnet veien opp, og stadig går det oppover. Noen ting tar lengre tid, men jeg gir ikke opp. Jeg har omsider lært å snu negativitet til noe positivt, ved å se på det som erfaring og styrke. Klart jeg har dårlige dager, men da setter jeg desto større pris på de gode. Og det er de vi lever for; de gode dagene.

Dager som idag, ikke bare fordi jeg har bursdag, men fordi det skjedde så mye annet positivt også. Ting jeg ikke så komme eller var forberedt på. Disse tingene vil bidra til at dårlige dager vil bli enklere å takle.

Ikke bare fikk vi en bedre middag ute, vi fikk til og med vært på tivoli, hvor gøy er ikke det! Dessuten fikk jeg den største overraskelsen, som gjorde at jeg også kunne overraske noen på min bursdag! Det får dere vite om i et senere blogginnlegg, så følg med ;)!

Tusen hjertelig takk for all oppmerksomheten idag, tusen takk for alle fine ord, opplevelser og minner <3

#bursdag #milepæl #glede #lykke #familie #samhold #tro #håp #kjærlighet

Jeg fikk se inni mitt eget hjerte..

Dagen startet helt vanlig etter en av de beste nettene på lenge. Vi var 4 stykker som lå til overvåking i natt. Etter frokost ble vi fulgt opp i tur og orden for ultralyd av hjertet og stress-test. Du skal da sitte på en sykkel og sykle mens du er koblet til en ekg maskin, så blir det tyngre og tyngre. Poenget er å se hvordan hjertet takler stress. Og det var på denne testen at ting gikk raskt fra vondt til verre. Det viste seg at jo hardere hjertet mitt jobbet, jo mindre oksygen fikk nedre del av hjertet.

De bestemte at de ville ha en CT med kontrastvæske for å sjekke blodårene av den delen i hjerte.

Nå begynte problemene; jeg tåler nemlig ikke kontrastvæske. Røntgen-folka ville ikke ta sjansen mens hjertespesialisten ikke ville la meg gå før dette var gjennomført.

Etter mye frem og tilbake mellom overleger ble det bestemt at jeg skulle gjennomføre et angiogram, hvor de fører et kateter inn i pulsåren i håndleddet mitt og fører det opp i hjertet. Der kunne de sprøyte inn en liten del kontrastvæske for å sjekke blodtilførselen og gjennomstrømming.

Plutselig gikk alt i veldig raskt tempo, og med min angst for slikt så fikk jeg er litt panikk angst anfall. Jeg måtte drikke to glass med noe blodfortynnende og få to sprøyter med antihistaminer fordi jeg ikke tåler kontrastvæske, men likevel måtte ha en liten del av dette sprøytet rett inn i hjertet. Så bar det opp til operasjonsstua. Jeg fikk lagt inn en ny veneflon i venstrearmen og samtidig sprøytet inn noe beroligende fordi jeg var så nervøs.

Prosedyren gikk kjempefint, legen førte et kateter inn gjennom pulsåren i høyre håndledd og opp i hjerte, der sprøytet han inn litt kontrastvæske og fikk se blodårene via en liten ct-maskin som hang over meg og beveget seg rundt meg. Jeg kunne følge hele seansen på en skjerm på min venstre side.

Da han nådde hjertet fikk jeg hjertebank og hjertet slo ukontrollert mens han holdt på, noe skjedde som gjorde at jeg ikke kunne få mer beroligende, selv om jeg skrek etter mer. Og for å være ærlig så gjorde det forbanna vondt. Jeg kjente alt faktisk. Så de som sier at det ikke gjør vondt, de lyver!

Etter at de var ferdig ble det lagt på kompress, det er tross alt et stort hull der de har stukket i pulsåra.

Etter dette sovna jeg, totalt slått ut av alt. Jeg våkna to timer senere og følte meg ikke helt opplagt, kvalm og svimmel. Men jeg fikk beskjed om at jeg kunne få reise hjem hvis det ikke blødde da de fjernet kompresset.

Det blødde ikke, så nå er jeg vel hjemme igjen hos mine søte små <3

Det bli oppfølging hos fastlege for å planlegge fremover i forhold til medisiner. Men må er det gjort, og vi har fått svar, noe jeg er både stolt og glad over at jeg klarte å gjennomføre.

Tusen takk for alle fine og gode meldinger og tanker, dere er gode som Gull alle sammen <3

#hjerte #sykehus #kontrastvæske #inni #kroppen #fantastisk #helsevesen #helsenorge #tusentakk

Rett fra legen til akutten med hjertetrøbbel..

De av dere som har fulgt meg og lest bloggen vet jo at jeg har et litt kompleks sykdomsbilde å rutte med. I påska ble jeg lagt inn på sykehuset pga hjerte mitt. Det var planlagt en 3 dagers ekg, men den kræsja med operasjonen i begynnelsen av denne mnd og måtte utsettes.

Vel, det gikk ikke upåaktet hen av hjertet mitt. Og når jeg ikke helt klarer å stresse ned, så gikk det som det måtte gå.

Den siste uka har jeg vært plaget av hjertebank, det vil si; jeg trodde det var hjertebank. Eller, teknisk sett så er det hjertebank, foreløpig.

Alle har hjertebank inni mellom, du vet når hjerte hopper over et slag eller gjør et dobbeltslag. Dette går fint an å leve med, med mindre det skjer ofte, over lang tid eller blir plagsomt.

Jeg scooret jo på alle de tre punktene over her. Det har som sagt vart i en uke nå, hele dagen, og nesten hele natta. Natt til idag fikk jeg ikke sove pga det. Jeg var først hos legen på mandag og tok et ekg, det så fint ut, for de fikk ikke fanget opp hjertebanken i løpet av de 20 sekundene et ekg varer.

Etter nattens hendelse så måtte jeg på nytt ned å ta ekg idag. Der fikk de fanget opp både hjertebanken og noe som heter PQ. PQ er visst mellomrommet mellom to hjerteslag. Dette hadde gått fra 227 på mandag, til 222 idag. Noe som var grunn nok til å sende meg på sykehuset for grundigere sjekk.

Jeg bør vel nevne at jeg kommer fra en hjertesyk familie, noe som også gjør at jeg er i faresonen og derfor blir sendt fortere på sykehuset enn om jeg ikke hadde hatt de genene.

Vel inne på akutten skulle det vise seg at hjertet mitt mer enn gjerne ville vise sine kunster og hoppet av gårde i skikkelig utakt. På et tidspunkt så hadde jeg et overslag med tre-i-ett slag, noe hjertespesialisten forklarte meg at de ikke godtok at skjedde flere ganger det neste døgnet. Så dermed ble jeg innlagt til observasjon til imorgen for å se hvordan hjertet slår det neste døgnet.

Hvis dette fortsetter så må jeg begynne på medisiner som stabiliserer hjerterytmen min.

Dagen ble ikke helt som planlagt, men det begynner jeg å bli vant til i forhold til de dagene jeg har time hos legen. Men heldigvis har vi et fantastisk helsevesen i Norge, som tar på alvor, ivaretar og følger opp.

Det lille stuntet hjertet tok på meg i stad slo meg litt ut, så nå er jeg rimelig trøtt og sliten.

Tusen takk til alle som stiller opp å hjelper på kort varsel, og tusen takk til dere som følger meg og leser bloggen.

Jeg håper dere alle får en fantastisk fin onsdags-kveld <3

#helse #sykehus #hjerte #helsenorge #offentlig #helsevesen #trøbbel #hjertebank #tusentakk

Jeg skal forandre på utseende..

Jeg har tenkt over dette lenge. Vurdert og sjekket opp i hva det innebærer.

Mye av forandringen er av medisinske grunner, likevel vil jeg gjøre kosmetiske forandringer når jeg først er i gang.

I det siste har jeg ved tilfeldighet kommet over blogginnlegg og andre reportasjer hvor man kritiserer media for et press på unge mennesker angående utseende. Jeg holdt nesten på å hive meg på bølgen og gjøre det samme. Men siden jeg nå selv skal forandre på utseende mitt, så følte jeg vel at jeg ikke kunne bidra i diskusjonen.

Jeg har 3 døtre som ser opp til meg, det er et ganske stort ansvar å bære. Nå blogger jeg i tillegg og har unge lesere. Så jeg bør passe litt på hvilke signaler jeg sender, hva jeg skriver om og hvilke verdier jeg fører.

Det jeg har lagt merke til er hvordan man beskylder media for å presse skjønnhets-idealer på unge mennesker. Men jeg syns vel egentlig en hver bør feie for sin egen dør litt også. I et eksempel kan jeg vel bare snakke for meg selv, men om jeg oppdrar mine døtre til å være trygge på seg selv og den de er så vil de også stå sterkere rustet i kampen mot alle formeninger og press utenfra. Vil jeg tro?

Personlig har jeg snakket mye med barna mine om dette presset og nå også at jeg skal forandre på mitt utseende. Jeg blir møtt med fordommer fra folk utenfra som syns det er tåpelig og dumt. Men igjen; jeg er gammel nok til å velge selv og mye av grunnen er medisinsk.

Hvis man ikke følger med og snakker med barna sine så tror jeg lett barn og unge vil la seg påvirke og presses til å følge trender. De begynner så tidlig som i barnehage-alder å snakke om kropp, sminke og klær. Dette virker søtt og uskyldig, men senest igår så jeg en reportasje hvor barn får juling hvis ikke de går med de rette merkeklæra.

Seriøst, skal vi skylde dette på media, eller må vi voksne som foreldre gå litt i oss selv? Hvis du begynner tidlig med å lære barna dine verdier, både i livet og pengemessig, så kan man kanskje forhindre situasjoner som overfornevnte. Barn tar ikke dette fra løse luften og jeg tviler på at de leste i et blad at det var ok å banke noen fordi de ikke hadde riktig type merkeklær på seg. Den du er gjenspeiles ikke bare ut ifra hvilke klær og sko du går med, men like mye holdningene du har til ting.

En god ting kan ikke nevnes for ofte, sett dere ned og snakk med barna deres folkens. Og gå litt i dere selv, for dine barn blir ikke som du sier, de blir som du gjør!

Og til de av dere som måtte lure; hvis mine barn vil forandre på sitt utseende så kommer vi nok til å gå mange runder før vi kommer til en avgjørelse. Men det bør være en avgjørelse gjort av oss vårt grunnlag uten at noen utenfra skal ha rett til å mene, tro og syns noe om det. Det er nemlig slik fordommer starter og utvikler seg, ikke om barnet ditt får løsvipper i et blad de kjøpte på butikken. Og så bør man jo se seg selv i speilet og spør seg selv hvorfor en som voksen kjøpte det bladet til barnet?

#fordommer #skjønnhet #press #samfunn #media #ansvar #foreldreogbarn #galskap #sminke #utseende #klær #semeg

De kunne ikke love oss noe..

Idag var vi på kontroll hos tannlegen etter ulykken igår.

Først og fremst må jeg berømme min lille heltinne, som satt som et lys i stolen og forklarte tannlegen hva hun skulle gjøre. Hahah, lille Luna er sjef, i alle sammenhenger.

Vi fikk time tidlig på morgenen og møtte i god tid. Min lille var spent på hele opplegget, men hun satt rolig og nynnet på sanger mens vi bygde lego på venterommet.

Vel inne i stolen fikk vi tatt røntgen og sjekket omfanget. I følge tannlegen det fint ut, men hun turte ikke love oss at det hadde gått bra.

Vi vet ikke noe før de nye tennene kommer ut, sa hun mens hun smilte tappert til meg.

Røttene til melketennene var ganske korte, noe som tydet på at disse var klare for å løsne snart uansett. Men i skaden hadde også de to tennene ved siden av fortennene løsnet. Så vi kan risikere at hun mister alle fire på en gang.

Ikke kunne de se på røntgen om kjevebenet hadde fått skader, så igjen; vi må bare vente til de nye tennene kommer ut.

Men til alle foreldre der ute; Om ulykken først er ute, husk å komme dere fort til tannlegen for å dokumentere skaden. Dette er lurt i tilfelle skaden viser omfattende på et senere tidspunkt, da kan man få det dekket via forsikring.

Til slutt vil jeg takke tannhelsetjenesten for en fantastisk behandling og omsorg for min lille heltinne <3

Nå pusser vi forsiktig og renser såret, for å unngå betennelse og mer komplikasjoner enn nødvendig.

Tusen hjertelig takk for alle gode ord og omtanke <3

#tannlege #offentlig #tannhelse #skade #forsikring #heltinne

Trassinga endte på legevakta..

Fra mine søte små stod opp idag har krangelen gått i ett.

På et tidspunkt fikk jeg nok og sendte dem på hver deres rom i håp om at freden skulle senke seg. Min lille (snart) 5 åring ble skikkelig fornærmet på meg og trampet seg fort opp trappene.

Så ble det stille, et tiendedels sekund, før hun satte i et hyl. Jeg trodde hun trasset, så jeg løp ikke akkurat opp da jeg skulle sjekke henne.

I det jeg runder hjørnet snur hun seg mot meg og blodet siler ut gjennom hendene hun holder foran munnen. Hun gråter ikke, enda. Men i det hun ser alt blodet blir hun hvit i ansiktet og hulker frem at hun slo seg.

På dette tidspunktet har jeg løftet henne opp og storebror har kommet ut av rommet sitt. Jeg ser på han og prøver meg på engelsk "I think I have to call the ambulance", han nikker mens hun på (snart) 10 år sier "skal du ringe ambulansen".

Nå blir det kaos, for hun som blør liker ikke leger og sykehus. Storebror overtar mens jeg finner en klut som vi kan legge på som kompress. Det er ikke akkurat enkelt å legge kompress i munnen, på en hysterisk 4 åring, men vi fikk det til.

Det blir ikke behov for ambulanse, men vi må inn på legevakta for å sjekke omfanget av skaden. Legen på legevakta vil ikke utsette min lille for mer stråling enn nødvendig, så hun anbefaler at vi tar henne med til tannlegen imorgen. Der har de mulighet til å konsentrere strålingen til bare munnen og ikke hele hodet.

Så nå sitter vi her hjemme, det vil si; hun på 4 har sovnet og mamman har litt tid til å tenke over dagen. Ingen av oss er spesielt glad i blod, så sønnen i hus har heldigvis vasket mens vi var på legevakta. Nå får vi bare vente å se hva tannlegen sier imorgen, håper hun slipper å trekke noen av tennene og at de nye tennene under ikke er skadet.

Og når jeg tenker meg om her jeg sitter så ble den 'straffen' unødvendig mye større enn først planlagt. Uhell kan skje, og de fleste skjer faktisk i hjemmet.

Men likevel, jeg håper ikke 4 åringen forbinder det å bli sendt på rommet med masse blod og leger. Regner i alle fall med hun går litt mer forsiktig i de trappene fremover. Mora har i alle fall fått seg en støkk og kommer nok til å følge de trassige små opp trappene i fremtiden.

Jaja, jeg håper dere har hatt en rolig og fin søndag så langt, fininger <3

#straff #ristilegenbak #sykehus #blod #kaos #trøst

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017
hits