Frivillig tvang som samvær - Pappas Rettigheter..

Jeg leste nettopp et blogg innlegg hvor pappaer's rettigheter ble kjempet for, fremsnakket og ønsket mer tatt på alvor. I likhet med mange andre temaer så tror jeg vi ofte glemmer at rettigheter man kjemper for blir kjempet for ifra det ståstedet man selv står. Selv er jeg også for at far skal få flere rettigheter. Samtidig står jeg i en posisjon hvor jeg har en pappa som ikke vil treffe sitt barn. Altså, han har full mulighet til det, men han vil ikke. I det innlegget jeg leste ble det nevnt at det var synd på disse barna som ikke fikk treffe pappan sin, pga fars mangel på rettigheter. Vel, det finnes også barn som vil treffe pappan sin, men pappa vil ikke. Spørsmålet blir så: Hvor er da barnets rettighet til å få treffe pappa? Skal jeg kjempe for at pappa skal få bedre rettigheter uten å tenke på at mitt barn ikke får treffe pappa, fordi han ikke vil? Burde det ikke bli vedtatt en lov på at barn, generelt, skal ha rettighet på samvær med mor og far, uavhengig av hva foreldrene måtte ønske? Alle barn har rettigheter på en mamma og pappa, men hva gjør vi når mamma eller pappa ikke vil treffe disse barna? Personlig blir dette et vanskelig tema, nettopp fordi det sliter barnet mitt ut å savne en pappa som ikke vil ha kontakt og så skal jeg støtte en sak som hjelper pappa?

Ærlig talt, når man velger å få barn, så bør det være lovpålagt at man skal følge dette barnet opp, elske det og støtte det. Men dessverre, det finnes både mammaer og pappaer som ikke vil ha kontakt med barna sine. Hvilken kategori kommer dem i, og hvor står da barna, i forhold til rettigheter? Jeg hører høye skrik om rettigheter for hva vi voksne skal ha rett på, men oppi alle disse egoistiske ropene står det faktisk små barn, nede på bakken og blir oversett. Hvem skal tale disse barnas sak? Hvem skal kreve deres rett på både mamma og pappa? Vi voksne velger å få barn, noen velger å ikke følge dem opp, mens andre kjemper med nebb og klør for å gjøre det.

Er jeg en "dårligere" mor fordi mitt barn ikke har kontakt med far? For det høres sånn ut i disse innleggene hvor kvinner kjemper for fars rettigheter. For i deres øyne er barnets livskvalitet avhengig av å ha kontakt med begge foreldre. Men i mitt tilfelle vil ikke far være en del av barnets liv, det er hans valg. Ikke mitt, ikke barnets, men hans.

Jeg tror først og fremst vi skal kjempe for barnets beste, før vi hiver oss på rettighetene til mammaer og pappaer. Og da bør vi tenke oss nøye om før vi uttaler oss, nemlig fordi om barnets beste er å ha kontakt med begge foreldre så bør jo "frivillig tvang" med samvær være et pålagt ansvar når en har blitt foreldre. Man kan ikke kjempe for rettigheter når en egentlig ikke tar ansvaret det bærer å få barn.

Tenk litt på alle barna når dere nå skal kjempe for pappas rettigheter, det finnes barn der ute som gjerne vil treffe pappan sin, uten at pappa vil..

 

#barnasbeste #rettigheter #pappasrettigheter #familie #barn #mamma #kjærlighet #semeg #tenkdereom #samfunn 

Det var SÅ verdt det..

Jeg hater å smile inni mellom. Jeg hater den ekle følelsen inni meg som brer seg i brystet mitt som en tsunami. De dagene jeg kjenner i det jeg våkner at dagen idag blir vanskelig. Jeg kjenner leppene sprekke og en flau følelse av skam gjør at jeg rødmer litt lett fordi jeg kjenner selv at smilet jeg nettopp prøvde meg på, er falskt. Jeg prøver meg på en lett latter, som gjør situasjonen verre, for man hører at jeg ikke mener det. Eller, jeg hører og merker det, jeg vet ikke om andre gjør det. Jeg finner på ti tusen unnskyldninger for å ikke måtte bli stående å prate lengre enn max to minutter. Det brenner i magen min, smerten kan ikke sammenlignes med noe annet enn om du brenner deg på stekefett. Det begynner som regel nede i keisersnitt arret mitt, så brer det seg oppover mot mellomgulvet. Når det når navlen sliter jeg med å stå oppreist, jeg må som regel bøye meg fremover og presse håndflaten hardt mot magen. Og så må jeg få satt meg, før det når mellomgulvet. Rekker jeg ikke det besvimer jeg som regel. Så da står jeg der, og smiler, det falskeste smilet jeg kan klare. Jeg prøver å fortsette samtalen jeg er i, men merker at jeg blir tørr i munnen og begynner å "stamme". Etterpå blir jeg sint, irritert og snerpete. Egentlig er jeg lei meg, men det vil jeg ikke vise noen.

Det å være lei seg har jeg blitt fortalt at er et tegn på svakhet, fra jeg var liten av. "Du vil bare ha oppmerksomhet du, slutt med den grininga". Så dermed griner jeg som regel når jeg er alene. Men jeg er lei meg. Jeg er lei meg fordi jeg ikke klarte å fullføre en samtale, jeg er lei meg fordi jeg ikke orket å gå på lekeplassen den dagen, og jeg er lei meg for at jeg er en hindring i visse sammenhenger. Min kropp ødelegger så utrolig mye for andre rundt meg. Min sykdom stikker kjepper i hjulene for aktiviteter med barna mine. Så jeg gråter, mye, når jeg er alene. Jeg blir sint og kjefter, på meg selv, på kroppen min.

I det øyeblikket noen av mine barn ser på meg med de vakreste øynene jeg har sett så bestemmer jeg meg: Dette skal jeg klare. Jeg biter tennene sammen, retter meg i ryggen og kler meg. Vel vitende om at dette blir et sant helvete, inni meg. Man blir ikke hjemme fra bursdag når datteren din har gledet seg i nesten en uke til å feire venninnen sin. Da får vondt være vondt, men i den bursdagen skal hun.

Jeg er nok det staeste og mest trassige mennesket, jeg selv, har møtt. Så jeg piner meg gjennom dagen, og overlever. Dagen ble så utrolig vellykket, datteren min er lykkelig og mestringsfølelsen overvinner smertene.

Så nå sitter jeg her å smiler, et ekte og oppriktig smil. Jeg er så glad for at jeg satte den ene foten foran den andre og tok denne dagen med storm. Mest sannsynlig blir jeg dårligere i morgen, men vet du, det var verdt det <3

Vil DU ha dette - Konkurranse..

De dagene jeg føler meg elendig elsker jeg å pleie meg selv, skjemme meg selv litt bort. Huden min er utsatt for stress og medisiner og jeg er ofte innlagt på sykehus, noe som gjør huden min ekstra tørr. 40 tallet kryper nærmere og småbarnstilværelsen setter også spor.

Nå har jeg endelig funnet en serie som passer huden min perfekt. Oil Beauty fra Garnier er en nærende lotion med olje til tørr hud. Jeg bruker Nourishing Scrub først mens jeg står i dusjen. Det er ganske grove korn i denne, så jeg vil ikke anbefale å bruke den i ansiktet. Men på kroppen gjør den underverker. Jeg lufttørker og smører meg med Nourishing Lotion etter dusjen, hver dag. Huden får en deilig fuktighet som ikke virker "klissete", men som trekker fort inn i huden. Ultimate Body Oil bruker jeg ved spesielle anledninger for å gi huden en ekstra fin glød, den bør også brukes om huden er ekstra tørr. Duften fra disse produktene er himmelsk og behagelig, i tillegg til at produktet føles behagelig å bruke.

Hvis du vil disse produktene, så trenger du bare å gjøre to enkle ting:

1: Del bloggen min, valgfritt innlegg.

2: Kommentere på dette innlegget at det er gjort.

Jeg vil trekke en vinner neste lørdag kl 18.00. Masse lykke til, Fininger <3

#konkurranse #garnier #hudpleie #produkter #skjønnhet #pleie #beauty #fresh #skincare

Hun er min klippe..

Det finnes få ganger i livet man opplever å treffe mennesker man bare 'klikker' med, men når man først gjør det så varer det livet ut. Du har kanskje opplevd det selv, det øyeblikket når du bare vet at dette er noe spesielt. Det kan være det øyeblikket når du traff din kjære for første gang og det føltes som om alle brikkene falt på plass, sola skinte litt ekstra den dagen og sommerfuglene i magen fikk ad/hd. Det øyeblikket du holder kjært og som forandret livet ditt for alltid.

Mitt øyeblikk oppstod 2.februar 2014, den første solskinnsdagen det året. Jeg skulle treffe en da bekjent, for vi visste godt hvem den andre var fra før, men vi hadde aldri 'hengt sammen' som venner. Jeg skulle møte henne utenfor legesenteret hvor hun hadde time den dagen. Hun satte seg i bilen og begynte å gråte, dagen hennes virket ikke så god som min solskinnsdag. Vi hadde egentlig planlagt å gå på kafe den dagen, men vi kjøpte litt snacks og reiste hjem til meg heller da dagen hennes var litt dårlig. Vi snakket i flere timer, hun ble med meg å hente barna på skolen og i barnehagen, ble med hjem og spiste middag med oss. Vi hang sammen hver dag etter det, hun flyttet så inn hos meg mens vi pusset opp leiligheten nede i huset mitt og 1.mai 2014 flyttet hun inn der.

Vi har vært gjennom tykt og tynt sammen siden den dagen i februar. Hun har vokst som menneske, overkommet frykter og er nå på vei til å utdanne seg i drømme-yrket sitt. Hun står på og jobber hardt, dessuten er hun like vakker på innsiden som på utsiden. I tillegg er hun blitt som en 'tante' for barna mine, de kaller henne tante alle fire. Hun stiller opp som reserve-mamma når jeg må være på sykehuset, hun blir med meg på kontroller og avtaler, både hos leger, tannleger og på sykehus. Hun hjelper meg med bursdager og hun står opp midt på natten for å passe barn når jeg må på legevakten med et annet barn. Hun er der alltid, midt i mitt aller mørkeste så lyser hun opp. Hun er den eneste jeg tolererer ALT av, for hun har vært der for meg både på de gode og de vonde dagene. Av og til tror jeg ikke hun selv forstår hvor viktig hun er for meg og barna mine. Og jeg tror jeg av og til glemmer hvor heldig jeg er som har henne, at jeg ikke sier ofte nok hvor takknemlig jeg er og hvor glad jeg er i henne. Så dette innlegget er tildelt henne.

Om du har et slikt menneske i livet ditt, ta opp telefonen, fortell dem hvor glad du er i dem og hvor takknemlig du er for at akkurat de er deres klippe.

Min klippe heter Christina Andrea Blomvik, og hun er der når det stormer som værst <3

Den tiden igjen..

Da jeg henta posten igår var det ikke mindre enn tre brev fra sykehuset adressert til meg. Andre frykter regninger når de henter posten mens jeg gruer meg til brev fra sykehuset. Det var tre innkallinger og så hadde jeg en liggende hjemme, alle 4 gjelder for den neste måneden. Det er nemlig slik at visse måneder i året er avholdt til kontroller og sjekker, for at jeg selv skal ha følelsen av 'fri-perioder' fra sykehus og leger. Det skjer jo av og til akutte ting som det i påsken, hvor jeg blir innlagt i hast, men vi prøver å planlegge og tilrettelegge litt utenom det. Med min angst for sykehus, operasjoner osv så prøver legene å legge det opp slik at vi tar 'alt på en gang' når vi først er i gang.

Jeg har en svulst i det høyre brystet mitt som vi må holde øye med. Den så godartet ut på forrige kontroll, men vi må likevel ta mammografi, ultralyd og biopsi ved jevne mellomrom for å sjekke, med tanke på at kroppen min er syk hele tiden og immunforsvaret er mitt lavt. Hjerte vil de også holde nøye kontroll på, så dermed blir det en 3 dagers ekg-sjekk samt ny ultralyd og arbeids-ekg. I tillegg til at dette, så skal jeg snart fikse tennene mine. Alle de jeg har skal byttes ut og det skal settes inn noen nye, dette blir gjort i narkose da jeg som tidligere skrevet har ekstrem tannlegeskrekk.

Dagen idag har vært litt slitsom og tung. Jeg har pådratt meg en influensa, med feber og alt tilhørende. For å unngå antibiotika, som jeg allerede har fått for mye av, så blir jeg bedt om å ta det med ro og slappe mest mulig av. Det tærer også på tankene når det er så mye sykdom og sykehus, hele tiden. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg var frisk. Det er så mye jeg går glipp av, både med barna og som 'Marie' når jeg er avhengig av å holde meg i ro og være mest mulig inne.Jeg vet at det er til det beste og at det bare er en periode, men likevel, av og til sliter til og med jeg med å holde motet oppe. Heldigvis har jeg god hjelp i venner og familie, i skrivende stund er det min beste venninne som ordner taco og gjør klart til fredagskos i heimen. Takk og pris for at det finnes gode mennesker som vet å være positiv når man selv sliter med å være det.

Ta vare på de gode menneskene i livet ditt, søk trøst og oppmuntring når du er nedfor. Det er helt greit å ha dårlige dager, det må jeg minne meg selv også på til tider. Men de dårlige dagene vil passere og da skinner sola og livet ser lysere ut igjen. Kos dere videre på denne fredagskvelden og nyt helga, Fininger <3

Hvorfor klager du så mye..

Det spørsmålet får jeg ofte og svaret er alltid det samme: jeg gjør ikke det!

Jeg startet å blogge fordi jeg trengte en plass å lufte tankene mine, dessuten var ønsket mitt at jeg kanskje kunne hjelpe andre til å se lysere og mer positivt på en mørk situasjon. Uansett hvilken livssituasjon en befinner seg i som ikke er enkel så kan en fort tenke at det er noe galt med en og at en føler seg alene om å ha det slik. Jeg tenkte slik selv da jeg ble syk og begynte å lure på om det var noe galt med meg. For ja, i begynnelsen var jeg ganske negativ og nedfor. Det tok meg faktisk endel timer i terapi for å forstå at jeg ikke var så unormal, at tankene mine faktisk var helt normale

Mange spør meg også hva jeg egentlig feiler? Vel, det er både kompleks og enkelt.

Det begynte ganske enkelt med at vi skulle sette inn en spiral i narkose, noe som satte i gang en kjedereaksjon på en hel rekke sykdommer. Etter en stund fant de ut at jeg hadde Adenomyose , en tilstand i livmoren som er svært smertefull, i alle fall for meg som har hatt fire keisersnitt. Jeg måtte da begynne på sterke smertestillede for å fungere greit i hverdagen. Det "positive"  ved denne diagnosen var at det da ble satt i gang en bredere utredning av magen min, som jeg hadde slitt med lenge. Etter en stund ble jeg mer syk, eller, jeg var syk hele tiden. Fikk influensa, lungebetennelse, feber, verk i kroppen, pustebesvær osv. Jeg fikk antibiotika flere ganger i året. De fant aldri helt klare diagnoser, men etter en bredere utredning så fant de ut at jeg har så lavt immunforsvar at min egen kropp gjør seg selv syk. Om det er stress relatert eller rent fysisk vet de ikke enda. Og så kom sjokket, de tok noen blodprøver for å måle kreftmarkørene i blodet, disse slo ut på mage/tarm og underliv. Jeg har tidligere fått kommentarer på at det ikke går an, men det gjør det. Hvordan de gjør det vet jeg ikke og bryr jeg meg heller ikke om. Men jeg fikk diagnosen forstadiet til kreft. Til slutt nå så har hjerte mitt begynt å slite, det tar på å holde "en hele tiden" syk kropp i gang. 

Så tilbake til overskriften og starten på innlegget her:

Jeg klager ikke. Jeg startet ikke denne bloggen for å klage og få sympati. Det føltes godt å ha et sted hvor jeg kunne fortelle om livets påkjenninger og være "sosial" uten å måtte fysisk være det. Dessuten vet jeg, av erfaring, hvor tøft det kan være å sitte hjemme, ofte alene, og tenke på ting. Følelsen av å være redd og ikke vite eller føle at noen forstår deg. Jeg vet også at det føles godt å vite at det er andre enn meg som har det sånn som dette og likevel har de et fullverdig og positivt liv. De klarer å få meg til å forandre en kanskje negativ tankegang til noe positivt. Og det er det jeg vil oppnå med min blogg. At mennesker der ute skal vite at de ikke er alene og at de følelsene og tankene de har ikke er unormale. Og at det finnes håp, det finnes hjelp og det finnes muligheter. Selv om en er drit lei til tider og bare har lyst til å gi opp, så er det også lov å føle på det uten at noen ser ned på en av den grunn.

Livet mitt er en evig berg og dalbane, men det går helt fint faktisk. For jeg har lært meg å finne balansen, jeg har vært åpen om det og turt å vise hvem jeg er. Dessuten er jeg blitt så gammel nå at heldigvis så klarer jeg å skille ut hva som går inn på meg, og ikke, lengre. 

Så til deg som syns jeg klager så mye: Nå vet du hva denne bloggen går i, du trenger ikke lese den, hvis ikke du vil. Min "klaging" kan kanskje være med på å redde dagen til noen andre. Så da velger jeg å overse deg, dessverre, til fordel for de jeg kan hjelpe <3

 

Takk for at dere tok dere tid til å lese innlegget, Skjønninger, og takk for alle fine tilbakemeldinger <3 Hvis dere har lyst til å se meg "live" og litt hvordan livet er utenom bloggen, så kan dere legge til egoliciouz på snapchat <3



 

#psykisk #helse #forklaring #sykdom #hjelptilselvhjelp #klaging #støtte #snapchat   

Jeg ble redd for å elske barna mine..

Da jeg først ble fysisk syk for snart tre år siden så visste vi enda ikke hvor galt det var. Jeg ble forberedt på et liv med smerter daglig, men ingen kan forberede en på hvor ille det vil bli. Jeg har ganske høy smerte terskel, men til og med jeg ble overrasket over hvor jævlig det kunne bli til tider. Jeg gikk slik i nesten ett år. Jeg skjønte vel egentlig tidlig at det var verre enn "bare smerter", men jeg ville ikke gå til legen å få det bekreftet. Første undersøkelse på Ullevål var i mai 2015 og allerede da fikk jeg beskjed om at det ikke så lovende ut. 

"Menneskene rundt meg merket nok forandringen før meg"

Jeg har alltid vært sosial, liker å trene, være aktiv med barna og er utadvendt. Sakte, men sikkert begynte jeg å lukke meg inne. Jeg skyldte som regel på smertene, men bare jeg visste at det var en løgn. Sannheten var at jeg var livredd for å leve. Jeg ville ikke la mennesker komme innpå meg, jeg ville ikke føle noe for noe eller noen. Frykten for at jeg skulle etterlate meg dårlig minner og spor hos mennesker gjorde at jeg trakk meg unna dem. Det gikk så langt at jeg ikke turte å elske mine egne barn. Jeg ville ikke skape for tette bånd til dem av frykt for at de skulle slite med større savn enn nødvendig hvis jeg plutselig døde. Jeg var "mor", ikke "mamma". Hver natt gråt jeg meg i søvn fordi jeg merket at barna mine søkte noe hos meg, som jeg ikke turte å gi dem. Til slutt orket jeg ikke mer og kontaktet legen min for å bli henvist til en psykolog. Jeg forstod at jeg trengte hjelp til å lære meg å leve igjen. Barna mine trengte mamman sin og jeg trengte å være mamma igjen. 

Psykologen min fortalte meg at dette faktisk var ganske "normalt", på en rar måte. En slags forsvarsmekanisme som man går inn i når man opplever en krise. Og for meg var frykten for å dø plutselig blitt veldig reell da jeg fikk vite at jeg var alvorlig syk. Frykten for at jeg plutselig skulle forsvinne fra barna mine altfor tidlig gjorde at jeg trakk meg unna dem. Egentlig for å beskytte dem, trodde jeg. Mens alt jeg gjorde var jo å gjøre det verre, både for dem og for meg. Jeg går fortsatt til psykolog. Jeg sliter nemlig enda med å knytte med til voksne mennesker. Jeg bruker all min tid på barna mine. For nå vil jeg ta igjen det tapte OG passe på at vi opplever MASSE sammen. Jeg vil at barna skal huske meg som en aktiv og tilstedeværende mamma, en som ser dem, lytter og elsker dem, ubetinget.

Men jeg klarer ikke det med voksne mennesker. Jeg klarer ikke være meg selv og skape relasjoner med mennesker, jeg tør ikke. Jeg orker ikke, selv om jeg vil. Frykten for å bli forlatt er også nesten like stor som å forlate. Dessuten føler jeg at jeg prioritere "feil" hvis jeg bruker tid på å skape relasjoner til voksne mennesker når jeg er syk, det vil være å bruke min "friske tid" på andre enn barna mine. Og det får jeg meg ikke til. Frem til jeg har fått klar signal fra leger og sykehus på at jeg er "frisk nok" til at jeg vil dø av alderdom, så vil jeg nok være ganske fraværende i det sosiale liv. Selvfølgelig tar jeg meg tid til å nyte en kino, jentekveld og besøke venner. Men det vil ikke bli like ofte som det var før.

Jeg trodde det var noe galt med meg fordi jeg ikke turte å elske barna mine, fordi jeg ikke klarte å slippe mennesker inn på meg. Jeg trodde jeg hadde feilet som mor og var et dårlig menneske. Det var ikke noe galt med meg, det var en helt naturlig reaksjon. Hadde jeg ikke oppsøkt hjelp og snakket med noen så hadde situasjonen vært uforandret og både jeg og barna hadde lidd mer enn nødvendig. Det er ingen skam i å oppsøke hjelp eller å gå til psykolog, det kan faktisk gjøre den viktige forskjellen. Av og til er det godt å få et par nye øyne til å se på ting, kanskje har du låst deg fast i et ødeleggende mønster. Det kan være vanskelig å både innse og ihvertfall innrømme at man sliter med relasjoner til mennesker, men om du føler at du trekker deg unna andre, så er det viktig at du tar grep. Fortell noen rundt deg hva du føler og gjerne be dem om å bli med deg til lege for å få videre hjelp. Det finnes faktisk håp, du er ikke alene og du er ikke unormal. 

Det er aldri for sent å oppsøke hjelp <3

.

 

 

#elske #frykt #angst #fordommer #sykdom #mennesker #livet #familie #venner #psykolog #psykiskhelse 

Hva glor DU på..

I disse dager hvor været skifter oftere enn vi andre skifter undertøy så er det lett å pådra seg en forkjølelse eller verre, en influensa. Kan være du er som meg,alenemamma, og bare liker å sitte hjemme på kveldene og kose deg etter at ungene er lagt. Eller, kanskje du har en kjæreste du elsker å snuggle opp i armkroken til når mørket senker seg. 

Dere skrur på tv.. Og der går det bare kjedelige repriser og serier dere ikke liker.

Fortvil ikke!

HBO Nordics har alt dere trenger til mørke kosekvelder. Alt fra Game of Thrones med kjekkaser som løper rundt og er mandige, til romantisk kliss dere kan kose dere med sammen.

Vet du hva som er perfekt med HBO Nordics? At månedsprisen er så lav at om du fortsatt får ukelønn så har du råd til 79 kroner. Da kan du se på hva du vil, når du vil. Hvor fett er ikke det?! Ikke nok med det, men du får faktisk en prøveperiode på 14 dager. Det vil si at du kan prøve dette ut i 14 dager, uten å bli belastet på konto. Jeg tror ikke dere kommer til å velge å ikke fortsette etter de 14 dagene, for let's face it: Alle liker å se på film, eller serier, og når det er så billig å kunne velge hva du vil se på og når, så slår en til.

 

Hvis jeg fortsatt ikke har overbevist deg, så syns jeg du skal klikke deg inn å prøve 14 dager, gratis, selv før du bestemmer deg ;)

Klikke deg inn her og prøv selv: 'https://tracking.adviralmedia.com/click/316/34754/hbonordics

Lykke til og kos dere med favoritt filmene og seriene deres, det skal jeg <3

 

#annonselink #reklame #serier #film #kos #digg



 

Alenemor med dobbel lykke..

Jeg elsker livet som mamma, jeg simpelthen elsker det. Jeg fikk mitt første barn når jeg egentlig var et barn selv, som 17 åring. Jeg var 23 år da jeg fikk mitt neste, jeg hadde akkurat fylt 28 år da nummer 3 ankom og siste tilskudd ble født nøyaktig en måned etter at jeg fylte 33 år. Lykken er komplett med fire friske, nydelige barn.

Jeg hadde ikke planlagt å bli alenemor, men nå ble det slik og da må man gjøre det beste ut av den situasjonen man er kommet i. Tilværelsen som alenemor går ganske greit så lenge man planlegger nøye og har rutiner og regler. Barna mine er spredt godt i alder, så det å tilpasse seg alders-adekvat til hvert barn blir jo et puslespill i seg selv. En lærer seg fort å skifte kjapt fra 20 år til 4 år, måten en snakker, beveger seg og opptrer på går inn i det daglige livet som en rutine. Men av og til glipper det jo så klart. Jeg kan ta meg selv i å snakke til 4 åringen på den måten jeg snakker til 14 åringen hvis jeg er sliten eller stresset. Man feiler og prøver seg frem hele tiden, jeg tror aldri man blir "ferdig utlært" som forelder. Ting som gjerne krever mer av meg enn andre er når jeg selv blir syk. Til vanlig er jeg mamma og pappa som holder skuta i gang, har kontroll og oversikt. Jeg trøster, hjelper med lekser, lager mat, vasker tøy, kjører til og fra fritidsaktiviteter og bursdager. Jeg ordner bursdager, julaftener og andre sammenkomster. Og så er det jo sånn at vi voksne også blir syke til tider. Man får en skikkelig influensa med høy feber og verk i hele kroppen som gjør at enkle ting som å gre håret blir smertefullt og tungt. Da kjenner jeg på baksiden av å være alenemor. Når ingen andre kan steppe inn å stå opp om morgenen for å sende barn på skole og følge i barnehage. Noen som kan handle inn mat, lage middag, vaske tøy og legge barna på kvelden. Man har ikke muligheten til å ligge i senga hele dagen å la kroppen hvile og jobbe mot infeksjonen som herjer i kroppen. Og hvis da et eller flere av barna er syk på samme tidspunkt så er man skikkelig uheldig. Det å stå å tørke opp spy, skifte på både barn og seng klokka 03.30 på natten med 39,5 i feber og oppkast som samler seg opp i svelget, er ikke særlig forfriskende. Jeg har måtte ta med meg en syk 4 åring på hofta inn på badet og trøste mens jeg selv står halvveis over doen å kaster opp. I feberfantasi har jeg vugget handlevogna mens 9 åringen har kasta opp over isdisken på butikken fordi vi var tomme for eplemost og salte kjeks hjemme. Akkurat da har jeg tenkt at livet som alenemor suger balle. Når jeg sitter våken klokken 04.30 i stua og stryker på 4 åringen min som ikke er i form OG har oppdaget (i frykt) sin første løse tann, så kjenner jeg veldig på at jeg skulle ønske jeg hadde en partner som kunne tatt over og stått opp med 9 åringen som skal opp om to og en halv time.

Men. Når barna mine kommer løpende mot meg på parkeringsplassen på skolen eller i garderoben i barnehagen på ettermiddagen, ivrig vil fortelle og vise meg tegninger mens de ser på meg med kjærlighet i blikket, da gjør det meg ingenting å være alenemor. I det øyeblikket de kryper opp i fanget mitt og sier de elsker meg mens de klemmer meg så er alle våkenetter, mas og kaos verdt det. Jeg ville ikke vært foruten noe av det som gjør meg til mamma, nemlig barna mine.

Det å være alenemor gir meg nemlig dobbelt så mye kjærlighet, tid og minner sammen med barna mine. Det er kanskje dobbelt opp med ansvar og "jobb" når en bare er en om ansvaret og omsorgen for barn, men det gir også dobbelt opp med gleder og lykke.

En kan velge å se på glasset som halvtomt eller en kan velge å se på det som halvfullt. Alt ligger i hvordan du selv velger å se på livet ditt. Og jeg velger å se på min situasjon som heldig <3

Jævla Hore..

Kommentaren er myntet på en singel jente som lå med to gutter, på en uke. To forskjellige gutter sådan. Hun har vært singel i to år og ikke hatt sex på de to årene. Den ene gutten traff hun på en fest i helgen, den andre var en hun hadde chattet med i et uker. Hun hadde ikke planlagt å ha sex med noen av dem, men i kampens hete lot hun seg rive med. Jenta er 24 år, har ingen barn og holder på å utdanne seg til sykepleier. Hun fester sjeldent, men går ut med venner når hun har tid. Neste gang hun er ute får hun slengt denne kommentaren etter seg, "jævla hore". En av kameratene til den gutten hun lå med for noen helger siden står ute på røykeområdet til utestedet de er på og skriker det til henne. Akkurat nå er det lett å tenke at hun bare burde heve seg over det, men for jenta er det ikke like lett å tenke sånn. Hun blir etterhvert omtalt som en jævla hore når hun går ut på byen med venner.

"Gutter har lov til alt"

Så kan du tenke deg hvis en singel gutt på 24 år gjorde det samme, lå med to jenter på en uke. Han hadde blitt omtalt som konge. Så utrolig kult at han klarte å få "nedlagt" TO stykker, på EN uke. Ingen hadde stått i baren å skreket jævla hore etter han, hadde de vel?Hvis en singel jente stiller "krav" til en potensiell kjæreste, så er hun kravstor og får beskjed om at hun ikke kan velge fra øverste hylle, så hun må 'jekke seg ned' litt og sette pris på at hun i det hele tatt finner noen som er interessert i henne. Mens gutter kan stille krav som "store pupper, hun må være blond, like fotball og ikke ha egne meninger".

Hvorfor er det slik? Hvorfor er det greit at gutter kan, men jenter ikke? Hvem har laget den uskrevne loven om at gutter står hevet høyt over jenter i disse situasjonene? Er det vi som mødre som oppdrar sønner slik og døtre til å tillate å bli behandlet slik. Kan det være at vi ubevist viser våre barn, med våre egne handlinger og holdninger at det er ok? Eller er det et samfunnsproblem? I noen samfunn er det lov å ha flere koner for eksempel, uten at man hever et øyenbryn. Mens i andre samfunn har man ikke lov, men gjør det likevel. Jeg har tilgode, uansett samfunn, å se at en dame har flere menn.

Kan du forklare meg hvorfor vi damer må kjempe for likestilling som gjør at vi blir behandlet likt som menn, får de samme jobbene og de samme rettighetene som menn, men likevel så kan vi ikke gjøre det samme som menn. Hvorfor er det fortsatt slik, i år 2017?

Jeg er ikke feminist, men jeg syns at alle bør tenke over at det å være "hore" faktisk er verdens eldste yrke, hvor kvinner jobber for å tilfredsstille menn. Og så er mannfolk så frekke at de bruker det som skjellsord. Sist jeg sjekket var det ikke lurt å bite hånda som mater deg ;)

Du burde skamme deg..

Du ja, du som sitter å peker din pekefinger mot andre. Du som kommer med fordømmende og nedlatende ord som knuser håp og drømmer. Du som sitter gjemt bak en dataskjerm og spyr ut eder og galle på blogginnlegg du søker opp. Du sitter der i ditt mørke rom som ikke har blitt vasket på flere uker. Du sitter der å blar gjennom sosiale medier for å finne uskyldige ofre du kan spy ut din egen elendighet over. Du sitter der, trygt bak skjermen din og undertegner med "Anonym bruker". Du er så feig at du ikke tør å stå for dine egne ord og meninger, men du forsvarer din rett til å uttrykke dem. Du, som ikke går ut døra for å se de menneskene du knuser i øynene når du etterlater deg en sti av stygge setninger. Du, som så gjerne mene noe om alle andre, uten å stille deg til disposisjon for andres meninger om deg.

Du burde skamme deg, som forteller andre at de burde skamme seg. Skamme seg fordi de ikke mener det samme som deg, fordi de ikke ser ut sånn som du mener at de bør se ut. Fordi andre lever det livet du gjerne skulle ønske du hadde, så mener du at de burde skamme seg.

Du burde skamme deg, som mener at du har rett til å fortelle andre at de bør skamme seg over hvem de er, hvordan de lever og hvordan de har det. Du står ikke i en posisjon til å dømme andre, når du sitter i ditt mørke rom bak en dataskjerm og mener så mye om så mange når du undertegner med "Anonym".

Oscar for beste skuespiller..

God Påske kjære dere. Idag er det påskeaften. Påskeaften for 20 år siden falt påskeaften på en lørdag i mars, den 29. Jeg ble stolt mamma til min førstefødte, og eneste sønn. Siden da har jeg fått 3 nydelige Prinsesser, på henholdsvis 14, 9 og 4 år. Det er bare de to minste som bor her fast, men det betyr ikke at det er mindre liv i heimen av den grunn. Alle 4 er forløst ved keisersnitt, dramatiske sådan. Jeg har kommet meg ganske kjapt etter dem fordi jeg har vært i god fysisk form før keisersnittene.

For 2 år siden skjedde likevel det uunngåelige da jeg skulle sette inn en spiral. Min livmor ligger bøyd 90 grader bakover og er vridd mot venstre, så dette måtte gjøres i narkose fordi smertene ville bli for store. Jeg våknet etter narkosen og skjønte at det ikke hadde gått bra. Operasjonen som vanligvis er enkel og tar 15 minutter hadde tatt over 45 minutter ekstra. Jeg ble sendt hjem med smertestillende, likevel ble jeg hasteoperert en uke senere for å fjerne spiralen. Den hadde lagt seg i keisersnitt arret og gav meg infeksjon med nesten 40 i feber.Dette ble starten på et langt helvete. Smerter som gjorde meg handlingslammet og som nå har ført til at jeg er blitt 100 % ufør. Uforutsigbare dager hvor jeg den ene dagen er helt fin, mens neste dag kaster jeg opp av smerter og er nesten sengeliggende.

For å toppe denne tilstanden har jeg, som skrevet i tidligere innlegg, blitt alvorlig syk. Forstadiet til kreft i livmor og mage. Ingen vet hvordan det virkelig ser ut inni magen min før de åpner meg.

"Jeg tror ikke folk forstår hvor mye et smil koster meg"

Rett før påsken ble jeg innlagt på akutten med hjerteproblemer, litt arv og mye fordi kroppen er sliten av å ha vondt. I helgen er mine to minste jenter på ferie hos sin mormor så jeg kunne slappe av og fordi de skulle få oppleve litt uten å måtte "lide" av at jeg er syk. Dagen igår var helt ok, en liten tur på sykehuset for å ta ekg, men ellers fin. Idag våknet jeg med uutholdelige smerter, av den typen at jeg nesten ikke klarer å gå. Jeg hater å ha det slik og at folk skal se meg slik. Så jeg står opp, steller meg og putter på meg et falskt smil. Jeg måtte på apoteket å hente medisiner før helligdagen fortsatte. Jeg tror jeg satt i bilen i nesten 15 minutter for å mote meg opp til å gå inn på apoteket. Det brant i magen min og tårene presset på, men inn måtte jeg. For andre ser jeg nok frisk og rask ut, men inni meg herjer smertene. Jeg går normalt og smiler, litt fortere enn normalt, bare for å komme meg fort ut igjen. I det jeg setter meg i bilen kan jeg skrike, gråte og brekke meg, smilet er borte og følelsene tar overhånd. Jeg tar meg kraftig sammen rundt barna mine og folk generelt, for de trenger ikke se hvordan jeg egentlig har det. Så er det dette med uforutsigbarthet; jeg vet ikke hvordan dagen imorgen blir.

Sånn, det hjelper faktisk å få det ut, uten å måtte se noen i øynene og være sterk. Videre er jeg invitert på kino og gleder meg faktisk veldig til det, men jeg må lade opp til å sitte over 2 timer i kinosalen. Så nå skal jeg bare slappe av med litt god mat.

Håper dere alle har en fin påske og tar vare på hverandre og minnene dere skaper nå <3

Plutselig ble jeg alene..

Høytider er koselig for de fleste av oss, vi gleder oss til å treffe familie og venner. Vi reiser gjerne bort også, på hytta, fjellet eller til det store utland. Det planlegges i god tid, man skaper forventninger og håp om hvordan akkurat denne høytiden skal bli. I 2017 har vi et bredt spekter av sosiale medier hvor vi deler våre lykkelig stunder. I høytider sprenges internet av alle lykkelige oppdateringer. Alle vil vi vise verden hvor lykkelige vi er, hvor flott vi har det og hvor opptatt vi er med alle menneskene og stedene vi deler denne høytiden med. I noen dager glemmer vi hverdagens mas og jag, etterlengtede fridager skal nytes til det fulle og dette skal deles med "alle".

Mange steder i dette rike og fantastiske landet sitter det ensomme mennesker, som ikke har den samme gleden av høytidene. De gruer seg til dem, for ensomheten blir verre når høytidene gjør sin ankomst. De gruer seg til å åpne facebook og snapchat, da får de tredd andres glede nedover halsen. Glade ansikter lyser mot den på en 10 tommers skjerm der de sitter i en liten, tom og mørk leilighet. De har ingen å invitere eller bli invitert til på julaften, påskeaften eller nyttårsaften.

"Når det å glede seg over andres lykke gjør deg fysisk sliten"

De har ikke råd til å reise bort på ferie eller å besøke venner og familie, kanskje har de ikke venner og familie å besøke engang. Spesielt i høytider florerer det med reklamer hvor man kan donere penger til det ene og det andre, de reklamerer til og med for at det sitter mennesker alene. Triste, dystre reklamer som treffer deg midt i hjerte, de treffer deg gjerne så hardt at du må bytte kanal fordi det gjør for vondt å se på det. De oppfordrer til å strekke ut en hånd. "Huff, jeg får så vondt inni meg av å se slikt". De fleste av oss har nok tenkt den tanken mer enn en gang i det vi har byttet kanal. Man står seg selv nærmest og alt det der, men, hvor mye koster det deg egentlig å bruke internet til å google nærmeste Frelsesarme eller tiltak for de mindre heldige og ensomme i samfunnet der du bor? Hvor mye koster det deg egentlig å donere litt mat og klær til organisasjoner som hjelper de trengende i din by. For du skjønner det: Ensomhet finnes mye nærmere deg enn du kanskje tror. Og du kan gjøre en stor forskjell med så 'lite'.

Personlig blir jeg alene nå i Påskehelgen, barna mine skal på en liten påskeferie til sin mormor. Jeg var som kjent innlagt på sykehuset for et par dager siden, så jeg trenger litt ro og hvile. Barna mine skal slippe å sitte hjemme i Påska fordi jeg er syk så derfor skal de på tur. Og som alle andre gleder de seg vilt til å oppleve noe annet enn det vante i høytiden. Men vi har snakket mye om hvor heldige vi er i forhold til mange andre og blitt enige om at noe av påskeegget skal gis til noen som ikke har like mye som oss.

Ikke glem hvor heldig du egentlig er i høytiden, det koster så lite og gi så mye <3

#høytid #giverglede #ensomhet #hjelp #kjærlighet #organisasjoner #brydeg #semeg

Jakten på det Perfekte bilde - Bildeserie..

Det finnes vel lite som er mindre sexy en en dame i høyhælte sko som klatrer over et gjerde.. Men hva gjør en ikke for et bra bilde ;) ​


Det er sånn ca 20 til 25 meter rett ned på andre siden av det gjerdet, jeg bare nevner det..



Men opp skulle jeg, i de høyhælte skoa..


Og opp kom jeg meg, men det var plutselig litt langt ned foran meg også gitt. Ikke veldig glad i høyder..



Vel, alt som går opp skal som kjent ned igjen også..



Holder meg på flat mark heller tenker jeg..



 



Næh, følte ikke helt jeg hadde dagen.. "Nå går jeg hjem"..



Ble en morsom liten bildeserie ut av det da, om ikke annet;) Det kommer nok flere av dem etterhvert. Og da også med oppdatering på snapchat og instagram, så følg meg gjerne der.

Snapchat: egoliciouz

Instagram finner du her: https://www.instagram.com/mariemie79/

Man velger ikke å bli syk..

Jeg lurer ofte på hva folk som kommenterer andres sykdom tenker? Eller, om de tenker før de lirer av seg fraser som "du er jo alltid syk, hva skjer med det" eller "er du syk igjen"? Og da mener jeg ikke at de spør fordi de bryr seg. Jeg mener de som må påpeke at du alltid er syk, som om du er det for å få oppmerksomhet. Sist jeg sjekket så var det ingen som strebet etter å bli syk. Akkurat som om det å være sengeliggende er en ferie bedre enn 2 uker på Bora Bora. Personlig våkner jeg ikke hver dag og tenker: "Årh, deilig med smerter, da kan jeg ligge her hele dagen". Før var man gjerne kjempe aktiv, trente hver dag og var ute i skog og mark med barna så ofte det lot seg gjøre. Man elsket å være ute blant folk, sammen med venner og reise rundt for å oppleve nye steder og mennesker. Det klarer man ikke lengre, fordi man er syk. Kan du som frisk, forstå hva det gjør med et menneske? Å bli fratatt friheten og gleden over enkle ting som å dra på ferie. Å ikke kunne leve livet, man holder det bare ut, i perioder. Man bruker gode perioder på å lade opp til de dårlige. Forstår du, som spør meg om hvorfor jeg er syk, hvordan det føles? Å vite at om du vasker hele huset til helgen, så blir du sengeliggende resten av helgen. Så glede av et rent hus får du ikke, du må ligge å se på at andre lever i det.

"Å få frikort i februar er jo faen ikke en bragd"

Når man sitter hjemme og gruer seg til å gå på butikken fordi en knapt nok orker å sette det ene beinet foran det andre, så er det forbanna demotiverende å møte mennesker som håner deg med bemerkninger om at du "ser jo veldig frisk ut til å være syk". Ja, for selv om jeg føler meg en dass, så trenger jeg jo faen ikke ut som en.

Som ung og nyutdannet var nok ikke drømmene for fremtiden å bli kronisk syk. Man la det ikke inn i 5 årsplanen sin og tenkte "yes, da satser vi på migrene før fylte 25 og så sper vi på med kroniske magesmerter rundt 28, og hvis jeg klarer det fint så kjører vi på med kreft rundt 36". Sitter friske mennesker hjemme å planlegger å holde seg frisk? Nei, det tror jeg jammen de tar for gitt at de skal fortsette å være, sånn uten å ofre det flere tanker.

"Noen friske mennesker ser på kronisk syke som late, slappe og oppmerksomhetssyke utskudd"

Det er ikke til å stikke under en stol at noen friske mennesker gjerne har litt vanskeligheter med å forstå hvordan det er å være kronisk syk. Selv har jeg vært heldig med gode mennesker, både nære og fjerne, rundt meg som forstår og behandler meg som "frisk". De gir meg støtte og varmende ord når jeg trenger det, men ellers er jeg som dem. I vennekretsen min blir jeg omtalt som statsnarkoman og hun som sitter med fingeren opp i ræva halve døgnet, fordi det er slik jeg må ta medisinene mine. Men det er av kjærlighet og i beste mening. Som syk tror jeg galgenhumor blir livsviktig. Hvis vi skulle tatt alt alvorlig så hadde hverdagen blitt ganske dyster. Alle mennesker liker oppmerksomhet, men av rette sorten. Jeg er først og fremst mamma og deretter medmenneske. Jeg har ikke valgt å være syk, jeg har ikke valgt en hverdag med smerter og sykehusopphold like ofte som andre drar på hytta. Jeg gjør det beste jeg kan utifra min situasjon, med de begrensinger jeg har. Og jeg gjør en forbanna god jobb skal jeg si dere!

Så neste gang du har lyst til å påpeke det opplagte; vi vet vi er syke, du trenger ikke minne oss på det ;)!

Du dør ikke nå..

De siste 3 - 4 ukene har jeg kjent at kroppen jobber litt mot meg, at ikke alt har vært helt som det skulle være. Men jeg er oppriktig lei av sykehus, leger, sprøyter og undersøkelser, så jeg har valgt å overse signalene kroppen har gitt meg. For hver gang jeg har kjent smerter på steder hvor de ikke pleier å være så har jeg holdt meg mer i aktivitet for å ikke kjenne etter.

"Vi skal alle dø en gang".

Men den siste uka har vært spesielt tung, jeg har vært mye mer sliten enn normalt, mye trøttere enn jeg pleier å være. Og da brystet snørte seg sammen igår kveld og det føltes ut som om en elefant satt på ryggen min, da ble til og med jeg redd. De nærmeste rundt meg nærmest tryglet meg om å ringe legevakta. Jeg kjøpeslo og lovet å ringe legen dagen etter, men inni meg raste tanken: "Du dør ikke ".Jeg utsatte det helt til klokken 10.30 med å ringe legen, for jeg vet hva som skjer når jeg går til legen og formen er dårlig. Pga min sykehistorie får jeg time samme dag som regel uansett når jeg ringer, så jeg fikk time kl 13.15. Etter litt prøver og samtaler fikk jeg faktisk lov til å gå hjem og tenkte at jeg måtte skyndte meg ut før legen ombestemte seg. 10 minutter etter at jeg var kommet ut derifra ringte legen. "Jeg har tenkt litt og snakket med sykehuset og vi syns det hadde vært fint om du kunne vært der over natta". Ja, det tenkte dere nok, tenkte jeg.Jeg fikk lov å ordne med barnevakt, pakke litt og komme bort på sykehuset når det passet meg, men jeg måtte love å ikke stresse. Lettere sagt enn gjort, for jeg HATER sykehus.

Jeg reiste for å hente 4 åringen i barnehagen og samtidig kom det en "friskus-mamma" som skulle hente sitt barn. Hun gikk i rask gange foran meg, med sine Goretex-sko og vindtette friluftsbukser og ullgenser. Jeg kjente sorgen og misunnelsen kvele meg; jeg vil også være en sånn mamma. Jeg er egentlig en sånn mamma, men akkurat nå når jeg er syk så klarer jeg ikke å være det. Kroppen min bestemmer løpet vi kjører nå, uten at jeg helt har sagt ja til det. Og det løpet må fullføres før jeg kan starte på et nytt.

Klokken 17.30 ble jeg innlagt, stukket i et par hundre (føltes det som) ganger før de endelig fikk lagt en grei veneflon. Røntgen har de tatt og sjekket meg fra topp til tå og imorgen skal jeg gjennom flere tester, blant annet en stress-test. Hjerte begynner nemlig og bli litt sliten av at kroppen min er syk hele tiden. Det jeg trøster meg med akkurat nå er at alt dette styret ihvertfall gav meg et blogg innlegg om ikke annet. Så når vi får fikset det som må fikses skal jeg avsluttet dette sykdomsløpet og begynne på et nytt og bedre et, nemlig "Friskus-mamma" løpet <3

God Påske alle Fininger, nyt den til det fulle..:)

Fuck what they think..

Det fleste av oss som har barn har nok sikkert lurt på om vi er gode nok foreldre, om den 'jobben' vi gjør er god nok? Det finnes like mange meninger som det finnes foreldre om hva som er best for deres barn. Så kommer helsesøstre, lege og psykologer i tillegg og skal ha en mening om temaet. "Sukker er gift for barnet ditt" fikk vi nettopp beskjed om i media. Noen dager etterpå kom kontra beskjeden om at "Du kan trygt gi barnet ditt sukker", da selvfølgelig med måtehold. Så har du alt dette med tv-titting, mobilbruk, leggetider og matvaner.

"Du kan ikke følge alle disse rådene slavisk og være en god foresatt".

Da jeg fikk mitt barn nummer tre veide hun nesten en kilo mindre enn de to første. Hun ble forløst ved keisersnitt 2 uker før termin, dette er de to ukene hvor barnet legger på seg mye inne i magen. Men jeg fikk beskjed om at det var fordi jeg hadde røykt under svangerskapet. Hun fortsatte å være 'lang og tynn'. Hun sov mye som baby og jeg vekket henne ikke hver 3 time for å amme, det var feil i følge helsesøster. Hun er fortsatt, som snart 10 åring, lengre og tynnere enn gjennomsnittet. Dette er fordi far er lang og tynn, jeg var også tynn som liten. Dette var heldigvis mitt 3 barn, så jeg tok meg ikke så nær av alle "du røykte under svangerskapet og du ammer ikke ofte nok" kommentarene. Men tenk deg selv som førstegangsfødende, du har aldri gjort dette før og det er kjempeskummelt. Alle skal ha en mening om hva som er best for ditt barn. Og følger du ikke alle råd du får, nei da er du en dårlig mor som ikke bryr deg om barnet ditt.

"Lar du henne spise godteri midt i uka".

Man prøver å ha middag hver dag, helst sunn mat også. Tidsklemmen gjør at det inni mellom kan bli en enkel middag, gjerne en grandiosa. Men man nekter for å ha servert dette når barnet lykkelig forteller på fotballtrening at de fikk det til middag. Tenk hva de andre tror om deg hvis de fikk vite at du serverte ferdig pizza til 'middag'. Måtte Gud forby om de fikk en is på vei hjem fra trening den dagen. Og hvis du da lar barnet ditt legge seg senere enn kl 20 så er det på grensa til omsorgssvikt. "Barn trenger så og så mye søvn og minst like mye frukt". Du har sluttet å sende med frukt på skolen, for den kommer i retur hver dag, selv om barnet sluker frukt som godteri på ettermiddagen, når ingen ser det.

Man kan bli gal av mindre. Alle disse menneskene med meninger. Men når folk blir meldt til barnevernet for å ha for tykke skorper på brødskiva i nista, så er det jo ikke rart man blir redd. Midt oppi dette står du, du som vil det beste for barnet ditt. Som prøver å smøre sunn niste hver dag, ha en sunn middag, la barnet holde på med fritidsaktiviteter og legge seg til riktig tid. Du, som skal være den trygge og ansvarsfulle klippen til barnet ditt. Du som trøster barnet ditt når det gråter fordi det har mareritt. Du som jobber for å betale lån slik at dere har et sted å bo, mat på bordet og penger til klær. Du som lager frokost, lunsj, middag og kvelds. Du som passer på barnet når det er sykt, følger til tannlegen, går på foreldremøter og kjøret til fritidsaktiviteter. Skal du følge alle rådene om hva som er best, for ditt barn. Kanskje ditt barn takler litt smågodt midt i uka og å legge seg litt senere enn anbefalt.

Vi er alle forskjellige. Det som er riktig for deg er kanskje feil for andre, man må prøve og feile. Men så lenge alt blir gjort med måtehold og i beste hensikt, så er det ingen andre enn du som vet hva som er riktig for deg og ditt barn. Ikke la deg skremme av alle disse "rådene" som slenges ut, de forandrer seg hvert 3 år ca. Vær den beste mamman eller pappan du kan for barnet ditt, bruk sunn fornuft og elsk barnet ditt. Det er den beste oppskriften på å være en god forelder <3

Når den du elsker tukter deg..

Passet det deg ikke at jeg gråt, var det ubehagelig? Hvordan så jeg ut fra ditt ståsted da du kikket på meg? Hvorfor sa du ingenting, hvorfor spurte du meg ikke hva jeg gråt for? Du bare stod der å kikket på meg, uten å vike blikket. Du la deg til å sove, tenkte du på meg? Sov du godt? Du sa ikke et ord til meg da du satte deg ved frokostbordet, du kikket ikke på meg engang. Tenkte på på meg da du gikk på jobb? Tenkte du på meg da du stod å småpratet og lo sammen med kollegaene dine i lunsjen?

Jeg sminket meg før jeg gikk ut. Jeg smilte og lo da vi satt å spiste middag hos familien min. Du la armen din kjærlig rundt meg og lo sammen med meg, men du kikket ikke på meg. Hadde du dårlig samvittighet? Hvorfor kikket du ikke på meg da jeg lo, du kikket på meg da jeg gråt. Men ikke når jeg lo?

Du sov godt den natten også. Mens jeg stod på badet og vasket av meg sminken som skjulte blåmerkene du gav meg kvelden før..

Vold i hjemmet skjer hver dag, vold både mot og av kvinner og menn. Opplever du, eller kjenner du noen som opplever, vold i hjemmet - si ifra. #stoppvolden #brytstillheten

Angsten gjorde at jeg begynte å miste tenner..

Helt fra jeg var liten av har jeg hatt tannlegeskrekk, av mange grunner. Jeg gruet meg til den årlige sjekken da vi ble hentet i skoletimen for å følges ned til tannlegen. De hentet oss i alfabetisk rekkefølge etter etternavn og siden jeg het Burøe som liten, var jeg alltid en av dem som måtte ned først. Jeg gråt hele veien ned, hele tiden i tannlegestolen og lenge etterpå. Det var det verste jeg visste.

Det ble ikke bedre da jeg ble eldre og måtte ha tannregulering. Og den måtte jeg gå med i 3 år! Dagen den ble fjernet hadde jeg fått endel skader på tennene, men det ble ikke tenkt mer over enn at det var pga reguleringen.

"Har du sjekket deg for tannsykdom".

Mamma fortalte meg da jeg ble voksen og til stadighet hadde problemer med tennene at vi er plaget med tannsykdom i familien. Jeg nevnte det for tannlegen min, men han mente at det ikke var tilfelle at jeg hadde den type sykdom. Jeg ble henvist til TOO teamet på sykehuset for utredning av tannlegeskrekk, også kjent som odontofobi . Jeg scoret høyt på alt og fikk dette påvist, så ble jeg på nytt henvist til en spesialist på dette. Her ble formålet å jobbe med angsten. Ingen sjekket meg for tannsykdommen og mente angsten var det primære å jobbe med for p kunne behandle meg. På dette tidspunktet hadde jeg allerede måtte trekke flere tenner fordi det ikke gikk an å redde dem. Jeg slet med mye smerter og tenner som løsnet eller knakk. Uten å bry seg om annet enn angsten så forfalt tennene i rekordfart. Til slutt ble angsten for å miste flere tenner større enn tannlegeskrekken og jeg så meg nødt til å oppsøke en annen tannlege. Jeg tok mot til meg og ringte selv til tannlegesenteret Nordmo i Kristiansand. Jeg forklarte situasjonen og fikk raskt time. Han tok bilder og kikket i munnen min og konkluderte raskt med at jeg hadde tannsykdommen Pyrea .

Alle disse årene hadde jeg gått til tannleger som ville behandle tannlegeskrekken min og overså helt sykdommen. Det var en bittersøt seier å få påvist sykdommen, for nå visste jeg det, men veien for å fikse det ville bli lang.

Deler av kjevekammen er gått tapt, så den må også erstattes utenom tenner.

Heldigvis er Nordmo fantastisk flink på sitt område og har lagt opp en plan hvor nesten alle tenner kan erstattes, samt kjevekam. Dette er en stor prosedyre og med min tannlegeskrekk må det gjøres i narkose. Jeg vil få erstattet de tapte tennene, samt at jeg vil få skallfasetter på de resterende tennene. I og med at jeg har fått påvist odontofobi så har jeg krav på å få dekket 70 % av utgiftene. Men å få tilbake tennene som er gått tapt er verdt det.

Om du sliter med tannlegeskrekk bør du oppsøke din fastlege og be om å bli henvist til en tannlege som kan gi deg diagnosen på dette, for å få dekket utgifter, og samtidig behandle deg for det. Det er ingen skam i å være redd eller be om hjelp.

#tannlegeskrekk #sykdom #rettigheter

La symbolet på avstand fra terror bli en klem..

Å våkne opp til overskrifter i dagens aviser var forferdelig. Vårt naboland og medmennesker ble angrepet igår, et terrorangrep. Sorg og fortvilelse sprer seg som ild i tørt gress. 

Terror pågår i mange av verdens land og vi ser det daglig i media, på nyhetene og i aviser, det deles videoer på sosiale medier for å vise sin avsky. Imorgen er det 9 april, dagen da Tyskland gjorde historiens første integrerte luft, sjø- og landangrep under en kommando, på Norge i 1940. 22 juli nærmer seg, dagen da en nordmann gikk til angrep på sine medmennesker, samlet på en politisk leir, på Utøya for 6 år siden. Minnene strømmer på, traumer for mange. På tirsdag ble uskyldige i Syria kvalt av i et giftig kjemisk angrep. Vi delte videoer på våre facebook sider for å vise avsky, USA's president svarer med bomber. Igår var det en lastebil som ble brukt for å fremme terroristenes synspunkter. Igår ble vårt naboland angrepet og igjen fikk vi det nært på oss.  

"Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv - Jeg lurer på hvilket budskap vi sender våre barn". 

Det brukes skytevåpen, bomber, biler og kjemiske midler for å fremme sitt eget politiske synspunkt. Det er tydeligvis noe i ordtaket 'vondt skal vondt fordrive'. Hva lærer vi våre barn med dette, hva lærer Syria og USA's barn med dette? At det er ok å angripe de som angriper deg, så lenge de gjorde det først. Ærlig talt, er det ikke nok krig og elendighet i verden om ikke vi skal føre det videre? Når skal denne elendigheten ta slutt da, en av partene må gi seg til slutt.

"Da vi ble angrepet i 2011 svarte vi med samhold og kjærlighet, idag svarer vårt kjære naboland med gratis pizza og kjærlighet ". 

Jeg er så stolt av å være norsk og av å Sverige som nærmeste nabo, vi svarer på terror med kjærlighet og samhold. Vi nekter å besvare terror med terror. Våre barn ser mennesker som står sammen, som gråter sammen og som snakker sammen. Vi viser dem at vi ikke vil synke ned på et slikt nivå at vi 'tar igjen med samme mynt'. 

 

Idag går mine tanker til alle i Sverige, de nærmeste berørte, de som gikk bort, de som kjemper for livet og de som holder landet sammen. Midt oppi alt det grusomme viser dere enorm styrke og et vakkert samhold. La oss alle vise barna våre og  våre medmennesker at vi tar avstand fra disse grusomme handlingene ved å gi hverandre en klem <3 

 

Dere er i våre tanker Sverige <3



 




 

Du sitter bare på ræva og får penger du..

Ja, det er jo også en måte å se det på. At hverdagen som syk og småbarnsmor ikke krever noen ting og dermed burde man heller ikke fått penger.Sånn generelt kommer slike uttalelser fra menn som gjerne ikke har barn selv, eller som har en partner å dele ansvaret med. De har kun seg selv å tenke på og om de har en partner de deler ansvaret med så tar de kanskje 20 % av ansvaret.

Vet du egentlig hvor mye tid et barn krever? Det krever omsorg, pleie og oppmerksomhet 24 timer i døgnet. En nyfødt baby er totalt avhengig av deg, hele tiden. Selv om babyen sover mye, så kan du aldri forlate den. Det å ta en dusj må planlegges. Du har et ansvar du ikke bare kan gå hjem fra når klokken er 16, sånn som på en arbeidsplass. Når du kommer hjem og er sliten så kan du ikke bare slenge deg på sofaen.

Når barna blir større, så begynner de i barnehage og på skole, men ikke tro du har 'fri' fordi om. Da må du rekke å gjøre ting som du ellers ikke får gjort når de er hjemme; møter, handling, vasking osv. Om du er syk og ikke kan jobbe, så er det luksus å kunne gå til frisøren mens barna er i barnehage og på skole. De begynner på fritidsaktiviteter, og du har mer enn ett barn så du skal være god i planlegging og tilretteleggelse for å få kabalen til å gå opp. Middagen bør være klar før du henter barnet i barnehagen kl 16, for de har turn klokken 17 og de skulle gjerne hatt mat før den tid. Du skulle gjerne hentet før kl 16 i barnehagen, men de har turdag akkurat den dagen og er ikke tilbake før 15.30 ca og medberegnet kjøring til og fra så har du 15 minutter før kl er 16. Du blir stoppet av en ansatt som vil fortelle om dagen, så da har de 15 minuttene du hadde til overs, gått. Du har kanskje flere barn, som har fotball trening den dagen, så du må først dit og så dit. Barnet på turn kan ikke bare slippes av og hentes etterpå, så du får ikke gjort noe den timen. Vel hjemme må barna dusjes og stelles før lekser og kveldsmat. Litt tv og tegning, gjerne samtidig, med en unge på hver 'stasjon'. Leggetid kl 19.30, men de sovner ikke før rundt kl 21.30. Du slokner selv kl 22.30.I helga er det fotball turnering, med en times kjøring, en vei. Du må da ha med deg det andre barnet, som ikke syns fotball er gøy i det hele tatt og gjerne protestere høylytt, gjennom tre av kampene. Så det ene målet barnet ditt scoret fikk du ikke med deg og mobilen er tom for strøm for du glemte å lade i løpet av dagen, så du kan ikke ta bilder heller.Dagene går i ett, fra morgen til kveld. Og du må henge med, på alt. Midt i middagen må du hjelpe med lekser og tørke noen som akkurat er ferdig med å bæsje. Har du prøvd å handle med to barn rundt beina, som vil ha og er trøtte etter lange dager på skolen og i barnehage? Jada, en kunne gjort det på dagen når de ikke var hjemme, men da var du opptatt på et møte i en annen by, som tok hele dagen.

Å være enslig forsørger er krevende, men jeg hadde ikke byttet barna mine mot noe i verden. Ingen ønsker vel å bli enslig forsørger, men nå er det sånn at det faktisk er ganske mange som er det. At andre mennesker som ikke har peiling kommer med uttalelser som at enslige forsørgere kun sitter på ræva og får penger, syns jeg er helt forkastelig. Du vet tydeligvis ingenting om hvordan en enslig forsørgers hverdag er, så da syns jeg du skal spare deg for slike kommentarer. Det er ikke særlig 'lukrativt' heller, en blir ikke rik som enslig forsørger. Ikke på penger i alle fall. Det koster å ha barn, de vokser hele tiden så klesbudsjettet er ganske høyt. Hvilket matbudsjett har du i måneden? Jeg kan garantere deg at en enslig forsørger har dobbelt i utgifter på mat som deg, med mindre i inntekt. Man har heller ikke råd til å reise på dyre ferier like ofte som en familie med to inntekter. Eller å 'unne' seg nye ting like ofte, som klær, sko eller inventar til hus og eller bil.

Den viktigste jobben man kan ha er å være forelder, det er en fulltidsjobb du ikke blir pensjonert fra. Du tjener ikke mye penger på det heller, men du får i overflod av kjærlighet og minner <3

Jeg syns uansett at man som enslig forsørger er underbetalt, i form av penger. Men hvis du vil klage på hvor jeg får inntektene mine fra syns jeg du skal ta det opp med de som har bestemt at det skal være sånn.

Jeg måtte se på at noen døde, innvendig..

Alle rundt meg vet at jeg har opplevd traumatiske ting i min barndom. Psykologen min beundrer meg for at jeg fortsatt lever, og smiler. Det gjør venner og familie også. Men ingen vil høre om det, det er for grusomt. Alle forteller meg hvor sterk jeg er, hvor tøff jeg er. Men ingen vet HVORFOR. Utenom psykologen min. Den grusomme hemmeligheten er gjemt i en mappe. Som er hemmeligstemplet for offentligheten.

Spørsmålet mitt er: Hvorfor vil ingen lytte? Hvorfor skal det holdes hemmelig? Hvorfor skal jeg måtte tie, for å skjerme andre, for det som skjedde med MEG? Jeg lever med minnene, med sårene som aldri helt vil gro. Hvorfor skal jeg skjerme ANDRE? Er det for smertefullt, for vondt? For DEM?Jeg var der, det skjedde med MEG. Psykologen sier at jeg ikke skal føle skyld, eller skam. Men det er det jeg føler. Ikke for det som skjedde lengre, men fordi ingen vil høre om det. De ser på meg og sier de forstår at jeg er lei meg og at jeg har det tøft til tider. Men når jeg vil snakke om hvorfor så sier de at jeg ikke 'trenger' å fortelle om det. Fordi de ikke orker å høre det; den kvalme, vonde og motbydelige sannheten. Jeg sliter med skyldfølelse, den sniker seg inn på meg med jevne mellomrom.

Jeg måtte se et barn dø, innvendig. Jeg var 9 år og måtte sitte lydløst stille å se på at et barn døde, innvendig. Hun overlevde overgrepet, men noe inni henne døde. Og jeg kunne ikke gjøre noe, ingenting.Jeg måtte fortelle dette til polititet, barnevernet, dommere og psykologer. De hørte på meg, skrev det ned og gjemte papirene. Mannen som gjorde dette gikk fri og jenta har jeg ikke sett eller hørt noe om siden. Jeg vet ikke hvordan det går med henne idag. Den gang var hun 3 år ca.Jeg tenker ofte på henne, oftere enn jeg forteller til andre. Jeg lurer på hvordan HUN har det idag, hvordan livet hennes ble etter det som skjedde. Lever hun, har hun det bra?Livet MITT ble aldri det samme, JEG ble aldri den samme. Men JEG lever og jeg har det bra. Jeg har gått i terapi og snakket om dette med psykologer og leger så mye at jeg klarer å 'leve med det'.

Men jeg må alltid leve med at jeg så noen dø, innvendig, og at DET er for vondt for ANDRE å høre om.

Om du har opplevd, eller opplever, vonde, triste og grusomme ting, si ifra til noen. Snakk med noen om hva som skjer med deg, enten det er tankene dine eller noe som skjer, bryt stillheten. Det er så viktig for å stoppe slike mennesker og for å hindre at andre opplever dette og blir fengslet i sitt eget sinn.

Til dere voksne både med og uten barn: Vær oppmerksom på barnet ditt og snakk med barna deres <3

Shopping & Salg..

Mammahjerte mitt hopper over et slag når jeg kommer over sider som Zalando og så har de salg! Jeg elsker salg, hvem dame gjør ikke det. Nå når våren gjør sin ankomst med stormskritt så er det på tide å fornye garderoben litt, til Prinsessene mine <3 

 

Det som er med barn er at de vokser i rekordfart og da må ha nye klær ganske ofte. Da er det deilig å komme over nettsider hvor de har salg. Du kan klikke deg inn på linken og se om ikke du også finner noe du kunne tenke deg å kle barna dine, kjæresten din eller deg selv opp i.

Klikk deg inn her og sjekk ut tilbudene: https://tracking.adviralmedia.com/click/265/34754/zalando

 

Nyt våren i nye klær og tilbehør <3

 

                                                                    #annonse #reklame #salg #zalando


 

Kunsten å spille roller..

Vi spiller alle roller i vårt eget liv. I mitt tilfelle som mor, datter, venninne, søster osv osv. Jeg snakker ikke på samme måte til barna mine som jeg snakker til min venninne eller mor for eksempel. Dette er roller vi elegant og enkelt klarer å bytte mellom uten at det virker unaturlig. Alle gjør det, noen helt ubevisst og andre mer bevisst. Helt fra man blir født lærer  man seg å inntre i de forskjellige rollene. En baby for eksempel roer seg når den kommer til mor, dette fordi den kjenner mors stemme, lukt og bevegelse. Når man blir litt større har man forskjellige roller hjemme, i barnehagen, på skolen, med venner og familie.

Det er en helt normal del av utviklingen å lære seg å bytte på disse rollene, slik finner man sin identitet og plass i samfunnet. I tenårene derimot kan det nok være vanskelig å 'passe inn' og finne sin plass fordi ting skjer så fort i utviklingen og det som 'forventes' av deg fra ulike rollebesetninger er forskjellig. Du vil bli godtatt og akseptert i vennegjengen, samtidig som dette kanskje ikke er like populært hjemme hos foreldrene dine. Tro det eller ei, men dette er også helt normalt, men nå føler du nok et større press på å få det til. Dette rollespillet er med på å forme deg som person. 

Det er når dette rollespillet blir 'vanskelig' at noen begynner å slite mer enn andre, forventningene og forhåpningene samsvarer ikke og man kan føle at man mislykkes. Som mor selv syns jeg det er viktig å gi barna litt spillerom' og heller stå litt på sidelinjen og komme med råd og veiledning enn å prøve å påvirke og forme barna. Min 'jobb' er veileder og støttespiller. Og jeg er en stor forkjemper av det å tro på seg selv, stå for sine egne meninger og være seg selv. Jeg pleier å si til mine barn at 'du kan ikke bli likt av alle og du kan ikke like alle heller'. men man skal respektere både seg selv og andre. Folk vil ha en mening om deg uansett hva du sier eller gjør og dette kan føles både ubehagelig og vondt. Men så lenge du er trygg på deg selv, så vil du klare å takle det, tror jeg da.

Gå ut i verden, spill dine roller, være ærlig og tro mot deg selv, respekter andre så vil resten gå av seg selv. Livet er ikke alltid en dans på roser, men ikke la noen fortelle deg hvordan du skal spille rollene i ditt liv. 

 

Du lever bare en gang, nyt det <3


 

Kropp til besvær..

Ingen jenter eller damer liker vel å bli eldre, heller ikke jeg. Jeg har født 4 barn ved keisersnitt og nærmer meg 40 med stormskritt. Så da jeg ble singel for ca 4 år siden begynte jeg å trene på treningsstudio. Jeg trente 2 timer om dagen og passet på hva jeg spiste. Jeg fikk strammet opp kroppen og følte meg vel i min egen kropp og med mitt eget speilbilde. 

Sorgen ble stor da jeg i fjor ble alvorlig syk og ikke fikk trene på samme måte lengre. Jeg måtte ta det med ro og begynte på medisiner som gjorde at jeg mistet energi og styrke. Jeg fikk lov til å gå turer, men det var liksom ikke det samme. Trening hadde også hjulpet meg gjennom vanskelige livssituasjoner og var blitt en daglig rutine jeg gledet meg til. Selv følte jeg også at kroppen min forfalt og jeg likte ikke lengre speilbildet mitt. Dette plaget meg lenge, faktisk ble det så ille at jeg måtte ta det opp med psykologen min. Det tok meg noen samtaler med henne for å forstå at det viktigste var helsen min. Altså, om kroppen min var aldri så fin på utsiden så hadde det ingenting å si om jeg ikke var frisk nok til å glede meg over trening og stram kropp. Og når jeg tenker over det den dag idag så syns jeg det er trist å tenke på at vi mennesker er så ufattelig opptatt av hvordan vi ser ut utenpå. Vi higer etter strammere rumper, flatere mager og smalere midje. Men tenk på dette: Vi hører alltid at det er det som er på innsiden som teller. Og det gjelder også kroppen din. 

Dere aner ikke hvor mye mer det betyr for meg å få positive svar på blodprøver hos legen og klare meg på lavere dose smertestillende, enn om magen min er superstram. På dager som idag er en gåtur på halvannen time en seier større enn fast rumpe.





Nyt livet i den kroppen du har <3 

 

#sjekkdeg

Kaos blir kos om du tar bort en A..



Onsdagen startet med at jeg våknet før klokka ringte. Jeg pleier å stå opp kl 07, men idag våknet jeg av meg selv 06.30, noe som i og for seg bare er deilig. Sarah på 9 pleier å ha på alarm kl 07 selv, så hun kom ned rundt 5 over 7. Hun hadde masse å fortelle og siden vi hadde god tid og Luna på 4 fortsatt sov så tok vi oss tid til å ha litt mamma og Sarah tid.

Klokka tikker og tiden går, 07.20 kommer Luna ned og dagen er igang. Luna er like morgengretten som mora, om ikke verre, i følge Sarah akkurat idag. Niste til Sarah smører jeg kvelden før og legger i kjøleskapet, klær til jentene pleier jeg å gjøre klart når jeg står opp og før jeg vekker dem. Sarah finner ut at hun vil ha på seg noe annet enn det jeg har lagt klart så hun styrer med det. Luna går rundt å småkjefter mens hun skal klare alt selv. Klokken har passert 07.35 og jeg har fortsatt ikke fått kledd meg selv eller stelt meg. Ingen av dem ville ha frokost, men det vil de nå. Sarah smører seg mat selv mens jeg kler Luna. Buksa til Luna er plutselig blitt for liten og hun blir surere fordi Sarah står ved siden av oss og vil fortelle om gymbagen sin, noe Luna syns er masete. Jeg svarer Sarah litt sånn 'åja, aha, så kult..'. Jeg hører selv at jeg ikke er helt med og plutselig tramper Luna med føttene fordi hun ikke får nok oppmerksomhet. Jeg spør om Sarah kan være så snill å hente en skive til Luna mens jeg finner en annen bukse hun kan ha på seg. I farten spør jeg Sarah om hun har tatt på seg strømpebukse, noe hun ikke så helt vitsen i. Vi bruker 5 minutter på å bli enige om at strømpebukse er lurt, Luna venter enda på skiva si. Klokka er nå 5 på 8 og jeg er enda ikke kledd, eller stelt. Jeg setter inn turboen. " Chopp chopp, nå må vi henge i jenter", sier jeg med en litt stressa og så positiv stemme som jeg kan. Jeg må huske dressen til Luna, hun har ingen i barnehagen idag fordi hun hadde den på seg da jeg hentet henne igår, så må jeg se til å få kledd meg. Jeg lager en huskeliste inni hodet mens jeg sikkert ser litt forvirra ut. Jeg må starte bilen så ikke den er så kald, jeg går ut å starter bilen. Kommer inn og får jentene på badet så de kan pusse tennene mens jeg kler meg. Sånn, ut i gangen å ta på sko nå, sier jeg mens jeg trer en genser over hodet. Sarah ser på meg og betrygger meg med at klokka bare er 10 over 8. Men jeg vet at vi fortsatt har langt igjen før vi faktisk sitter i bile og er på vei til skole og barnehage. "Jeg er sulten mamma", Luna ser på meg og peker på skiva som ligger på kommoden i gangen. Har hun fortsatt ikke fått spist den?? Jeg kjøpeslår og sier at hun kan spise den i bilen hvis hun bare får på seg skoa nå. Skole begynner halv 9, så nå må vi gå. Klokka har nå rukket å bli 08.25. På vei til skolen sier Sarah, som var hjemme igår pga noe vi trodde var bihulebetennelse, at hun kanskje ikke burde gått på skolen likevel for hun har fortsatt vondt i hodet. Vi er kommet halvveis nå, så hun resonnerer seg frem til at hun kan prøve å gå på skolen og så kan jeg sende melding til læreren og si at hun kan gå hjem hvis hun ikke blir bedre. Luna er opptatt med skiva, men oppdager plutselig at vi har glemt dressen. Dressen ja, faen.. Jeg mumler litt for meg selv og svare Sarah at læreren vet at hun har vondt i hodet, så det går sikkert bra i det hun går ut av bilen. Ha det, jeg får en klem og vi ser vi er glad i hverandre og ønsker hverandre en fin dag, så løper hun. Jeg sitter å lurer litt på hva vi egentlig ble enige om. Luna snakker fortsatt om dressen, men bytter fort tema, nå er det bare henne og meg i bilen, så  vil hun ha min fulle oppmerksomhet. Høylytt sang og jeg er så glad i deg erklæringer strømmer fra baksetet helt frem til barnehagen. Vel inne glemmer hun meg fort og forsvinner i mengden men jeg litt småflau forklarer at vi har glemt dressen hjemme. De ler og sier at de har masse lånetøy så det skal jeg ikke tenke på, hun kommer ikke til å fryse. Setter meg i bilen og kjører sakte forbi vinduet hvor Luna står å slenger slengkyss, vi pleier å tulle i det vinduet, det hadde hun ikke glemt.

Jeg har endel å gjøre, så planlegging går for fullt i hodet på meg. Først skal jeg, så må jeg og etterpå skulle jeg ha.. Du vet, masse.  kjenner jeg at midt oppi alt så har jeg glemt å ta smertestillende, så det blir førsteprioritet. Vel, etter at jeg har kjørt bestevenninna mi, som jeg kjørte forbi på vei hjem, til jobb. Da fikk vi også litt tid sammen før dagen begynner.

Nå har jeg tatt smertestillende, men fortsatt ikke stelt meg. Likevel føler jeg meg fresh. Dagen starter gjerne litt kaotisk her hjemme, men vi klemmer alltid og ønsker hverandre en fin dag før vi går hvert til vårt og når ettermiddagen kommer, så er vi like blide og har helt glemt at vi hadde litt kaos start på dagen, for nå er vi sammen igjen og skal kose oss sammen.

 

Ikke glem å gi en klem, si at du er glad i og smil. Kaos blir kos om du bare fjerner en A <3 Ha en fin dag, Søtinger <3

Du må tørre å gi litt faen..

Det å lære seg å gi litt faen er mye vanskeligere enn man skulle tro. Det krever så mye av en å ikke bry seg om stygge kommentarer og negative ting som blir sagt om eller til en. Hvis en stadig blir utsatt for dette så kan en til slutt begynne å tro på de tingene som blir sagt. En blir slave for andres mishandling med ord. Konstruktiv kritikk er faktisk viktig, da kan en forandre på det negative. Men direkte personangrep og drittkasting setter dype spor. Jeg vil under her komme med noen råd og tips til hvordan du kan begynne å gi faen i stygge ting som blir sagt om og til deg.

* Aller først må du bygge opp din egen selvtillit. Dette kan du gjøre ved å stå foran speilet hver dag og si til deg selv "Jeg er god nok, jeg er viktig og jeg er verdifull". Ingen andre kan forandre ditt syn på deg selv. Så du må si dette til deg selv helt til du tror på det.

* Når du får negativ kritikk, tenk over hva som blir sagt og hvordan det blir sagt. Noe ganger hjelper det å analysere ordene som kommer, tenke dem ihjel

* Si høyt til deg selv: Alle har rett til egne meninger, men vi trenger ikke være enige i dem. Da tar du avstand fra at dette blir sagt til eller om deg. Dette gjør at det ikke blir så personlig.

LE. Le mye, ikke med dem, men av dem. Ingenting er deiligere enn å å se uttrykket på mennesker som vil ha en negativ reaksjon og så får de en positiv. Kunsten å overraske slår alt annet. Og skulle det være ord du får i tekst form, le da også og tenk at de ikke hadde mot nok til å si det til deg.

* Noen vil alltid ha en mening om deg, negativ sådan, uansett hva du gjør. Så gjør det som gjør deg lykkelig og drit i hva andre måtte si om det. En er sin egen lykkes smed.

* Og sist, men ikke minst: Tenk positivt. Omring deg selv med positive mennesker og positive ting. Det positive vil alltid overskygge det negative. 

 

Du ER verdifull, du er unik og du bestemmer over dine egne tanker og følelser. Ikke la noe eller noen få deg til å tro noe annet, ikke gi dem gleden av å se deg trist eller nedfor. Vit at noen du ikke kjenner heier på deg og tror på deg. 

 

Throw kindness around like confetti <3


 

Jeg sluttet å spise..

Som tenåring utviklet jeg spiseforstyrrelser, anoreksi og bulimi. Jeg har alltid vært tynn, eller slank, som det så fint heter. Jeg spilte fotball fra 7 års alderen og holdt meg aktiv med trening utenom fotballen da jeg kom i tenårene. Jeg spiste sunt og var ikke unormalt opptatt av vekt, før jeg ble 14 år.

Jeg hadde nettopp flyttet til en ny by, som fosterbarn. Jeg måtte venne meg til ny by, nye foresatte, ny skole og få nye venner. Jeg ble tett fulgt opp, av alle. Og jeg ble nøye målt av de andre elevene på skolen. Jeg slet litt med å finne min plass, men fotballen reddet meg og jeg følte endelig tilhørighet igjen. Mobbing var ikke til å unngå, jeg kom fra storbyen og var annerledes, så jeg fikk slengt bemerkninger etter meg nesten daglig. Som fosterbarn var jeg tøff, så utenpå lot jeg som om jeg ikke brydde meg, men inni meg gråt jeg. Jeg slet med å vise at jeg var lei meg, så jeg ble aggressiv isteden. Ting jeg ikke kunne kontrollere angrep jeg med sinne.

 

Jeg hatet og hater enda å ikke ha kontroll, så da jeg fant ut at jeg kunne kontrollere maten ble det en slags måte å reager på. Det startet med at jeg kastet nista jeg hadde smurt til skolen. Jeg gikk gradvis ned i vekt, uten at det ble lagt merke til. Så begynte jeg å gjemme maten i klærne mine når vi spiste middag og kveldsmat. Dette ble oppdaget etter en stund, så da måtte jeg forandre metode og endte opp med å hive i meg maten, for så å styrte inn på do for å kaste den opp igjen. Nå hadde vekttapet begynt å synes på kroppen, og jeg likte det. Jeg hadde kontrollert og styrt min egen kropp til noe, det hadde jeg aldri opplevd før. Hver morgen stod jeg p kikket meg i speilet, med målebånd. Jeg begynte å trene mer også, stod opp og løp en time før skolen. Jeg begynte nå også å få mer oppmerksomhet, fra gutter. Så jeg tenkte at dette var en vinn-vinn situasjon. Ingen voksne sa noe til meg, men det spurte om jeg hadde det bra oftere enn før, så der også ble jeg sett mer. Jeg fikk ikke kjeft for alt lengre, men omsorg og forståelse. Herfra gikk det dårlig. Som 15 åring måtte jeg fjerne mandlene, en enkel operasjon hvor jeg kunne reise hjem dagen etterpå ble jeg forklart. enkelt ble det ikke. Jeg våknet opp av narkosen og nektet å spise. For det første hadde jeg vondt, for det andre så kunne jeg ikke gjemme maten eller kaste den opp. Jeg var innlagt en uke på sykehuset. Legene hadde skjønt at det var noe galt og sagt ifra til fosterforeldrene mine. Jeg nektet å spise da jeg kom hjem igjen, jeg nektet helt til de tok meg med til legen min. Der måtte jeg gå til samtaler en gang i uka, for å snakke om mat og kropp. Bulimien ble enda verre av dette, jeg spiste helt til jeg kastet opp ved matbordet. Jeg var tilbake der jeg hadde null kontroll igjen. Dette holdt på helt til jeg ble gravid som 17 åring, da stoppet det helt av seg selv. Barnet i magen var viktigere enn noe annet og jeg fulgte alle råd og gjort alt riktig etter gravid-håndboken. Jeg klarte meg fint de første årene etterpå også, men så kom knekken. 21 år gammel var jeg alenemor, jobbet som lærling og hadde nettopp flyttet for meg selv. I frykt for å bli dømt nettopp for dette, så gikk jeg tilbake til å kontrollere det jeg kunne: mate og kroppen min. Det gikk som det gikk, jeg kollapset og ble innlagt på sykehuset 7 februar 2001. Jeg veide 45 kg, var utsultet og uttørket. Jeg måtte få mat og væske intravenøst for at kroppen skulle takle det. Etter 3 måneder i terapi ble jeg skrevet ut.

Det jeg lærte på det oppholdet var at man aldri blir helt 'frisk' fra spiseforstyrrelser, man lærer seg å leve med dem. Jeg fikk ernæringsfysiolog som hjalp meg, sammen med en psykolog og lege, i lang tid etterpå.

 

Den dag idag har jeg er sunt forhold til kroppen min, men jeg må enda inn til veiing og måling hos fastlege, bare for å 'være sikker'. For jeg vet selv at ved vanskelige situasjoner så kan spiseforstyrrelsene blusse opp igjen, uten at jeg selv legger merke til det. Og det kan gå fra vondt til verre ganske fort hvis en ikke er klar over at det skjer.

Jeg har 3 døtre som jeg følger med argusøyne. Ikke for å kontrollere dem, men for å se dem, på en positiv måte. Det viktigste vi kan gjøre for å unngå dette er å se barna våre, lytte til dem og være tilstede, hele tiden. Ikke bare oppdra dem.

 

Hvis du sliter med lavt selvbilde eller selvtillit og føler at du ikke er viktig nok: Si ifra. Det er ingen skam å be om hjelp <3

Hjemmelagd kyllingsuppe (himmelsk)..

Idag kom Sarah på 9 år hjem fra skolen med bihulebetennelse. Skikkelig snufsen, feber og vondt i hodet.

I kjent Amerikansk stil valgte jeg da å lage en hjemmelagd kyllingsuppe til middag. For over there får jo 'alle' syke servert det, ihvertfall på film :)

Mine barn (og mora) er ganske kresne i matveien, men denne gikk ned på høykant hos oss alle. Så om dere er snufsne og syke, eller bare vil ha en himmelsk middag så får dere oppskriften her.

Du trenger:

2 hvitløksfedd, jeg brukte kinesisk hvitløk

1/2 purre, hvis den er stor, hel om den er liten

1/2 chili uten frø, hvis den er stor, hel hvis liten

1/4 paprika

1 gulrot

1 boks kremfløte

2 bokser vann

1 kyllingbuljong terning

2 ss mel/maizena

1 liten ts red curry paste

2 stk kylling filet

Slik gjør du:

Finhakk grønnsakene, surres blant i gryta.

Kutt kyllingen i ønsket store biter og stek dem i panne med eget krydder ønske. Jeg brukte chili hot piri piri, paprika og Natvigs krydderblanding. Bruk gjerne en god olje, men jeg bruker melange pga smaken. Strø melet over grønnsakene og tilsett boksen med kremfløte, fyll så fløteboksen med vann to ganger, i gryta. Tilsett red curry paste og rør godt. La dette koke til oppkok og tilsett så kyllingbitene som er stekt i panne, få med stekefettet.

La dette småkoke i 30 minutter og server gjerne med loff eller baguetter til.

Velbekommen og nyt måltidet <3

Når ord dreper..

 

Det florerer av flotte sitater rundt på sosiale medier titt og ofte. Nydelige sitat som handler om støtte til mobbeofre, eller sitater om hva mobbing gjør og hvorfor vi må stoppe dem. De fleste av oss kan kjenne seg igjen i hvordan det føles å være utenfor, eller være annerledes. På et tidspunkt i livet har man fått kjenne på den trist, vonde klumpen magen. Vi ble kanskje ikke bedt i en bursdag på barneskolen, på ungdomskolen fikk vi kanskje ikke henge i det hjørnet av skolegården hvor de kuleste folka hang. På videregående ble man kanskje ikke invitert på hjemme alene fest. Og i alle disse situasjonene har vi alle tenkt at vi gleder oss SÅ til vi blir voksne, for da, da vil alt dette bli bedre. 

Automatisk regner en med at de voksne ikke behandler hverandre sånn, de er snille med hverandre. Det var jo de voksne som ordnet opp og passet på da vi ble stående utenfor som små. Det var de som satte seg ned og snakket med oss om hvor viktig det er å inkludere alle, være snille med hverandre og at det er stygt å mobbe. Man idealisere disse voksne og tenker at 'når jeg blir voksen'. Dessverre, det blir ikke slik. Mobbing og utestengelse har ingen alder. Inkludering og empati er ikke noe man vokser på seg. Dette er noe man lærer som liten, verdier man tar med seg inn i det voksne liv. Noe man lærer videre til sine barn. 

Da jeg studerte til å bli barne og ungdomsarbeider lærte vi at et barn tar med seg 50 % arv og 50 % miljø i sin utvikling. Det vil si at om din mor gjør alt "riktig" i din oppdragelse, så er det fortsatt 50 % sjanse for at det du tar med det fra din egen erfaring i vennekretsen, på skolen, på fritidsaktiviteter du går vil være avgjørende for hvordan du blir som person. Selv om du lærer hjemme at det er slemt å mobbe, men likevel henger med venner som mobber, så kan du like gjerne bli en mobber som en som tar avstand fra mobbing.

 

Tilbake til disse sitatene som vi deler på våre statuser på facebook. Vi deler dem fordi vi vil vise våre venner på facebook at vi tar avstand til mobbing. Vi vil støtte mennesker som blir mobbet ved å dele disse sitatene. Vi gjør dette fordi vi bryr oss, vi er gode mennesker og vi vil vise andre at vi er gode mennesker. Vi blar videre på homesiden vår, skummer oss gjennom statuser, trykker liker på noen av dem, sender et hjerte på et søtt bilde av en nyankommet baby, som vi ønsker velkommen. Men så, der kom det opp en status noen er sterkt uenig i. En person har skrevet en status om at katten deres får first price mat, men nå sliter med bløt avføring. 57 kommentarer?? Du klikker deg inn for å se, for det gjør man gjerne når en status har fått mange kommentarer. De fleste foreslår å bytte for til katten for det kan være at den ikke tåler den type for. Deretter raser det inn kommentarer om hvilket grusomt menneske denne katte eieren er som gir katten sin billig for. Noen går så langt som å kalle det dyremishandling og sier at denne katte eieren burde blitt fratatt katten og nektet å få holde flere husdyr, personen kan jo åpenbart ingenting om katter og burde vite bedre enn å gi katten sin søppel for. Du blar deg gjennom resten av kommentarene som handler om det samme. Empatien for katte eieren stoppet opp ved kommentar nummer 5 og admin har enda ikke stengt kommentarfeltet, så innen du er ferdig med å lese alle 57 kommentarene, så har det faktisk kommet 14 nye. Du syns synd på eieren, så du trykker liker på den fine kommentaren om å prøve å bytte mat til katten, går ut av kommentarfeltet, og så håper du at noen andre tar eieren i forsvar. For du vil gjerne støtte eieren her, kanskje har hun ikke råd til annen type for, eller så kjøpte hun det fordi de var tomme for alt annet. Men du tør ikke, du tør ikke blande deg inn, i frykt for at noen av disse sinte menneskene skal angripe deg også. Og du har jo egentlig ingenting med dette å gjøre.

Det du nettopp satt å leste var mobbing. Det var angrep på en person som spurte om et råd, det var netthets av en uskyldig katte eier. De verste kommentarene gikk inn på deg. Du ble lei deg og brydd av de stygge tingene noen skrev, og de var ikke ment til deg engang. Og du sa ingenting. Du klikket deg ut av det og bladde videre nedover homesiden din. Var det fordi du ikke kjente personen så godt at du ikke la igjen en kommentar om hva du egentlig tenkte? Eller var det frykten for å selv bli angrepet slik? La du merke til at alderen på de fleste som kommenterte var 40 +? Tenkte du over at det var mobbing?

Ja. Du la merke til alt. Du ble faktisk SÅ brydd at du fikk vondt i magen og syntes synd på den personen som hadde skrevet den statusen. Men du sa ingenting. Du lukket pc'n og fortsatte livet ditt. Du snakket kanskje litt ekstra med barna dine om nettvett og mobbing rundt middagsbordet det ettermiddagen.

 

2 uker senere leser du avisen mens du sitter på legekontoret og kommer til siden med dødsannonser og kommer over et navn du har sett før. Navnet på den katte eieren som fortalte om katten sin som fikk first price mat og så slet med bløt avføring på facebook for et par uker siden. Hun døde brått og uventet, og hun var bare 27. Tanken slo deg garantert: Var hun alvorlig syk, eller.. Eller var hun et ensomt menneske som tok seg nær av kommentarene på facebook og valgte å avslutte livet sitt, fordi hun var et grusomt menneske, i følge mange av dem som kommenterte. Tenk om hun faktisk valgte å avslutte livet sitt pga kommentarene på facebook. Ingen av de som kommenterte vet om det var derfor. Men ma kan jo håpe på at de også lurer på om det var derfor. Man kan jo håpe på at de også fikk en klump i magen og følte seg vemmelige. Men jeg tror det vil være like sannsynlig som at tannfeen flyr over huset ditt med påskeharen på slep. For de menneskene som kommenterte mente at de hadde full rett til å dømme dette mennesket og uttrykke sin vemmelse over henne og hennes evner som katte eier, uten at det skulle ha noe å si. De mente at så lenge hun har en status på facebook så må vi få lov til å kommentere det vi vil på den. Og det uten noen konsekvenser for det stygge dert skrev. De snakker nok også fint med sine barn om mobbing og hvor slemt det er. De deler nok også disse fine sitatene på sine statuser, hvor de tar avstand fra mobbing. Men som jeg skrev tidligere: Dine barn tar med seg 50 % arv og 50 % miljø. Og DU er også en del av ditt barns miljø og ditt barn blir ikke som du sier, det blir som du gjør.

 

Ikke alle meninger har livets rett, det er ikke din rett å ha en mening om alle andre, eller å uttrykke den. Og om du virkelig føler at du må uttrykke din mening, så husk at det er lov å bruke innsiden av hodet også. Det er lov å sette på et filter og tenke gjennom hva du sier før du sier det. Det er ikke sikkert du har nok kjennskap til mennesket eller situasjonen du vil kommentere, til å kunne kommentere.

Husk at ord også kan drepe, hvor mye du enn måtte ta avstand fra mobbing.


 

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017
hits