I’m baaaaack..
Hei.
Jeg vet ikke hvorfor jeg følte for å skrive et innlegg idag, ei heller vet jeg om det blir et sporadisk innlegg og lenge til neste?
Men, nå er jeg er.
Det er 4 mnd siden sist innlegg hvor det ble brått stille.
Tiden etter operasjonen i munnen ble ikke helt som jeg hadde trodd. Jeg gikk ned 10 kg, fra 56 til 46 kg og var mentalt utslitt. Midt oppi alt dette var jeg med min mor på det jeg trodde var en rutine-undersøkelse på sykehuset. Men i stedet gikk jeg derfra gråtende; min mor hadde fått kreft.
Jula kom, det nye året kom og ting stod stille. Livet mitt ble snudd på hodet og jeg fungerte bare på overflaten. Utenpå smilte jeg og holdt motet oppe, inni meg slet jeg med å finne styrke.
Frem til da hadde jeg trodd livet mitt var tøft, men jeg hadde ingen ide. Den tøffeste kampen stod for døren og jeg var ikke klar.
Det er så rart, hvordan man klarer å finne styrke når man tror man er tom. Når alt er helt mørkt, så klarer en likevel å finne litt lys.
Før jeg opererte munnen så trodd jeg virkelig at det skulle være «løsningen på alt», når den var over så ville livet bli SÅ mye bedre. Sånn ble det ikke. Aldri før har jeg følt meg SÅ sliten, lei og nedfor. Kiloene raste av i større fart enn kroppen klarte å oppfatte, plutselig klarte jeg ikke å bære min egen kropp, og ramlet om. I det jeg kom til meg selv forstod jeg det som ble vendepunktet mitt; JEG er den eneste som kan fikse dette. «Alle» andre rundt meg kan bare støtte meg på veien.
På en måte hjalp det meg mye å «måtte» hjelpe mamma med hennes sykdom. Jeg slapp å fokusere på mitt eget mørke og heller fokusere på å finne lyset for mamma. Og sakte, men sikkert kom lyset tilbake i mitt eget liv.
To av barna mine har bursdag i februar og mars, i mai er det konfirmasjon for min eldste datter og i august begynner min yngste på skolen, så store ting stod og står i kø for å lyse opp veien for meg. Mamma ble «friskemeldt» i mars, og i mai får vi den ENDELIGE dommen på om alt har gått bra.
Midt oppi alt dette har jeg klart å komme meg opp til 52 kg, uten å ha fokusert på å gå opp i vekt. Så når jeg bare «slapp» ballen, så begynte spillet å gå av seg selv. Tiden sammen med familien, barna mine og venner var mer verdifull enn å fokusere på alt jeg måtte jobbe med og mot.
Ingen vil noen gang få meg til å tro at dette livet er enkelt, men; Hvis jeg velger å se positivt på det, uten å fokusere så mye på at ting MÅ være sånn og sånn, så går det som regel ofte mye bedre enn om man hadde planlagt det.
«Ingenting er umulig, noen ting bare litt lengre tid»
Jeg vil ikke love at jeg kommer til å være veldig aktiv her inne, eller på noen sosiale medier, jeg har altfor mange prosjekter på gang. Og jeg trenger rom for å gjøre det som gjør MEG lykkelig.
Men om du vil følge meg litt tettere, så er jeg aktiv på snapchat; egolociouz.
Legger ved noen bilder fra de 4 siste mnd;
#livet #kreft #snapchat #kjærlighet #familie #tidspress